Stormannsgalskap, også kalt det grandiose selv, beskrives på en langt fra ydmyk måte.
Annonse
Annonse

Stormannsgalskap, også kalt det grandiose selv, beskrives på en langt fra ydmyk måte.

Av Aasne Jordheim

Publisert 15. desember 2021

En forunderlig bastant bok om narsissisme.

Etter å ha lest ferdig Narsissisme av Pål Grøndahl og Alv A. Dahl, henholdsvis psykolog og psykiater, måtte jeg bort til bokhylla og bla litt i Hans Skjervheims kjente essay «Deltakar og tilskodar».

Fakta
Pål Grøndahl og Alv A. Dahl
Narsissisme
Universitetsforlaget, 2021
184 sider
Veil. pris: kr 369
Jeg trengte støtte til følelsen av ubehag jeg hadde kjent på gjennom lesingen. Boka hadde forvirret og provosert meg, gjort meg urolig. Målet med boka er å hjelpe, sier forfatterne. Å hjelpe meg! svarer jeg til det. Hvordan kan man hjelpe, i hvert fall på noen god måte, når man har en så instrumentell tilnærming? Og som følge av det, med en tone som synes kald i all sin saklighet. Kun et par steder har jeg ant streif av noe mildt. Dessuten er det ikke alltid så godt tenkt det stoffet de presenterer, og det skaper forvirring, innimellom også en følelse av å bli lurt.

«Denne myten om selvopptatthet og avvisningen av et gjensidig forhold til andre danner grunnlaget for det psykologiske narsissismebegrepet», skriver forfatterne, og så gjengir de ulike tolkninger av myten, uten at det bidrar til noe som helst. De er jo ikke ute etter å forstå eller å gå i dybden, kort sagt å ta myten på alvor. De vet allerede hvor de skal, sitter allerede med svarene. Og det enda det hviler mengder av usikkerhet omkring temaet de sirkler inn. Grøndahl sier det selv: «Narsissismebegrepet er ikke helt lett å få tak på». Dahl også: «Vi har mange teorier, men lite sikker viten om årsaksforholdene og sykdomsutviklingen».

Annonse
Forfatterne begynner med å presentere myten om Narkissos. Han blir straffet av gudene for sitt hovmod, dømt til en uoppnåelig kjærlighet, idet han forelsker seg i eget speilbilde. Etter det evner han bare å se seg selv. Her maleriet Narcissus av Caravaggio.

Og likevel anvendes begrepet. I de neste kapitlene får vi en gjennomgang av hva narsissisme er, dens årsaker, hvordan den måles og om den kan behandles. Vi lærer også om ulike teorier og hvorvidt vi lever i et narsissistisk samfunn, med et tilhørende spørsmål: Er det mer narsissisme i dag? I hvert fall fødes vi alle som narsissister, og da må jeg skynde meg å presisere: Det finnes ulike typer narsissisme. To av dem regnes som en form for personlighetsforstyrrelse, kalt henholdsvis grandios og sårbar narsissisme, mens den siste er en sunn variant. Det er tross alt fint å ha god selvfølelse.

Ingen av de to narsissismetypene er standardisert diagnose i Norge (men i USA), og faktisk regner man med at det er under 1 prosent som lider av dette. Det er også lite norsk forskning på fenomenet, forfatterne viser i stor grad til amerikansk forskning. De drøfter funn, ser hva som opptrer sammen etc., og kan godt vise at forskningen er sprikende eller mangelfull. Vi får saklige beskrivelser og overordnede inndelinger, og alt dette gjør boka til en ryddig og lettlest populærvitenskapelig fremstilling. Men altså med mengder av ting å reagere på.

Forfatterne er trass i alt det usikre, bastante: «Barnet er i utgangspunktet både egoistisk og uempatisk». De slår fast årsakssammenhenger: «Det overstimulerte selvet har fått for mye bekreftelse og overstimulering i barndommen». Eller de forenkler og generaliserer uten å vise at det de gjør, er å si noe mulig blant mye annet mulig. De fjerndiagnostiserer dronningen i eventyret om Snøhvit uten et eneste glimt i øyet. De blander høyt og lavt: dikt av Olaf Bull med Paradise Hotel. De er skjematiske, også når vi endelig får en forklaring på narsissistenes oppførsel: «de mangler trygg selvfølelse». Dessuten godtar de det vedlagte spørreskjemaet, som mye av forskningen hviler på og som bestemmer hvem som er narsissist. Her skal man krysse av på en av to påstander som ofte er banale, forutinntatte og lite komplekse i sin forståelse av mennesket: «Når jeg får komplimenter, blir jeg iblant sjenert» – «Jeg vet at jeg er god fordi alle sier det til meg».

Fra hvilken posisjon er det forfatterne påstår alt de påstår? Fra en tenkt nøytral utenfraposisjon, noe som gjør dem til hva Skjervheim kaller «tilskodarar». En «tilskodar» går ikke i dialog med, tar ikke innholdet i det sagte på alvor, lærer ikke av, bare om. Dette vises særlig tydelig i måten de bruker de innflettede diktene og tekstutdragene på. De fremstilles entydig, kategoriene står allerede klare. Forfatterne skal bare frem til sitt ene, lytter dermed ikke – og slik nivelleres alt annet. Eller, vent litt, denne arrogansen og mangelen på en lyttende holdning, at man er skråsikker og også blind for hvordan man holder på… Hm, hvordan var det med han derre Narkissos igjen? Han som ble straffet for sitt hovmod?

Skal man først snakke om narsissisme, kan man like gjerne også inkludere seg selv. Vi er der alle sammen, i større eller mindre grad. Det store spørsmålet er hvorfor vi holder på sånn; hvorfor er hovmod så lett å ty til?

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.