– Universitetene må være mindre lydige
LUKK

Aktuelt intervju:

– Universitetene må være mindre lydige

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 2. mars 2020 kl. 19:51

Forslaget til ny UH-lov vil gi universitetene større frihet, men jussdekan Karl Harald Søvig vil ikke at rektorene skal bli for mektige innad eller svekket utad.

Professor Karl Harald Søvig står solid plantet i akademia, men har også hatt et forhold på si med dommerkappen. Hans siste sidesprang var å delta i lovutvalget som skulle foreslå ny universitets- og høyskolelov. I spørsmålet om rektors stilling tok Søvig ut dissens sammen med professor Dag O. Hessen, men han understreker at det var mye å være enig om.

Fakta
Karl Harald Søvig
Aktuell som: medlem i utvalget som 13. februar leverte en offentlig utredning om ny universitets- og høyskolelov. Er til daglig dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

– Vi går rett til den mest omdiskuterte saken: Hvorfor mener dere at rektor skal være styreleder?

– Jeg tror det er viktig å få frem at både flertallet og mindretallet i utvalget ønsker å styrke autonomien til universitetene, men det er en uenighet om hva som er den beste styringsformen for de institusjonene som ønsker å ha valgt rektor. Da mener jeg og Hessen at det er viktig å ha den valgte rektoren også som styreleder, fordi det gir en legitimitet utad, og det er også noen fordeler knyttet til arbeidsfordelingen innad.

– Dere vil unngå at en valgt rektor både er direktør og øverste faglig ansvarlige?

– Ja. En valgt rektor som også er øverste leder for all administrasjonen, vil få en krevende oppgave, og vi tror at det er en fordel at disse oppgavene fordeles internt mellom en valgt rektor og en direktør. Hvis man har en valgt rektor som styreleder, er man nødt til å ha en administrerende direktør, hvis ikke får du en maktkonsentrasjon som er uheldig, ved at rektor har all makt innad i organisasjonen og er styreleder.

– Men hva skjer dersom vi tar flertallets mening og sier at rektor uansett ikke er styreleder?

– Da blir valget mellom valgt og ansatt rektor først og fremst et spørsmål om rekruttering av rektor. Da har ikke rektors oppgaver noen ting å si for om han er valgt eller ikke. I dag er det forskjeller. Valgt rektor er faglig leder og styreleder, mens ansatt rektor er øverste leder ved alle sider av institusjonen, men har bare uttalerett i styret og ikke stemmerett.

– Tidligere har diskusjonen om rektorembetet handlet om å beskytte institusjonen med valgt ledelse i akademia. Har ikke det vært et viktigere prinsipp enn hvorvidt rektor er styreleder eller ei?

– Jo, det kan du si, men det har aldri kommet på spissen før, for det har aldri vært en tanke at man skal endre rollen til valgt rektor. Nå må man tenke på det. Det er et flertall som mener det er greit å ha en valgt rektor med styringsfullmakter som en ansatt rektor. Men det handler ikke bare om rekruttering. Det handler i bunn og grunn om makt.

– På hvilken måte?

– En valgt rektor som også er administrerende direktør, vil få mer makt på institusjonen. Men samtidig vil vedkommende miste noe makt ut av institusjonen fordi vedkommende ikke lenger er styreleder. Hessen og jeg tenker at det som er viktig hvis vi vil beholde to modeller, som alle vil i utvalget, er at den valgte rektoren har en egen posisjon overfor Kunnskapsdepartementet.

– For dette handler litt om Kunnskapsdepartementets makt også?

– Det handler også om det, ja. Men en annen side som kompliserer hvis man har en valgt rektor og en ekstern styreleder, er hvis de er uenige om utviklingen ved institusjonen. Da får du en krevende situasjon, for styret kan aldri avsette en valgt rektor med mindre vilkårene for avskjed eller oppsigelse er oppfylt. Stort sett vil ikke denne typen konflikter oppstå, dette er jo voksne mennesker som kan prate sammen, men det kan tenkes at man får vanskelige situasjoner med strammere budsjetter og lokaliseringsdebatter, hvor slike konfliktlinjer kan oppstå.

– Ja, man må vel rigge lovverket for alle situasjoner, ikke bare fred og fordragelighet?

– Ja. Vi trenger ikke akkurat planlegge for en ny verdenskrig når vi lager ny UH-lov, men man må rigge lovverket for hverdagslige konflikter.

– I utredningen drøfter dere myndighetenes samlede styring av universitets- og høyskolesektoren og sier rett ut at «styringen samlet sett bør bli noe mindre enn i dag». På hvilken måte er styringen for sterk?

– Hvert enkelt grep er nok fornuftig og legitimt, men spørsmålet er detaljeringsgraden og den samlede styringen. Dels i budsjettmekanismene der midler tildeles ut fra produksjonsmål, den vanlige departementsstyringen gjennom samtaler, utviklingsavtalene som er blitt innført, og andre organer som stiller krav, som Nokut. Jeg tror vi trygt kan si at det er mer styring enn før. Noe av dette er helt nødvendig og berettiget, men vi mener vi må reflektere over om det blir for mye, og om man begrenser handlefriheten til universitetene i for stor grad.

– På hvilken måte kan styringen bli mindre?

– Man kan tenke seg at man ikke utvikler like mange rammeverk, som utviklingsavtalene. Vi foreslår også å tydeliggjøre at styring skal gjøres gjennom skriftlige instrukser, og at de som sitter i styret, er der for å ta beslutninger på vegne av institusjonen og ikke kan instrueres av noen. Det gjelder også i dag, men står ikke så tydelig i loven.

– Hvor kommer behovet om skriftlige instrukser fra?

– Det er aktualisert av saker i det siste hvor det har vært uklart.

– Ja, i høst skrev vi ganske mye om at rektorene ved UiT og Nord universitet følte seg presset av statsråd Iselin Nybø i politisk betente saker. Følger denne presiseringen av det som skjedde der?

– He-he. Vel. Jeg kan si det sånn at når man sitter og lager en sånn lov, er det basert på erfaringene man har både historisk og fra det som skjer i samtiden. Jeg skal ikke si at vi ikke hadde fått det lovforslaget om vi hadde laget loven en høst tidligere, men de diskusjonene som oppsto i høst, var en påminning om at den typen regulering kan være bra. Vi kommer ikke utenom politisk press. Statsråden kan alltid si hva han eller hun mener, men en instruks skal være skriftlig til styret.

– Men det er vel også tilfellet i dag, er det ikke?

– Jojo, det er tilfellet i dag, men det står ikke så tydelig i loven. Det kan være normeringer som ikke står i loven. Hvis du gjør skade på en annen person, står det ingen steder i loven at du må handle uaktsomt for å bli holdt ansvarlig, men det gjelder likevel.

– Du har jo vært lagdommer, hvordan skiller universitetene og domstolen seg fra hverandre med tanke på posisjonen i staten?

– Domstolen er en helt egen del av staten. Som den dømmende makten, som er helt atskilt, har domstolene en uavhengighet som er mye bedre sikret enn universitetene. Man kunne gitt universitetene en mer uavhengig rolle ved å skille dem ut som egne enheter. Men da får man diskusjonen om foretaksmodell, som ikke er så populært i sektoren. På en del områder ville uavhengigheten blitt tydeligere fordi man ville blitt skilt ut av staten som en egen enhet, men sånn som det er i dag, er vi en del av staten. Men jeg må få legge til at jeg bare har vært vikar i lagmannsretten. Jeg har alltid hatt en tilknytning til akademia, mens domstolen har vært et sidesprang.

– Å ja, hvorfor har du tatt et slikt sidesprang?

– Du lærer noe om jussen når du er i domstolene som du ikke alltid forstår når du sitter i akademia. I domstolen må du lande på en beslutning som kan få stor innvirkning for dem det gjelder, være seg en straffesak eller en barnevernssak. I akademia lærer vi studentene å drøfte, men at utfallet ikke er så viktig. Men i tinghuset er utfallet det eneste som gjelder for partene.

– Når jeg leser utredningen dere har skrevet, får jeg inntrykk av at universitetene er litt løsrevet fra staten, noe helt eget?

– Ja, det mener jeg. Universitetene har som hovedoppgave å være kritiske og sannhetssøkende. De har en oppgave som tilsier at de må være mindre lydige overfor statlige myndigheter enn andre statlige organer. Samtidig er vi her for samfunnets skyld.

– Hva er de viktigste grunnforholdene som dere vil etablere i den nye loven?

– Det er to ting: Vi vil sikre institusjonenes autonomi, og vi har prøvd å sikre studentenes rettsikkerhet. Og så har vi jo prøvd å forenkle loven og å få loven til å matche utfordringene vi står overfor. Jeg håper folk ser det. Vi ønsker å sette i gang en debatt om hvilke utfordringer vi har i universitetssektoren i dag som vi ikke hadde før.

– Hvilke utfordringer er nye?

– En utfordring som har akselerert, er at hele rammeverket har endret seg. Vi har høyere grad av ekstern finansiering, på noen områder har vi veldig vekst i antall studenter, mens andre områder opplever et ganske markant fall, og vi har fått større skepsis til vitenskapelig kunnskap. Noen ganger er det bra, men andre ganger kan selv godt dokumenterte funn slite med å få allmenn aksept. Diskusjonen om vaksinemotstand er et eksempel på det.

Og så kan man oppleve at debattklimaet for forskere i dag kan være mer krevende. De som ytrer seg, kan oppleve at innboksen fylles av alt fra konstruktive tilbakemeldinger til direkte sjikane. Det er ikke sikkert vi har sett på de riktige tingene, men jeg håper vi kan få til en diskusjon om dette.

  • Les også: