Akademia som ekkokammer?
LUKK
Annonse
Annonse

Akademia som ekkokammer?

Av Einar Bratteng, advokat og ph.d.-kandidat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Publisert 27. januar 2022

Manglende politisk mangfold innenfor akademia kan få alvorlige konsekvenser, advarer Einar Bratteng.

«Mangfold» er et uttalt mål for mange organisasjoner, virksomheter og andre sammenslutninger, men få har egentlig en klar oppfatning av hva det er, om det er relevant, og hvilken verdi det har for løsning av samfunnets etter hvert mange spesialiserte oppgaver. Den grunnleggende utfordringen med «mangfold», er at alle mennesker er ulike på uendelig mange måter. Det finnes rett og slett ingen mennesker som kan deles inn i bare én eller noen få kategorier eller grupper. I teorien kan derfor mennesker deles inn i et uendelig antall ulike grupper, fordi mennesker rett og slett er forskjellige på uendelig mange måter.

Hva som er «mangfold», hvilket «mangfold» som er mer relevant enn annet «mangfold», og i hvilke situasjoner en kategori «mangfold» er viktigere enn en annen, er det ikke så lett å si noe sikkert om. Dersom «mangfoldet» er uendelig, så er kanskje et enda vanskeligere spørsmål å ta stilling til hvor vi stanser å dele opp mennesker i «mangfoldige» grupper? Blir det på et eller annet tidspunkt så mye «mangfold» at det blir irrelevant å ta hensyn til?

Annonse

Ofte dreier «mangfold» seg om kjønn, legning eller hudfarge, men ikke om «mangfold» knyttet til kompetanse, personlighet eller politiske oppfatninger. Det er imidlertid ikke opplagt at en kategori «mangfold» har større verdi eller relevans enn en annen, avhengig av den konkrete situasjonen eller oppgaven som skal løses.

Politikk kan ikke bevises

Et «mangfold» i politiske syn er særlig relevant innenfor akademia. Årsaken til det er at politikk på et overordnet nivå er det demokratiske samfunnets forsøk på å løse menneskehetens evigvarende problem om hva som er «rettferdig». Hva som er «rettferdig», er i stor grad et utpreget subjektivt spørsmål, selv om det ofte kan oppnås enighet om at ett alternativ er bedre enn et annet.

«Rettferdighet» innenfor det politiske systemet oppnås ved at de ulike politiske partiene spiller inn sine oppfatninger om hva som er «rettferdig». Deretter forhandles det, og det oppnås en enighet om en løsning som de fleste stort sett kan leve med. Politikk har sterke likhetstrekk med religion ved at de ulike partienes oppfatning om hva som er «best» for fremtiden, bygger på aksiomer som ikke kan bevises: en tro på noe som ikke kan bevises, som Richard Dawkins ville ha sagt.

Fare for kollektiv blindhet

En politisk oppfatning utgjør i mange tilfeller en bestemt oppfatning eller narrativ om hvordan samfunnet skal tolkes og forstås. Dette innebærer som en konsekvens at en person med et bestemt politisk syn oppfatter sine handlinger og sin prioritering som «bedre» for samfunnet på kort og lang sikt enn andre.

Et manglende politisk «mangfold» innenfor akademia kan få alvorlige konsekvenser ved at den akademiske debatten ikke får frem alle perspektiver når problemer skal løses, samt at akademias forskning og prioriteringer blir virkelighetsfjern og ikke reflekterer problemer som store deler av befolkningen er opptatt av. En politisk ensretting av akademia gir også en risiko for en «kollektiv blindhet» i forhold til egne perspektiver og en potensiell trussel mot den akademiske ytringsfriheten ved at visse oppfatninger av samfunnet rett og slett anses for uønsket. Dette kan føre til at forskning basert på den virkelighetsoppfatningen som flertallet har, premieres, mens den som tilbyr alternative perspektiver, ikke gjør det.

Trenger akademisk debatt

Innenfor journalistikken synes mangelen på et politisk «mangfold» allerede å være til stede. Medieundersøkelsen fra 2021 viser at nær 70 prosent av journalistene som ble omfattet av undersøkelsen, er tilbøyelige til å stemme på norsk «venstreside» (Rødt, SV, Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet). Hvorvidt en tilsvarende situasjon er i ferd med å utvikle seg innenfor akademia, er det vanskelig å si noe sikkert om.

Fraværet av akademisk debatt knyttet til «mangfold», hvor utfordringene ved en slik type målstyring ligger helt i dagen, samt det forhold at visse perspektiver innenfor samfunnsvitenskapen synes å ta uforholdsmessig mye plass sammenlignet med andre, kan være indikasjoner på at dette er tilfellet. Det er i så fall en situasjon som bør gi grunn til bekymring. Så hva kan gjøres med det?

Se på lønnsstrukturene

Ingen ønsker et samfunn hvor enkeltpersoner får stillinger eller andre fordeler på grunn at sitt politiske syn. Et «rettferdig» utgangspunkt (som de fleste kan enes om) synes å være at det er den mest kompetente personen som skal få stillingen, uavhengig av kjønn, legning, hudfarge og politisk syn. Det er mulig at vi innenfor akademia må gå samme vei som Høyesterett gjorde for noen år siden, som var å se på lønnsstrukturene for å sikre rekruttering av de meste kompetente juristene.

Når ytringsfrihet innenfor akademia diskuteres, er det av samme grunn behov for å se nærmere på lønnsstrukturene. Dette er nødvendig for å sikre at akademia igjen tiltrekker seg de mest kompetente personene, og at vi ikke ender opp med et «ekkokammer» hvor alle i realiteten mener det samme. Akademia er for viktig til å la være.

  • Les også: