Publisert 3. april 2025 kl. 14:13
På sin første dag som president trakk Donald Trump USA fra Paris-avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser. Men det har han gjort før. Denne gang skulle også forskningen rammes hardt. Et signal kom da NASAs sjefforsker Katherin Calvin uteble fra årets møte i Intergovernmental Panel for Climate Change (IPCC), på tross av at hun leder en av klimapanelets tre sentrale arbeidsgrupper.
Deretter kom meldinger om kutt og oppsigelser i USAs føderale etater, blant dem National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA). NOAA har viktige oppgaver på klimafeltet, blant annet ved å samle inn data i atmosfæren og i havet.
I Oslo har Ben Sanderson sett det komme. Han er forskningsleder ved klimaforskningsinstituttet CICERO, har doktorgrad fra Oxford University og arbeidet fra 2008 til 2018 som klimaforsker ved et nasjonalt forskningsinstitutt i USA.
− Vi er nå to og en halv måned inn i Donald Trumps andre presidentperiode. Hvordan tolker du det vi har sett?
− Det er tydelig at Trump-administrasjonen er mer aggressiv nå enn Trump var i sin første periode som president, og mer velorganisert når det gjelder å målrette tiltak mot særskilte deler av klimaforskningen.
− Kan du gi noen eksempler?
− Av akutte hendelser har vi sett oppsigelser ved NOAA. Dette vil ha direkte og målbar effekt på USAs evne til å bidra med klimadata. Vi har sett at USA ikke sendte sine representanter til IPCCs møte i Kina.
− Hvordan påvirkes forskningen utover dette?
− Det er også mer generelle faktorer som begrenser forskernes muligheter til å arbeide fritt på felter som er relevante for klima. Dette er noe jeg kjenner igjen fra Trumps første periode. I slike omgivelser må du være mer forsiktig med temaene du går i gang med som forsker. Dette er mest tydelig når du arbeider med klimatiltak. Det er enklere for de som arbeider med strengt teoretiske temaer.
− Kan du forklare dette nærmere?
− Om du arbeider med for eksempel mikrofysikk i skyer, kan du i noen grad skille det fra klimapolitikk. Du kan finne andre sammenhenger og anvendelser for forskningen, som for eksempel innen værvarsling. Men når det gjelder forskning på utslipp av klimagasser, ulike veivalg og hvordan det påvirker klimaet, så blir det mye vanskeligere. Jeg tror vi ser dette på nytt nå. Vi ser det i formuleringene som amerikanske forskere kan bruke i forslag til prosjekter og artikler. Til og med et helt vanlig ord som utslipp er farlig. Jeg vet at man prøver å unngå slike ord.
− Har du mye kontakt med kollegaer i USA?
− Ja.
− Hvordan reagerer de på det som skjer?
− Jeg er imponert over hvordan de håndterer det. For det meste prøver de bare å gjøre jobben sin. Jeg tror de er dypt bekymret, men de gjør likevel det de skal. Noen ganger betyr det at de ikke kan arbeide så bredt på politikkrelevant forskning som de kunne før. Men de går fortsatt på jobb.
− Men de må tilpasse seg?
− Ja, og det har vi sett under andre republikanske presidentadministrasjoner også.
− Altså helt tilbake til George W. Bush?
− Ja, men den gangen var det mindre eksplisitt.
− Kjenner du noen som har fått sparken?
− Jeg kjenner til dem. Det er ingen jeg kjenner godt, men det er folk jeg kjenner til som har mistet jobben. Stemningen er også preget av frustrasjon. Folk er frustrert over at de ikke kan fokusere på forskningen. Mye tid og energi går med til denne kampen for å overleve.
− Hva er reaksjonene i det internasjonale forskningsmiljøet, i Europa og Asia for eksempel?
− Jeg kan ikke uttale meg om asiatiske forskningssentre, men i Europa har det blitt en tydelig reaksjon. Det har blitt en anerkjennelse av at vi ikke kan være avhengige av USA for infrastruktur. Samtidig er klimaforskning først og fremst et langsiktig tema. Det er gode grunner til at Europa kan bli nødt til å fokusere mer på akutte trusler – som krig. Jeg ser absolutt ingen fare for at Europa vil forlate klimaforskningen fullstendig, men jeg ser en risiko for at et mer kortsiktig fokus legges til grunn.
