Av Julia Loge
Publisert 8. september 2021 kl. 08:17
På listene til alle de største partiene står det folk som jobber ved universiteter og høyskoler. Det er studenter, stipendiater, forskere, professorer, dosenter og flere andre.
Forskerforum har spurt en fra hvert parti om hva de mener.
Kriss Rokkan Iversen
Nestleder i MDG og tidligere viserektor ved UIT- Universitett i Tromsø – Norges arktiske universitet. Marinbiolog og polarforsker.
Står på 1. plass for Miljøpartiet De Grønne i Troms.
Kommer ikke inn på Stortinget ifølge prognoser.
Hvilken interesse kom først, forskning eller politikk?
– Jeg er vokst opp tett på naturen i Lofoten og ble nysgjerrig på hvordan alt henger sammen i tidlig alder. Etter at jeg var ferdig på videregående skole i 1996, bar det straka vegen ut i akademia for å studere biologi. Og jeg visste tidlig at jeg hadde lyst til å bli forsker og etter hvert ble det havet og de marine økosystemene som stod i hovedfokus. Under doktorgradsarbeidet tok livet en uventet vending og jeg startet kunnskapsbedriften SALT sammen med medstipendiat Kjersti Tønnessen Busch. Der jobbet jeg i skjæringspunktet mellom forskning, forvaltning, politikk og næringsliv i åtte år. Da jeg i 2018 tiltrådte som viserektor ved UiT Norges arktiske universitet, vokste tanken om å engasjere meg politisk for å bidra med det jeg kan om både naturen, nordområdene og de store sammenhengene. Forskningen kom altså først, men samfunnet er jo litt som økosystemene. Alt henger sammen med alt. Sånn sett var ikke overgangen til politikken så unaturlig for meg.
Hva er din hjertesak?
– Min hjertesak er å ta vare på havet og naturen og bidra til at vi løser både klima- og naturkrisa. Vi kan ikke finne løsninger på klimakrisa som forverrer naturkrisa. Vi står i en parallell krise der vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det er en krevende, men helt avgjørende, innsikt for å sikre framtiden vår.
Hva kan du ta med deg fra jobben som forsker til politikken?
– Jeg tenker at forskere har utrolig mye å bidra med i politikken. Generelt gir forskerutdanningen robuste verktøy for å se problemstillinger, stille gode spørsmål og finne svarene, samt å forstå verdien av å ta kunnskapsbaserte beslutninger. Disse egenskapene trenges også når man skal forsøke å utvikle samfunnet på en god måte. Som systemøkolog, har jeg i tillegg med meg en verdifull ballast i å forstå hvordan systemer fungerer og det har vært nesten overraskende anvendelig både som gründer, viserektor og nå som politiker.
Hva ville du gjort hvis du ble forsknings- og høyere utdanningsminister?
– Hvis jeg ble forsknings- og høyere utdanningsminister, ville jeg ha fortsatt og forsterket innsatsen for at universiteter og høyskoler i Norge kan bli en motor for bærekraftig omstilling av samfunnet. Der er institusjonene godt i gang allerede, men mer kan gjøres. MDG og jeg vil stille krav til klima og bærekraft ved offentlig finansiering av forskning og øke tildelingene til forskningsprosjekter der målet er grønn omstilling og bærekraft. Vi vil også overføre ordningene om skattefritak for forskning innen oljesektoren til forskning innen grønn teknologi.
Jeg ville også ha innført en tillitsreform i akademia for å nedskalere tellekantsystemet. Vi må både redusere omfanget av administrative oppgaver, slik at forskere kan bruke mindre tid på rapportering og mer tid på å forske. Jeg og MDG ønsker blant annet å endre finansieringsmodellen for hele sektoren og øke grunnfinansieringen, slik at finansieringen i mindre grad er knyttet til produksjonen av grader og artikler. Parallelt med dette, ville jeg utviklet en generell norm for belønning av undervisning på linje med forskning og publisering. Vi trenger både de beste underviserne og forskerne på dekk når vi skal rigge kunnskapssamfunnet for fremtiden.
Jeg mener at vi må komme midlertidigheten i akademia til livs, og jeg ville jobbet for flere faste stillinger, blant annet ved å stramme inn på den utstrakte bruken av postdoktorstillinger. Videre må både startlønna og lønnsprogresjonen for stipendiater forbedres og jeg ville også gjort det mulig å få lån fra Lånekassen til å fullføre doktorgradsprosjekter.
Hvorfor valgte du å bli nestleder i MDG og slutte som viserektor ved UiT?
– Da jeg tiltrådte som viserektor ved UiT Norges arktiske universitet, sammenfalt muligheten til å bli partipolitisk aktiv med min bekymring for framtiden og et sterkt behov for å bidra til en kursendring i samfunnet. Jeg meldte meg inn i MDG vinteren 2019 og havnet på fylkestinget i Troms og Finnmark senere det året. Deretter gikk det slag i slag og jeg ble valgt som nestleder i MDG i april 2020. Jeg og UiT var enige om at et slikt nasjonalt lederverv i et politisk parti ikke var forenlig med rollen som viserektor og jeg fratrådte derfor stillingen så å si umiddelbart. Selv om viserektorstillingen var spennende, var jeg likevel aldri i tvil. Å få en slik mulighet til å bidra i politikken med min kunnskap og mine erfaringer i denne viktige brytningstiden, føles meningsfylt, viktig og nødvendig.
Les også:
Valgt eller ansatt rektor?
– Valgt rektor som hovedregel. (MDGs program: At valgt rektor skal være hovedregel på offentlige høyskoler og universiteter, også i praksis.)
Tellekanter eller tillitsreform?
– Tillitsreform. (Fra programmet: Gjennomføre en tillitsreform i akademia der tellekantsystemet nedskaleres)
Skal ABE-reformen videreføres?
– Nei. (Fra MDGs program: Avvikle avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) og erstatte denne med en mer målrettet effektiviseringsreform tilpasset ulike sektorer og arbeidsplasser.)
Bør firerkravet i matte for lærerstudenter beholdes?
– Nei. MDG har stemt for blant annet å ta bort firerkravet til fordel for mer treffsikre inntaksformer som snittkarakter og varianter av dette flere ganger.
Skal Stortinget eller universitetsstyrene kunne legge ned studiesteder?
– Generelt er MDG for lokalstyre og ikke sentralisert styre og mener at beslutninger skal tas så nært som mulig de som blir berørt. Samtidig vil vi beholde lokale og desentraliserte universitets- og høyskolemodeller. Det må dermed være god balanse og dynamikk mellom de ulike beslutningsnivåene som sikrer det beste utdanningstilbudet i hele landet.
Mange klager på søknadsregimet i Forskningsrådet, hva ville du gjort?
– Dette er et vanskelig spørsmål. På den ene siden kastes det bort enormt mye tid og ressurser når forskere må skrive store og omfattende søknader til prosjekter det aldri blir noe av. Det kan i enkelte tilfeller være snakk om uker eller måneder. På den andre siden har forskningen tradisjonelt vært finansiert på prosjektbasis, og er fortsatt det i resten av verden, der vi har ambisjoner om å konkurrere om midler (f.eks. i EUs Horisont Europa). Vi har programfestet at vi vil gå gjennom hele denne finansieringsmodellen i neste periode for å se på alternative modeller, men det er lite sannsynlig at man vil fjerne den prosjektbaserte finansieringa og konkurranseelementet helt. Allerede nå kan vi med sikkerhet si at vi vil vri en del av finansieringsprofilen for sektoren over til økt grunnfinansiering og rammetilskudd, som vil gi aktørene større økonomisk frihet og dermed forhåpentligvis også akademisk frihet, ettersom man kan igangsette flere prosjekter og sentre der finansiering er bygget rundt intern finansiering.
Publiseringssystemet er dyrt og tidkrevende. Hva bør gjøres?
– Først og fremst må forskerne få drive med langtidsprosjekter som ikke nødvendigvis skal inn i prestisjetidsskrift. For eksempel bør man også kunne bli belønnet for å ha god undervisning, gå i dybden på et tema eller formidle for et bredere publikum. I tillegg vil vi legge til rette for den pågående bevegelsen i akademia i retning av såkalt «åpen vitenskap», med publisering i Open Source-kanaler og mer fokus på fri deling. Forskning er en møysommelig prosess, og kun unntaksvis skjer fremskritt i form av store og spektakulære oppdagelser. Ofte er det den langsomme, kumulative prosessen som fører fram til ny viten, i tillegg til at ikke-spektakulære resultater kan ligge nærmere virkeligheten. Vi kan ikke ha et system der man potensielt blir belønnet for å overdrive, det er helt imot forskningens natur. Det er heller ikke til nytte for forskningen at forskere må dele opp nye funn i små porsjoner for å få flest mulig publikasjoner ut av et arbeid.
Hva vil ditt parti gjøre for å få ned midlertidigheten i akademia?
– Det bør ikke være noen tvil om at den høye andelen av midlertidighet vi ser i norsk akademia i dag, er fullstendig uakseptabel. Den utstrakte bruken av rekrutteringsstillinger (doktorgrads- og postdoktorstipendiatstillinger), når det ikke egentlig finnes noen ledig stilling man kan rekrutteres inn i på andre siden, er et alvorlig problem i sektoren. MDG vil generelt stramme kraftig inn på anledningene til omgå regelverket for midlertidighet ved å bruke denne typen stillinger. Vi heier på arbeidet arbeidstakerorganisasjonene har lagt ned omkring problemstillingen i forhandlinger og vil samarbeide med organisasjonene i sektoren for å forsterke den positive utviklingen. MDG vil videre at staten som part i trepartssamarbeidet skal bidra gjennom en tydelig lovgivning som begrenser mulighetene til midlertidighet.
Hva mener du om akademisk samarbeid med Kina? Hva med Israel?
– MDG har ikke tatt stilling til om vi ønsker å avslutte eller på annet vis endre akademisk samarbeid med Kina eller Israel. Internasjonalt forskningssamarbeid er fredsarbeid. Det binder folk sammen i arbeid for et felles mål, utveksler idéer og perspektiver og skaper rom for nye løsninger. Det er selvfølgelig grenser for samarbeid; å ha et felles prosjekt om våpenforskning mellom Norge og Israel gir jo ikke mening. Østerrike ble også utestengt fra å få Forskningsmidler fra EU en stund, som et ledd i en bred sanksjonspakke fordi de gikk på akkord med asylretten. I det store og hele er imidlertid forskningssamarbeid én av de tidligste og viktigste inngangsportene for å påvirke et land til mer åpenhet, demokrati og medmenneskelighet.
Vi har vedtatt at vi vil trekke Oljefondet ut av selskaper som investerer i områder som er okkupert i strid med folkeretten og vil jobbe aktivt for å få slutt på okkupasjonen av Palestina. Vi fordømmer Kinas forsøk på folkemord av uigurene og den folkerettsstridige overtakelsen av Hong Kong, og vil løpende vurdere hvilke grep vi vil ta for å presse Kina til å respektere menneskerettigheter og folkeretten. I vårt arbeid for menneskerettigheter og folkerett er det mer relevant å vurdere å avslutte diplomatiske relasjoner og innføre økonomiske sanksjoner gjennom internasjonale fora før vi vil vurdere å avslutte akademisk samarbeid.
