Er det egentlig så rart at det så få etterkommere av innvandrere i akademia? Nei, mener demografiforsker.
Annonse
Annonse

Er det egentlig så rart at det så få etterkommere av innvandrere i akademia? Nei, mener demografiforsker.

Av Lina Christensen

Publisert 3. mars 2021

Gjennomsnittsalderen til etterkommere av innvandrere er 13 år. – Om ti års tid, så bør vi kanskje begynne å se dem i akademia, men selv da, vil det likevel være en forsvinnende liten gruppe, sier Astri Syse i SSB.

Etterkommere av innvandrere er underrepresentert i norsk akademia, kunne vi nylig lese i Forskerforum.

Ifølge mangfoldstatistikken som Nifu og Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram tidligere i år, utgjorde de ikke mer enn en halv prosent av forskerne ved norske forskningsinstitusjoner i 2018. I 2007 var andelen 0,4 prosent.

Annonse
Fakta
Etterkommere av innvandrere utgjorde 0,5 prosent av det faglige personalet ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter i 2018, mot 0,4 prosent i 2007.

Antallet har økt fra 96 i 2007 til 190 i 2018.

Av alle sysselsatte i Norge og av befolkningen for øvrig utgjorde etterkommere av innvandrere 1,2 prosent i 2018.

Etterkommere av innvandrere utgjorde 3,6 prosent av studentene i 2018, en økning fra 1,3 prosent i 2007.

Antallet har økt fra 2539 i 2007 til 9621 i 2018.

Kilde: Nifu/SSB

Men dette er ikke så rart, skal vi tro demografiforsker ved SSB, Astri Syse. Norskfødte med innvandrerforeldre er nemlig fortsatt en ganske ung befolkningsgruppe i Norge.

– Gjennomsnittsalderen i dag er 13 år. Men det er ikke mulig å vite hvordan det vil se ut på sikt. Jeg tenker i hvert fall at vi må være forsiktige med å påstå at det er diskriminering. Gjennomsnittsalderen i akademia er høy, og nåløyet i akademia er trangt, sier hun.

Etterkommernes gjennomsnittsalder på 13 år er dermed langt unna den gjennomsnittlige alderen for akademisk ansatte, som er 46 år.

Det ikke sikkert at andelen er så lav

Syse forteller at innvandrere som regel er ganske unge når de kommer til Norge – i snitt mellom 20 og 25 år. Hvis de i tillegg venter noen år før de får barn, så tar det naturlig nok litt tid før deres barn igjen er gamle nok til å begi seg ut på en doktorgrad.

– I tillegg var det innvandringsstopp i 1976 og ganske lav innvandring på 1980- og 1990-tallet, forklarer hun.

Også på stipendiatnivå må vi nok vente litt før vi ser flere etterkommere, ifølge demografiforskeren. En stipendiat er som regel i 30-årene.

– De fleste må gjøre seg ferdig med mastergraden, og da er du i hvert fall 26 år. I aldergruppen 26 til 30 år, så er det totalt 8500 etterkommere. Hvis du tenker norskfødte, som ikke har innvandrerbakgrunn, så kan du regne cirka 50 000 per kull. Det blir 250 000 på de fem årene fra 26 til 30 år. Da blir jo andelen etterkommere liten, rundt tre prosent, sier Syse.

Kan bli flere om ti år

Hun legger til:

– Hvis du da i tillegg tenker at det ikke er så mange stipendiater med foreldre uten høyere utdanning, så er det ikke sikkert at andelen er så lav.

Når vil vi i så fall se flere etterkommere blant akademisk ansatte?

– Jeg tenker at vi må vente til vi har stor nok andel og til de er i 30-årene. Vi kan se for oss en forskyvning av figuren, sier Syse og viser til grafen under, som viser aldersfordelingen til etterkommere av ulike innvandrergrupper, basert på 2019-tall.

– Hvis vi ser på gruppen som er etterkommere av innvandrere fra Asia og Afrika, så er det mellom 3000 og 10 000 som er i 20-årene nå. Om ti års tid, så bør vi kanskje begynne å se dem i akademia, men selv da, vil det likevel være en forsvinnende liten gruppe, sier hun.

SSB: Framskrevet folkemengde 1. januar, etter alternativ, alder, statistikkvariabel, år og innvandringskategori / landbakgrunn, 2019-tall.

Det kan ingen mene er akseptabelt

–  Vi skulle gjerne hatt langt flere enn det vi har i dag av ansatte fra grupper som er minoriteter i samfunnet, skriver rektor ved Oslomet Curt Rice til Forskerforum i en e-post.

Er det for tidlig å snakke om rekruttering av andregenerasjonsinnvandrere til akademia, eller er dette en diskusjon vi bør ta allerede nå?

– Det er selvsagt ikke for tidlig. Hvis vi for eksempel ser på tallene for etterkommere blant masterstudenter versus stipendiater, ser vi en markant nedgang. Institusjonene bør være mye mer aktive med å rekruttere studentene på masternivå til doktorgradsstudier. Forskningen antyder også høy interesse blant etterkommere for en forskerkarriere, men når det kommer til stykket, så tar de ikke det valget. Rapporten som nylig ble lansert viser at siden 2007, så har antallet etterkommere av innvandrere som jobber i akademia i Norge økt med 0,1 prosent. Det kan ingen mene er akseptabelt, skriver Rice, som også er leder av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif).

Glad for å se ansatte med hijab

Rektor ved Oslomet, Curt Rice. Foto: Oslomet

Komiteen er en av initiativtakerne bak Nifu og SSBs mangfoldstatistikk, som Rice viser til her.

I forbindelse med lanseringen av mangfoldsstatistikken sa du til Khrono at du kunne tenke deg mer hijab i akademia. Glemte du de demografiske faktaene?

– Nei, jeg glemte ikke de demografiske faktene. Det viktigste med arbeidet med mangfold er ikke tall, men heller det arbeidet som skal gjøres, slik at alle føler seg velkomne. Vi bruker selvsagt tall for å konkludere at vi ikke er i mål når det gjelder å gjenspeile befolkningen rundt oss, men hovedpoenget har mer med kulturbygging enn tall å gjøre, skriver Rice og fortsetter:

– Når det er sagt, har jeg i etterkant av kommentaren min, lært at det faktisk er noen vitenskapelige ansatte ved Oslomet som bærer hijab. Gitt at vi bor i en by der flere gjør det, synes jeg dette var fint å lære om. Oslomet skal ha et arbeidsmiljø der all slags mangfold er velkomment, og der folk med bakgrunn fra alle slags minoriteter føler seg trygge og der de ønskes velkommen.

Foreldrenes innvandringsgrunn kan påvirke akademisk interesse

Astri Syse tror familiebakgrunnen kan påvirke hvorvidt etterkommere av innvandrere på sikt vil søke seg til akademiske stillinger. Mens mange av innvandrerne som kom på 1970-tallet var arbeidsinnvandrere, kommer det i dag mange flyktninger. Hun understreker imidlertid at forskerne vet lite om hvorvidt dette faktisk gir utslag i akademisk interesse.

–  Foreldres innvandringsgrunn har vist seg å bety mye for hvordan det går med barna i skole og i utdanningssystemet. Det at vi forventer en større andel som kommer som følge av flukt og familie framover, som i mindre grad enn barn av arbeidsinnvandrere deltar i akademia, kan bety at andelene ikke vil øke så raskt som man skulle tro dersom man kun ser på tallene.

Det er heller ikke slik at alle tiltrekkes av en akademisk karriere med mye midlertidighet og relativt lav lønn, sier hun.

– For mange kan det være viktig å komme tidlig ut i jobb for å tjene penger, og for å oppleve økonomisk og sosial trygghet i det å ha en fast stilling. Akademia regnes av mange som en ganske utrygg tilværelse, med mye midlertidighet. Samtidig er ikke lønnen etter endt løp høyere enn det man tjener som for eksempel lege eller advokat, sier Syse og legger til:

– Det er viktig å huske at et liv i akademia ikke er for alle. Det er imidlertid viktig at muligheten er der for alle, uansett bakgrunn. Og det må det legges til rette for. Men samtidig må vi også respektere at ikke alle nødvendigvis ønsker seg en slik livsvei, sier Syse.