− Hvordan opplever den enkelte forsker dette?
− Jeg tror at det på samme måte som hos folk i USA er en følelse av maktesløshet. Det er en følelse av at muligheten verden har til å lage koordinert og upartisk rådgivning om hvordan vi skal forholde oss til klimautfordringene blir direkte angrepet. Og med et USA som en så stor aktør i dette, så kan du ikke behandle problemet med USA som isolert.
− Hvor viktig er landet for internasjonal klimaforskning?
− Mange av klimamodellene har opprinnelig blitt utarbeidet i USA. Mye av den viktige tenkningen og teoriene oppsto der. Fortsatt foregår en vesentlig del av verdens klimaforskning der.
− Klimaforskningen i USA foregår både i offentlige etater og ved universitetene. Kan du tegne et bilde av de ulike delene?
− Noe av forskningen skjer i regi av de føderale myndighetene. Dette gjelder NASA, NOAA og også Energidepartementet. I disse virksomhetene har administrasjonen enorm kontroll direkte over rammene for forskningen. Ved å skifte ut hvem som sitter på toppen kan du endre budskapet som går ut, retningen på forskningen og fordelingen av midler. Så er det en annen og større del av forskningen som skjer for eksempel gjennom universitetene, med noe større grad av uavhengighet. Her har føderale myndigheter mindre kontroll. De kan fortsatt påvirke tildeling av midler og måten du må skrive søknader på. Men de kan ikke bestemme at noen skal få sparken på dagen.
− Hvor viktig er NASA?
− De føderale etatene står for en helt avgjørende del av de klimarelaterte dataene vi får fra USA. NASA har et stort budsjett for jordobservasjon. Vi er globalt avhengige av NASA for å forstå klodens energibalanse, hvor utslippene av klimagasser er og hvor mye som slippes ut. Jeg må legge til at jeg ikke tror at disse dataene er truet for øyeblikket, men bare understreke at NASA har en enormt viktig rolle innen jordobservasjon, og også innen klimamodellering.
− Er det slik at klimaforskningen på de amerikanske universitetene er viktigere enn de føderale etatene, i hvert fall når det gjelder volum av artikler som inngår i IPCC-rapportene?
− Jeg tror at den beskrivelsen i noen grad underspiller rollen de føderale virksomhetene har når det gjelder utøvelse av forskning. USA har en annen modell enn Europa. Forskning i føderal regi, altså forskning direkte finansiert av myndighetene, er større i USA enn i Europa. Europa har ikke noe tilsvarende på nasjonalt nivå. Det dreier seg delvis om at USA er større. Men det er også hvilke typer prosjekter USA tar på seg, eller historisk har tatt på seg. Det er i en annen skala enn noen andre land. Det er en unik ting.
− Kan de europeiske forskere øke sin innsats og fylle et eventuelt tomrom i klimaforskningen om USA skulle falle ut?
− Jeg er usikker på det. Men jeg tror det kan være fornuftig å begynne å lage beredskapsplaner for hva europeisk forskning kan gjøre dersom input fra USA forsvinner. Vi må tenke på den neste IPCC-rapporten. Vi må være sikre på at vi har data, gitt at USA ikke deltar. Ikke dermed sagt at de ikke vil delta, men vi må være forberedt.
− Dette kan beskrives som en krise for klimaforskningen. Men kan det også komme noe godt ut av en slik krise?
− Jeg tror det er for tidlig å si. Du kan tenke deg at en slik situasjon kan brukes til å styrke integrasjonen og selvforsyningsevnen hos forskningen i Europa. Du kan også tenke deg en situasjon som vi var inne på tidligere der penger kanaliseres til forsvar og forsvarsrelatert forskning på bekostning av å forstå det fysiske systemet som omgir oss. Jeg tror det ville vært et tap. Så her er det en balanse mellom muligheter og risiko.
Les også:
