Av Statssekretær Ragnhild Setsaas, Kunnskapsdepartementet
Publisert 8. mai 2013 kl. 11:44
Statssekretær Ragnhild Setsaas, Kunnskapsdepartementet.
I Forskerforum nr. 3/2013 kritiserer Gustav E. Karlsen norsk utdanningspolitikk. Anledningen er at NOKUT i desember publiserte en rapport om hvordan studenter og ansatte oppfatter kvaliteten i norsk høyere utdanning.
Av NOKUTs egen omtale av den nevnte rapporten framgår det at «[…] både studenter og lærere kan oppsummert sies å være rimelig tilfreds med de fleste forhold som påvirker kvaliteten i tilbudene. […] Videre er de også stort sett enige om at studietilbudenes innhold, nivå og relevans holder god kvalitet. […] Det er ellers en rimelig grad av tilfredshet med fysisk og administrativ infrastruktur rundt studiene.»
Denne tilfredsheten er det ingen spor av i Karlsens innlegg eller i Forskerforums dekning for den del. Og mens NOKUT peker på at disiplinfaglig kompetanse ikke i seg selv nødvendigvis gir god undervisning, gjengir Karlsens innlegg dette som at «tung disiplinfaglig kompetanse [er] den viktigste forutsetningen for kvalitet i høyere utdanning».
Karlsen hevder i artikkelen at «tidligere evalueringer av reformer i utdanningssystemet ikke har ført til forbedringer», og utdyper: «Kunnskapsdepartementet og Stortinget har foretatt seg ytterst lite når resultatene ikke samsvarer med det man ønsket seg.» Hvilke evalueringer sikter han til her? Det er de senere årene gjort gjennomgripende endringer i barnehagelærer-, grunnskolelærer- og ingeniørutdanningene etter at NOKUT hadde påpekt til dels store svakheter i utdanningene. Også den eksterne evalueringen av NOKUT i 2007–2008 førte til betydelige endringer, blant annet økt vekt på kvalitetsutvikling i tillegg til kontroll. NOKUTs styrkede analysefunksjon, som den foreliggende rapporten er et eksempel på, er et resultat av dette.
I artikkelen heter det også at «Kvalitetsbegrepet i norsk høyere utdanning stammer fra Bologna-prosessen, som Mjøs-rapporten, kvalitetsreformen og NOKUT bygger på». Mjøs-utvalget ble oppnevnt 30. april 1998 og la fram sin innstilling 8. mai 2000. To kapitler i innstillingen handler om utdanningskvalitet. Bologna-erklæringen, som ble underskrevet 19. juni 1999, omtaler ikke noen av momentene Karlsen trekker fram (studentgjennomstrømning, publisering, resultatbasert finansiering). Derimot framhever Bologna-erklæringen den kulturelle dimensjonen i utdanningene, og betydningen av høyere utdanning og utdanningssamarbeid for utvikling av stabile, fredelige og demokratiske samfunn i Europa. Det er derfor uklart hva som menes med at kvalitetsbegrepet i norsk høyere utdanning «stammer fra Bologna-prosessen».
I forskningsmeldingen som nylig ble lagt fram, foreslås en rekke tiltak som også er rettet mot å styrke utdanningskvaliteten i norsk høyere utdanning. Blant annet skal det utvikles et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitutter og arbeids- og næringsliv for å sikre utdanningenes relevans.
Regjeringen ønsker også å styrke kunnskapsgrunnlaget om kvalitet og læringsutbytte i høyere utdanning gjennom økt forskning og analyse på dette. Arbeidet skal omfatte utvikling av indikatorer og kriterier for hva som er fremragende, god og mindre god utdanningskvalitet, som grunnlag for mer informative og internasjonalt sammenlignbare evalueringer.
Videre vil vi evaluere sentrale elementer i kvalitetsreformen med tanke på oppdatert kunnskap om kvaliteten i høyere utdanning, og vi vil foreta en helhetlig gjennomgang av finansieringen av høyere utdanning og forskning. Målet er at finansieringen skal bidra til kvalitetsutvikling av utdanningene, samt til profilerte universiteter og høyskoler.
De siste årene er det opprettet Sentre for fremragende utdanning (SFU). Denne ordningen bidrar til økt oppmerksomhet mot hva som er god og fremragende kvalitet i norsk høyere utdanning. Ordningen skal videreføres.
Arbeidet med utdanningskvalitet er med andre ord slett ikke lagt bort etter innføringen av Kvalitetsreformen. Dette arbeidet er en levende prosess, som stadig videreutvikles.
