Av Julia Loge
Publisert 9. april 2019 kl. 14:29
Den svenske 16-åringen Greta Thunberg har fått følge av skolebarn over hele verden som streiker. Da 25 forskere, forfattere og andre kulturpersoner sendte et opprop til Aftenposten, svarte statsråd Torbjørn Røe Isaksen med å kalle det antidemokratisk. Minerva-redaktør Nils August Andresen skrev om oppropet at han ikke lot seg overraske over at Arne Johan Vetlesen var del av en gruppe «leke-totalitære klimaopprørere». De siste årene har nemlig filosofiprofessor Vetlesen fra Universitetet i Oslo vært en tydelig miljøstemme gjennom spalter i Morgenbladet og Klassekampen. Han forteller at det er 15 år siden han så at alvoret i klimakrisen krevde at han la om forskning og vaner.
– Jeg kom til et punkt der jeg ikke kunne fortsette som før, som en filosof som arbeider og skriver om temaer som ikke har noe med denne krisen å gjøre. Man må fortsette å snakke om Aristoteles og dydsetikk, så det er ikke slik at alt vi har pleid å gjøre, skal kastes over bord, men vi må tenke framover: Gitt denne krisen, hva kan jeg bidra med, gitt den kompetansen jeg har som filosof? Her hjemme har vi ingen vesentlig ettervekst etter Arne Næss i betydningen at mange har tatt doktorgrad i miljøfilosofi. Da jeg tok filosofiutdannelse, lærte jeg ingen verdens ting om miljøfilosofi, så jeg har tatt et ansvar for å rette på det.
– Skoleelever streiker, hva med oss andre?
– Jeg fant det helt nødvendig for elleve år siden å være med på å danne Concerned Scientists Norway. Så jeg har lenge vært opptatt av at forskere i alle fag må bruke sine respektive fag for å sette klimakrisen på agendaen. Da kan det tenkes at man må reorientere seg, slik jeg har gjort. Det blir et spørsmål om alt er like relevant som før, eller om det er nødvendig med en større faglig reorientering. Står klassikerne seg ved inntreden i antropocen, i tidsalderen der mennesket preger miljøet så tydelig at det setter geologiske spor?
– I 1971 kunne John Rawls skrive i Theory of Justice at han ikke hadde noen spesielle tanker om naturen, om plikter eller etikk i menneskets forhold til naturen. Når vi nå er trådt inn i antropocen og ser hvor mange arter vi er i ferd med å utrydde, så kan vi ikke ta naturen for gitt. Da må vi tenke nytt om samfunnets forhold til naturen. Og så får andre svare fra sine fag.
– Har klimaengasjementet fått praktiske konsekvenser for deg?
– Ja. Jeg har gjort det jeg kan for å få mine flyreiser ned i null, de siste årene har jeg flydd én gang i året, i forbindelse med forskningsopphold i Bosnia. Senest forrige uke takket jeg nei til en doktorgradsdisputas i Firenze. Hvis jeg får forespørsler fra universiteter i utlandet som gjør at jeg må fly for å delta, så takker jeg nei. Og så jeg har heller ikke vært i Tromsø på mange år, for da må jeg fly.
– Nå kommer det opprop som ber alle forskere halvere antallet flyreiser. Er det nødvendig?
– Ja. For to år siden skrev jeg om universitetenes ansvar for at de ansatte flyr mindre. Jeg fikk en innkalling fra mitt eget institutt om å være med på en todagers workshop om ex.phil. i Paris. 40–50 mennesker skulle fly ned den ene dagen og tilbake neste for å snakke om noe de kunne ha snakket om på campus eller et hotell på Hønefoss. Først spurte jeg internt hvordan det kunne være forenlig med de klimamålene UiO har forpliktet seg til. Men det ble gjennomført, og jeg reiste ikke. Så vidt jeg husker, var det ingen andre som sa at de ikke ville reise av klimagrunner. Tydeligvis var det sjeldent å tenke i de baner for to år siden. Men nå har vi fått dette oppropet.
– Ja, og så har vi oppropet i Aftenposten. Hvorfor ble du med på det?
– Jeg ble spurt om å være med. Det er såpass mange, ikke minst forskere, som er alvorlig bekymret for om den politikken som våre myndigheter, ansvarlige politikere og næringsliv fører, er i nærheten av å være tilstrekkelig for å unngå de verste scenarioene som våre forskere forteller om.
– Torbjørn Røe Isaksen tok til motmæle og kalte det antidemokratisk retorikk. Hva synes du om svaret?
– Han har brukt mye plass på at det står én setning om et råd: «vi krever at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført». Jeg må innrømme at jeg la ikke spesielt merke til den setningen da jeg fikk forelagt den teksten, så først ble jeg veldig overrasket over at den setningen skulle få så mye oppmerksomhet og tolkes som anti-demokratisk tankegods. Jeg synes at vi heller burde snakke sak. Det er mer grunn til å bli skremt av naturtap og klimaendring enn et sånt råd. Jeg synes egentlig det er et selvsagt krav. Når regjeringen har forpliktet seg til klimamål, må myndighetene være forberedt på at noen ønsker at noen faktisk følger opp.
– Hvorfor ble du overrasket over svaret?
– Jeg synes det er en avsporing og at det er merkelig at Aftenposten bruker så mye spalteplass på dette med rådet. Det hadde vært viktigere å diskutere det som er saken. Jeg tror at politikerne har til gode å skjønne graden av frustrasjon, og kanskje overgangen fra frustrasjon til desperasjon, hos mange. Tillit og tålmodighet settes på prøve, fordi vi ser at den ene regjeringen etter den andre står for en politikk som fører oss nærmere scenarier vi skal unngå. Politikere gjør ikke jobben sin for at vi som samfunn unngår katastrofen.
– Greta Thunberg setter ord på hvordan tilliten til politikerne er satt på prøve. Disse politikerne har til gode å ta inn over seg dette alvoret i frustrasjonen, og raseriet. Det virker som om de ikke vet hvordan de skal posisjonere seg, da har de valgt å flytte oppmerksomheten vekk fra det som er kjernen i disse aksjonene som vi har nå.
– Den siste boken din omtales som et kampskrift. Er du forsker eller aktivist nå?
– Boken har et etterord som handler om forholdet mellom vitenskap og kampskrift, vi (Vetlesen og Willig) kom til at det kunne være nødvendig å ha med noen betraktninger om sjanger. Vi har vært oss bevisst at ved å skrive denne boken, som i likhet med oppropet har et sterkt språk, så har vi henvendt oss til et publikum utenfor akademia og våre forskerkolleger. Det har vi gjort, men ikke som et brudd med vitenskap og forskning. At det er et kampskrift, er ikke i strid med å bedrive forskning eller være vitenskapsmann. Vi har ment at det er nødvendig å si noe i et mer tilgjengelig og naturlig språk om hva naturtapet handler om, i et generasjonsperspektiv.
– Hva mener du med generasjonsperspektiv?
– Boken er skrevet før Greta Thunberg satte seg ned alene og skolestreiket i august i fjor, så sånn sett var vi tidlig ute med å bruke forholdet mellom generasjonene og mellom oss og våre egne barn. Vi tar opp følelser, bekymring og raseri fra de unge.
– Påvirker det dere som forskere?
– Ja, det er også en relasjon mellom universitetslærere og studenter. Vi tar imot unge mennesker som har en forventning om å få undervisning som er relevant for samtiden deres, og en forventning om tillit til lærerne de møter, at de framstår med autoritet. Da en av sønnene mine var åtte år, spurte han «Kommer det til å gå bra [med jorden], pappa?». Spørsmålet kan ha en ekvivalent for oss som er universitetslærere: «Hva har du å si oss som nå er studenter, om hvordan det vil gå, og hvilket ansvar har du tatt for å bruke din kompetanse til å ta opp det som du mener faktisk er viktig å bruke tiden på? Har du gjort det du burde gjøre, har du sett alvoret?» De som er i skolestreik nå, de er på universitetet om fem år, de vil stille sine spørsmål der, vi kan like gjerne begynne først som sist å forberede oss på hva vi skal svare da. «Brukte du tiden din som forsker på dette, etter at du ble oppmerksom på alvoret i saken?»
