Snever verdivurdering av nasjonale forskerskoler

Av Mari Salberg, doktorgradskandidat ved UiO og medlem av den nasjonale forskerskolen Research School on Peace and Conflict

Publisert 3. september 2018

Livet som stipendiat er ofte ensomt. Mange kjenner på utilstrekkelighet og usikkerhet. Å ha et faglig sterkt fellesskap med andre i samme situasjon som en selv er viktig, skriver Mari Salberg.

Mari Salberg forsker på historie. Innlegget er basert på et Facebook-innlegg av samme forfatter. Foto: UiO

En evaluering foretatt av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) melder om at satsningen på nasjonale forskerskoler ikke har oppnådd sin hovedhensikt: mer effektivitet i gjennomføringen av doktorgrader. Evalueringen finner verken økt eller raskere PhD-gjennomføring hos medlemmer av forskerskolene målt opp mot ikke-medlemmer.

Både denne evalueringen og tidligere gjennomgang av ordningen viser imidlertid at forskerskolene har en rekke positive resultater utover effektivitetsøkning. Kan det tenkes at disse andre resultatene er vel så viktige og dermed rettferdiggjør en videreføring av dagens ordning?

Forskning skal ikke bare handle om kvantitet. Et av forskerskolenes sentrale mål utover økt gjennomføring har nettopp vært en kvalitetsheving av forskerutdanningstilbudet i Norge. Problemet er at kvalitet, i motsetning til gjennomføringsgrad, ikke er så lett å måle. Siden doktorgrader vurderes til godkjent/ikke-godkjent, er gjennomføring en av de få indikatorene vi har på kvalitet, men i praksis er det mange grunner til frafall som ikke kan tilskrives manglende kvalitet. I en artikkelserie på forskning.no om frafall var manglende kvalitet ikke blant de sannsynlige forklaringene. Faktorer som alternative karrieremuligheter og personlig situasjon ikke relatert til selve PhD-løpet er blant de vanligste forklaringene til det høye frafallet, men også høyt press og isolasjonsfølelse.

Stipendiater som deltar på forskerskolene gjennomgående er fornøyd med ordningen

Midtveisevaluering av en rekke av forskerskolene viste at stipendiater som deltar på forskerskolene gjennomgående er fornøyd med ordningen. Betydningen av det bør ikke undervurderes. Livet som stipendiat er ofte ensomt. Mange kjenner på utilstrekkelighet og usikkerhet. Det å ha et faglig sterkt fellesskap med andre i samme situasjon som en selv er viktig for å bearbeide slike følelser. Å gi stipendiater et slikt tilbud er derfor en viktig verdi i seg selv. Dersom disse stipendiatene har det bedre underveis i sitt PhD-løp enn dem som ikke har et slikt tilbud, sender det et sterkt signal om at forskerskolene med dette har en egenverdi utover effektivitet alene.

Evalueringen melder også at fokuset på internasjonalisering har gitt både medlemmene og andre forskere tilknyttet forskerskolene gode nettverk utenfor landets grenser. Dette er en viktig verdi i dagens akademia, og noe som vil være svært nyttig i videre karriere. Selv om ordningen ikke finner noen umiddelbar sammenheng mellom medlemskap i forskerskolene og gjennomføring er det ikke urimelig å anta at forskerskolene er med å skape unge forskere som er bedre rustet til å møte en videre karriere i akademia enn de ville vært uten tilbudet.

Det er verdt å merke seg at evalueringen viser at forskerskolene har ført til mer samarbeid på tvers av institusjoner også innenriks. Dette gir mulighet for et bredere kurstilbud for den enkelte stipendiat, uten at det krever urimelig ressursbruk fra hver enkelt institusjon. Særlig aktuelt er dette nå som vi nylig har fått mange nye universiteter. Det stiller andre krav til oppfølging av for eksempel stipendiater. Forskerskolene tilbyr kurs hver enkelt institusjon ikke har kapasitet til å tilby selv. Ordningen kan altså sees på som en form for arbeidsdeling som kommer alle til gode.

Medlemskapet var uvurderlig, både for min trivsel og for min faglige utvikling

Forskerskolene har kanskje ikke oppnådd å få stipendiater raskere gjennom doktorgraden, men det betyr ikke at vi skal avskrive de resultatene som er oppnådd. Jeg vil påstå — fra et svært subjektivt ståsted — at i hvert fall min avhandling er bedre enn den ville vært om jeg ikke hadde hatt tilgang til ressursene fra forskerskolen jeg var tilknyttet. Min personlige erfaring med en av disse nasjonale forskerskolene tilsier nettopp at de kontaktene jeg knyttet der, det sosiale fellesskapet og den faglige tyngden jeg fikk med meg gjennom medlemskapet var uvurderlig, både for min trivsel og for min faglige utvikling.

Gjennomføring er vel og bra, men det er etter mitt skjønn en ganske minimal andel av alt det positive de nasjonale forskerskolene har å tilby. Ordningen bør derfor ivaretas uavhengig av effekten på gjennomføring.

  • Les mer: