Publisert 3. juli 2023 kl. 19:48
– De har fulgt opp alt vi foreslo. Vi kan ikke være annet enn fornøyd, sier jurist og forsker Anine Kierulf.
Ytringsfrihetseksperten, som ledet utvalget om akademisk ytringsfrihet, har akkurat rukket å sette seg inn i regjeringens lovforslag om å styrke den akademiske friheten. Når vi har henne på tråden, er hun ute og vandrer langs Gloppefjorden, og faste skritt og småpusting kan høres gjennom telefonlinjen.
– Det er utrolig oppløftende å se at departementet har vært så tydelig på betydningen av formidling, og at de anerkjenner at dette er et av oppdragene som universiteter og høyskoler i mindre grad har prioritert. De understreker at den akademiske ytringsfriheten er helt avgjørende for tilliten til forskning. Departementets tydelighet her er så viktig, sier Kierulf.
Kierulf-utvalget, som leverte sin innstilling i mars 2022, foreslo å løfte fram institusjonenes ansvar for å ivareta de som utøver akademisk ytringsfrihet, og de ansattes rett til og ansvar for å drive formidling. I Ola Borten Moes lovproposisjon var tre av fire forslag fulgt opp. Det er særlig det institusjonelle ansvaret, og den individuelle retten til og ansvaret for å drive formidling som tydeliggjøres i det nye lovforslaget.
– De sier det rett ut. De ser at det er et økende press mot forskeres ytringsfrihet, og at det oppstår primært via formidling, kommenterer Kierulf.
Akademisk frihet har vært lovfest helt siden i 1989, mens lovfestingen av den individuelle akademiske friheten hadde virkning fra 2008. Men nå var det behov for å tydeliggjøre at det akademiske oppdraget ikke bare er forskning og undervisning, men også formidling, forteller Kierulf. Men prosessen har tatt noen omveier. I 2020 foreslo Universitets- og høyskoleutvalget, ledet av advokat Helga Aune, å presisere institusjonenes plikt til å ivareta dem som utøver akademisk frihet i loven. Forslaget ble imidlertid ikke tatt med i regjeringens lovforslag. I stedet satte daværende forskningsminister Henrik Asheim (H) ned Kierulf-utvalget fordi han var bekymret for det han kalte et «begrenset ytringsklima ved norske universiteter og høyskoler».
– Hva fikk man ut av å vente tre år?
– Aune-utvalget foreslo en lovendring som departementet ikke fulgte opp, fordi de ville ha spørsmålet mer utredet. Vi utredet mer, og forslaget blir nå fulgt opp. Det er gledelig å se at det punktet Aune-utvalget ikke fikk gjennomslag for, nå foreslås vedtatt, sier Kierulf.
I sin rapport pekte Kierulf-utvalget på en rekke trusler mot den akademiske friheten. Enkelte forskningsmiljøer unngår betente temaer av frykt for reaksjonene, særlig forskere innen felt som kjønn, klima og innvandring. Akademikere som har «avvikende» meninger kan oppleve å bli utstøtt fra det akademiske fellesskapet. Det er ikke nettroll, men kollegaer og andre forskere som oftest står bak ubehagelige kommentarer, står det i rapporten. Andre ganger kan politiske og faglige prioriteringer for hva det skal undervises i og forsker på, gå på bekostning av andre fagområder.
– Er vi bedre rustet mot dette nå?
– Det går an å gjøre noe gjennom lovendringer, men vi er tydelig på at bedre kår for akademisk ytringsfrihet avhenger av kulturendring. De fleste av våre forslag til tiltak gjelder ikke lovendringer.
Tydeligere mål om formidling i utviklingsavtalene, forenklet rapportering, bedre ledelse og bedre tenking og forståelse om hva akademisk ytringsfrihet er, er noe av det som kan skape kulturendring, ifølge Kierulf.
– Dette må starte når man er student og vedvare til man går av som emeritus.
– Betyr lovforslagene et faktisk styrket vern om akademiske friheten?
– Ja, det vil jeg si. De løfter fram den akademiske friheten, som tidligere ble kalt den faglige friheten, og de løfter fram paraplyen for hele oppdraget, den akademiske ytringsfriheten, sier Kierulf.
Et hardt og polarisert offentlig ordskifte gjør at mange kvier seg for å formidle, forteller Kierulf.
– Men det at ting er vanskelig, betyr ikke at vi skal la være å gjøre det. Forskning er også ganske vanskelig. Det stilles høye krav i forskerutdanning til ph.d.er og et minimum av 200 timer universitetspedagogisk basiskompetanse. Det stilles ingen krav til opplæring i formidling, og dette tilbys mange steder heller ikke. Det er klart formidling og møter med «den ville offentligheten» er vanskelig når man aldri lærer det og aldri trener på det, sier Kierulf, som her viser til Jürgen Habermas’ klassiske studie om borgerlig offentlighet.
Men på et punkt har Kunnskapsdepartementet latt være å følge opp Kierulf-utvalgets forslag til lovendring: Forslaget om å presisere det institusjonelle ansvaret for å sørge for opplæring i akademisk ytringsfrihet. Begrunnelsen er at dette allerede følger av loven. Kierulf er enig i dette, men peker på at de fleste universitetene og høyskolene er dårlig på både opplæring eller tilrettelegging.
– Systematisk opplæring er sjelden. Og når den normale arbeidsfordelingen er 50/50 forskning og undervisning, så sier det seg selv av tilretteleggingen for formidling har en del å gå på.
Det at politikerne ikke lovfester plikter, betyr ikke at universitetene og høyskolene ikke skal drive den type opplæring og tilrettelegging, poengterer Kierulf.
– Det er ofte motstand mot lovpålegg fra universiteter og høyskoler, begrunnet i at de selv vil ha ansvaret for hvordan de skal ivareta sitt samfunnsoppdrag. Dette er en god akademisk frihetsimpuls. Men da må de faktisk ta det ansvaret de sier de vil ha og har, sier hun.
Nå er hun glad for at departementet løfter frem hva som allerede følger av loven – at institusjonene har et ansvar for å skape rom for formidling, og ivareta dem som utsettes for ulovlige ytringer og trusler, og for dem utsettes for belastende og urimelig behandling, for eksempel i mediene.
– Det gjør det lettere med en type kulturendring som ikke er regulert av lov, sier hun.
Kierulf mener at lovreguleringer kan gjøre universitetene mer rustet til å trå til når studenter og ansatte blir utsatt for press og til å kjenne igjen hvilke mekanismer som kan føre til ubehagelige opplevelser. Tidligere har hun pekt på selvsensur som hovedfienden for god akademisk ytringsfrihet – altså at man sensurerer seg selv for å unngå ubehagelige reaksjoner.
– Lovforslaget gir institusjonene et større ansvar til å legge til rette for å drive med formidling og forskning på upopulære ting.
I formidlingsøyemed er vranglesing dagens største trussel mot akademisk frihet, sier Kierulf.
– Det er vanskelig å rangere disse truslene, men jeg er opptatt av en tendens til vranglesning. Det er ørten forskjellige måter å se noe på, selv i harde vitenskaper. Med mindre man har sterk vilje til å forstå meningsmotstandere og kollegaer best mulig, så går det med utrolig mye av samfunnets samlede tid og krefter på å diskutere noe annet enn det man faktisk er uenige om, som kan bringe nye innsikter.
– Hvorfor holder vi på slik?
– Det er dypt menneskelig å bli følelsesmessig berørt. Da reagerer vi mindre rasjonelt og mer intuitivt. Det gjelder også forskere. Men vi forskere får faktisk betalt for å bidra med kunnskapen, for felles sannhetssøken. Det betyr ikke at forskere skal eller kan frigjøre seg fra sine emosjoner, men vi har en ekstra fordring på oss til å bestrebe oss på saklighet og konstruktiv tolkning av meningsmotstand. For vitenskapens fremdrift er det helt avgjørende at vi hele tiden prøver å forstå hvilke poenger de vi er uenige med kan ha.
Les også:
