Hetland har blant annet prøvd å fange følelsene i ekstreme situasjoner ved å spore ansiktsuttrykkene til skikjørere. Her sammen med Ane Nygaard. Foto: privat

Audun Hetland hoppet etter basehopperne for å samle data til doktorgraden.

Audun Hetland hoppet etter basehopperne for å samle data til doktorgraden.

Av Bår Stenvik

Publisert 22. desember 2021

Hvorfor utsetter folk seg egentlig for prøvelser som ekstremsport og akademiske karrierer? Audun Hetland mener ekstremsport og forskerlivet har mye til felles.

Samtalen sto på trykk i Forskerforum nr. 8 2021

Audun Hetland la ut på sin reise inn i psykologifaget da han var 22 år i 2001. Han meldte seg opp til grunnfag psykologi i Tromsø, fordi det var et fag som bare krevde at han måtte møte opp til eksamen en gang i året. Formålet med studiene var nemlig primært å skaffe studielån for å finansiere den andre reisen han skulle ut på: en jordomseiling i seilbåt med tre andre menn på samme alder. Luftig ungdommelig prat var plutselig blitt til en realitet, men planleggingen var fortsatt luftig like før avreise. Han kjente knapt noen av de andre, og bare en av de fire hadde litt seilerfaring fra før.

– Det kunne ikke gå bra. Første krise kom etter fire timer, før vi hadde kommet utaskjærs. En av de andre sa at «Nå må vi snakke sammen, for samarbeidet fungerer ikke». Vi la oss inn i Arsvågen mellom Stavanger og Haugesund for å snakke igjennom sakene, og ble enige om noen prinsipper. Seilturen skulle fortsette i flere år og ta dem gjennom en rekke prøvelser de ikke hadde noen forutsetninger for å mestre, blant annet da de havnet i en liten storm utenfor Panama med kjølen i været. Men de kom seg gjennom det, takket være en god porsjon flaks og de prinsippene de ble enige om.

– Hvis jeg skal summere alt det vi lærte på første del av seilturen, handler det om respekt. Vi sier ofte at respekt er viktig. Men om du spør folk hva det egentlig betyr, blir de ofte svar skyldig. Spør du meg, handler det om «å ta på alvor». Jeg kan være rivende uenig i det du sier, og fortsatt respektere deg. Men det innebærer at jeg må se deg, forstå deg, og ta på meg dine sko.

Hetland opplever at det han har lært ute på eventyr, gjerne er overførbart til det nåværende hverdagslivet som forsker.

– Jeg opplever dette hele tida: Du kommer til et møte, og alle ser ned på laptopen eller telefonen. Når møtet begynner, ser alle opp – men så holder de på med sin egen greie innimellom. Det digitale er en fantastisk ressurs, men det har også ødelagt mye. Jeg stopper ikke kollegaen min og sier «Hvordan går det med mora di som er sjuk?» eller «Artikkelen din, er det bra med den, trenger du hjelp?». Alt det som gjør at jeg stopper og ser deg, og bygger de sosiale relasjonene du trenger. Det som handler om å bli sett og tatt på alvor.

I dag forsker Hetland på ekstremsportutøvere, beslutningsprosesser og motivasjon. Han ser mange paralleller mellom menneskene han forsker på, og akademikere: De er gjerne individualister, sterke personligheter, og ressurssterke. De har jobbet i mange år mot et mål, de er spesialister på sitt felt.

– Men de trekkene er ikke nødvendigvis de samme som gjør deg god til å samarbeide. Derfor er det desto viktigere for oss å lære å stoppe opp og se hverandre i øynene og legge vekk telefonen.

– Om du er koblet til en digital virkelighet i hverdagen, er det en slags oppmerksomhetslekkasje?

– Ja, og den har to effekter. Den skader de sosiale relasjonene. Og den skader min opplevelse.

– Alle de erfarne basehopperne hoppet først, og jeg skulle hoppe etterpå med spørreskjemaene.

Det siste er nemlig blant det Hetland har forsket på i ekstremsportsammenheng: Hva er det for slags opplevelse som tiltrekker ekstremsportutøvere, og får dem til å sette seg i ubehagelige og farlige situasjoner? Han kjente personlig på paradokset under sitt eget doktorgradsarbeid da han intervjuet basehoppere umiddelbart etter at de landet. Den mest effektive måten å gjøre det på var å hoppe selv, ut fra Kjeragplatået i Lysefjorden.

– Alle de erfarne basehopperne hoppet først, og jeg skulle hoppe etterpå med spørreskjemaene, og sto der og lurte på hvorfor i alle dager jeg hadde tenkt at dette var så lurt. Det gjorde jeg hver gang de første 24 gangene.

– Hvorfor gjør folk det da?

– Det finnes noe som kalles terskelglede. Du står og jobber, og det er ikke kjekt, hverken underveis eller etterpå. Det er bare masse tungt arbeid. Så må du være i det ganske lenge før du er blitt flink nok eller har kontroll nok til at du endelig har litt overskudd og klarer å mestre det mest basale.

– Skjedde det for deg?

– Ja, det løsna på hopp nummer 25, da ble det kjempekjekt. Alt var annerledes den dagen. Jeg hadde filma alle, putta kameraet i lomma og kjente for første gang at roen senka seg. En mental, fokusert ro. Jeg kikka meg rundt, og så at det var veldig flott, en nydelig dag. Og jeg hoppa og alt fungerte, jeg fant stillinga og fløy som en rakett.

I basehopp er det ikke noen regler for hvor lenge man skal vente med å løse ut fallskjermen, forklarer Hetland. Man er overlatt til sin egen vurdering og hvor lenge man tør å vente.

– Den gangen turte jeg veldig lenge. Jeg rakk akkurat en runde ut over fjorden og så å lande. Da jeg kom ned til de erfarne hopperne, var jeg boblende glad, men de var ganske stille, de så på meg og sa at «Nå strekker du strikken langt». Jeg forsto at jeg hadde tatt en risiko som ikke sto i forhold til kunnskapen og kompetansen min. Så ringte jeg til veilederen min og fortalte hva jeg holdt på med, og da han skjønte hvordan jeg samlet data, var det ikke aktuelt å fortsette på det viset.

Hetland påpeker at selv om de fleste oppgir at ekstremsport gjør dem lykkelige, er det ikke de følelsene som preger dem mens de er i selve opplevelsen. Det er heller fornemmelser som engasjement og interesse. Det er de samme følelsene James Watson trekker fram når han skriver om forskningsarbeidet som ledet fram mot oppdagelsen av DNA-molekylet. Og både for Watson og ekstremsportutøverne er følelsen av lykke noe som oppstår i ettertid, når man ser tilbake på det man har gjort.

– Rent teoretisk kan du dele positive opplevelser i to kategorier, med helt ulike oppgaver. Du har de motiverende: entusiasme og interesse – propellen som driver deg framover. Så er det belønningsdelen: glede, lykke, velbehag – dopet du får når du kommer fram.

– Så det er derfor mennesker holder ut både maratonløp og endeløse redigeringsrunder?

– Velbehag og smerte utelukker hverandre. Men engasjement og smerte funker bra. Det kan være vondt, du kan være redd, men likevel føle at det er en positiv opplevelse som du dras imot. Ikke glede nødvendigvis, men positivt.

– Hadde vi bare søkt behag, ville vi kanskje utrettet mindre?

– Ja, når du er glad, vil du ikke anstrenge deg. Du vil sosialisere og slappe av, og kroppen må få tid til hente seg inn igjen. Og etter hvert begynner du å kjede deg og lete etter nye mål. Det er en vekselvirkning, og det er viktig at du faktisk får lov å stoppe opp når du er glad. Du trenger ikke hoppe rett videre til neste prosjekt. Det finnes en tid for å klappe seg selv på skuldra og si «jøss, at vi fikk til dette». Det er lett å bli fanga i hamsterhjulet. «Nå skal jeg bare bli professor, så kan jeg slappe av.» «Nå skal jeg bare få den EU-greia.» Om du bare fokuserer på målene, er du plutselig pensjonist før du rekker å kjenne etter hva alt handlet om.

Hetland mener at kontrasten mellom anstrengelsen og behaget også er viktig:

– Det er en forskjell mellom å ta skitrekket opp og kjøre ned, eller starte med å gå opp før du kjører. Skikjøringa er den samme, men opplevelsen er forskjellig, fordi vi har investert mer.

– En gammeldags nordmann vil jo tenke på skitrekket som juks. Det får meg til å tenke på en viktig forskjell mellom tradisjonell sport og ekstremsport: Juks gir ikke så mye mening i ekstremsport?

– Nei, du konkurrerer stort sett mot deg selv – som i akademia. Mens i tradisjonell sport og mesterskap handler det om å vinne en premie. Da kan du jukse. Men hvis premien er mestringsfølelse, da er juks meningsløst.

Samtidig mener Hetland at det er en forenkling å si at «aktiviteten er sin egen belønning».

– Dette er noe psykologen Barry Schwartz har påpekt. En gartner kan være i flytsonen når han jobber med hagen, men det betyr jo fortsatt noe hvordan hagen ser ut etterpå. Og det er der juks kommer inn, fordi juks tar bort autentisiteten i resultatet. Det er ikke jeg som har lagd det. Jeg står og maler – og så kommer noen og gir meg et annet maleri.

– Jeg lurer på – det skillet mellom premie og mestring som incentiv i sport, kan det si oss noe om incentivsystemer i akademia?

– Det er en interessant sammenligning. Når du ser på hvor liten andel publiseringsmidlene utgjør i universitetsbudsjettet, er det jo helt komisk hvor stor effekt de har. Spørsmålet er om det er lurt. Vi tilfører et ytre incentiv på hvor mye og hvor fort du publiserer, og hvor mange studenter du trykker gjennom kverna. Men som Barry Schwartz ville spurt: Er vi opptatt av resultatet? At det blir bra til slutt?

Hetland henviser til den kjente psykologiske forskningen om at å gi belønninger for noe som er indre motivert, kan føre til at motivasjonen forsvinner på sikt.

– Ta snowboardsporten, som vokste fram som en motkultur, utøverne drev på fordi de syntes det var kjempekjekt. Så ble det OL-gren, med reglement og faste krav. Da sa Terje Håkonsen at han ikke ville være med i OL, selv om alle vet at han er verdens beste. Inkluderingen var i ferd med å knekke hele gleden ved sporten. Så konkurranseutsetting må gjøres nennsomt og klokt.

– I det siste har vi hørt mye kritikk av målstyringsregimer, fra folk som historikeren Rutger Bregman og økonomen Paul Collier. Begge sier at dagens systemer er laget ut fra et pessimistisk menneskesyn. Incentivene skal stort sett hindre folk i å være late og egoistiske. Men de kunne også være lagd for å stimulere til entusiasme og altruisme?

– Ja, du ender ofte opp med regler for risikominimering. Da tar du gjerne den positive toppen med i dragsuget, og at alt blir middelmådig. Hvis du lager et system der det er umulig å feile, så slutter ikke folk å feile – de slutter å prøve.

– Har du et eksempel på risikominimering i akademia?

– Tellekantsystemet. Du vil at ting skal gå fort, det er bedre at du har mange små og ikke så betydningsfulle publikasjoner, enn å ta sjansen på å åpne opp for en virkelig stor og viktig artikkel.

– Man kan ikke holde på i årevis med en teori, sånn som Darwin?

– Eller Moser-gjengen – der slipper de ikke folk ut dørene før det har gått seks år. Jeg er på sju forskjellige veilederteam nå, der alle sier «Vi må i alle fall ha én publisert artikkel». Det er som å balansere på en line som er veldig lavt over bakken. Det må være lov å gå skikkelig på trynet. Enn om vi hadde turt å si: «Kanskje blir det en større artikkel av dette etter fire år, det er bra. Eller kanskje det ikke blir noe.» Og det kommer mye læring ut av prøving og feiling. Men om jeg holder på sånn, blir jeg ikke professor – og om jeg gjør det med stipendiatene, tar det ikke lang tid før jeg blir henta opp i systemet og får høre at «Du, Hetland, stipendiatene dine klarer ikke å publisere noen ting». Det blir en bråstopp på karrierene deres.

– Når det gjelder dette med mening og lykke, lurer jeg på forholdet mellom selvrealisering, plikt og ansvar. Ekstremsport kan jo framstå som noe ganske egoistisk, på linje med finansspekulasjon og moteblogging – i motsetning til forskning?

– Mange i selvrealiseringsbransjen opplever nok tidvis å stoppe opp og spørre: «Hvor viktig er dette egentlig, hvordan bidrar jeg til samfunnet?» Men jeg tror også mange som driver med forskning, spør seg om det samme.

– Ja?

– Om du driver med kreftforskning, vet du kanskje at resultatene har direkte påvirkning på et behandlingsforløp. Men med abstrakt matematikk ser du ikke nødvendigvis samme meninga. Og her vil jeg trekke fram formidling.

Hetland har jobbet mye med formidling, TV og foredrag, og har både vunnet foredragskonkurransen Forsker Grand Prix selv og vært mentor for kandidater der de siste ti årene.

– Når du skal formidle forskninga di til andre, må du ta et steg tilbake og se på deg selv, for å forklare hvorfor det du gjør, er viktig. Du må kunne beskrive hva slags rolle forskingen din har i samfunnet.

• Les mer: Forsker Grand Prix vil forandre forskningen din

– Har du et eksempel?

– Hvis forskningen min handler om å lage lim som brukes i sement, så hjelper det å ta et steg tilbake, så du ser huset som blir gjort mulig av limet i fundamentet. Når du zoomer ut og ser hele bildet, endrer det din egen forståelse av hvor du som maur hører hjemme i tua. Nesten alle jeg har hjulpet med formidling, kommer tilbake og sier at «nå forstår jeg forskingen min bedre». Og kanskje de også synes at den virker mer meningsfull.

• Les også:

De har faste spalter i avisene. Her er deres beste tips til forskningsformidling.