Av Vitenskapsteoretiker Anne Blanchard i samtale med Bår Stenvik / Foto: Paul S. Amundsen
Publisert 10. juni 2024
Anne Blanchard leder opplæringen ved Senter for ansvarlig forskning og innovasjon i Norge. «AFINO»-senteret springer ut av et nettverk der institusjoner som NTNU, BI, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og OsloMet inngår i ulike roller. Senteret har som mål å «utforske hvordan forskning og innovasjon bedre kan adressere sosiale utfordringer», og «skape en felles forståelse av hva ansvarlig forskning og innovasjon er».
– Hva betyr egentlig ansvarlighet i denne sammenhengen?
– En måte å formulere det på er ved hjelp av fire ledende prinsipper som sier at forskningen må være forutseende, responsiv, inklusiv og refleksiv: Den må ta høyde for framtidige konsekvenser. Den må reflektere over utfordringene som kan oppstå, og hvordan man kan respondere på dem. Den må sørge for at de som er berørt av forskning og innovasjon, har mulighet til å bli hørt. Og forskere må reflektere over hvordan arbeidet finansieres, til hvilket formål, og hvilke interesser som står på spill.
Disse prinsippene stammer fra artikkelen «Developing a framework for responsible innovation» (2013), som har vært innflytelsesrik i det relativt nye feltet «ansvarlig forskning og innovasjon» (RRI). Forfatterne er Jack Stilgoe, Phil Macnaghten og Richard Owen, alle professorer med kompetanse innen vitenskapsteori, etikk og innovasjon.
– Hva kan det bety i praksis, for eksempel?
– Jeg kan gi et eksempel på refleksivitet: I et prosjekt jeg er med på, samler vi fortellinger om sosial endring og klimaendringer på Grønland og undersøker hva resiliens betyr for arktiske samfunn.
(Resiliens betegner et samfunns evne til å opprettholde og tilpasse livsformene sine når det utsettes for store påkjenninger (journ.anm.) Når isen blir tynnere, må grønlenderne fiske og jakte på en annen måte. Hvordan lever de med det, og hvordan tilpasser de seg? Da må vi reflektere over hvorvidt vi legger vår egen forståelse og våre rammer over det vi finner, og definerer resiliens på en måte som de ikke kjenner seg igjen i.
Hun leder også opplæringen ved Senter for ansvarlig forskning og innovasjon i Norge(AFINO), der norske forskere skal lære om ansvarlig forskning.
Hun har bakgrunn i vitenskaps- og teknologistudier, og jobber ved siden av ansvarlig forskning med ELSA-spørsmål: «Ethical, Legal and Social Aspects of Emerging Technologies».
– Er dere bekymret for at de som er intervjuet, senere føler seg feil framstilt og misforstått?
– Den største bekymringen for meg i det prosjektet er heller at vi underveis gir dem en form for håp om at stemmene deres faktisk vil kunne bli hørt, og at historiene vil nå sfærer som har makt til å ta beslutninger som angår dem. Det blir laget en rapport og en film, så det kan jo skje, men vi vil unngå framstillingen om en lineær prosess, der vi samler historiene, får en bedre forståelse og mer kunnskap, og at dette fører til handling og en mer rettferdig situasjon.
– Så ansvarligheten i det prosjektet handler faktisk ikke så mye om historiene dere samler inn, som om de historiene dere som forskere forteller de involverte?
– Nei, men samtidig er det viktig å ikke endre meningen og dybden i historiene som er blitt fortalt, ved å overføre våre egne rammeverk.
– Har du et eksempel på hva det kan innebære å overføre sine egne rammeverk?
– Jeg var med på et prosjekt i Bangladesh mellom 2014 og 2018, der vi skulle skape et fellesskap av «folkeforskere» som kunne samle og dele kunnskap om tegn på at monsunen kom tidlig. Vi samlet grupper av lærere, elever, fiskere, bønder, husmødre, klimaforskere, journalister og andre, og forsynte dem med utstyr som regnmålere og termometer for å overvåke tegnene de selv mente var viktige.
– En slags forskningsdugnad?
– Ja, og vi fikk innvendinger om at folkeforskere ikke ville samle presise nok data, eller at gamle ordtak og religiøse overbevisninger ville bli tillagt for mye vekt i forhold til fakta fra klimaforskning, for eksempel. Men dette var nettopp poenget: at kvaliteten på de ulike vitenskapelige, lokale eller tradisjonelle kunnskapspåstandene måtte vurderes av gruppen. Dette gjør det mulig å gå utover de etablerte maktforholdene mellom kunnskapsinnehavere. I den forstand tok vi i bruk en tilnærming vi kaller «postnormal vitenskap».
– Rollen til en ansvarlig forsker er også å stille de ubehagelige spørsmålene.
Anne Blanchard
– Hva mener du med det?
– Det handler om å forholde seg til kunnskap om usikre, komplekse problemer, med store innslag av verdispørsmål og politikk. Som klimaendring – ingen kjenner alle virkningene av klimaendringer på helse, sosiale og økonomiske strukturer, migrasjonsmønstre og endring eller tap av biologisk mangfold, og det finnes ikke enkle svar som vil fikse problemene. I fravær av visse «harde» vitenskapelige fakta samler postnormal vitenskap inn andre typer kunnskapsperspektiver som kan brukes til en beslutningsprosess her og nå. Poenget i Bangladesh var å gi lokalsamfunnet evne til å være bedre forberedt på været, som påvirker alt fra veier til jordbruk og fiske.
– Så hva betyr det å være en ansvarlig forsker i denne postnormale tilnærmingen?
– Da vi satte klimaforskere, imamer, husmødre, fiskere og bønder sammen, skapte vi et rom der de vanlige lokale maktforholdene ble utfordret. Det førte til noen misforståelser. På et tidspunkt hadde vi en veldig sint person som ikke forsto hvorfor noen av kvinnene i landsbyen plutselig deltok i disse møtene utenfor huset. Det krevde diskusjon og forklaring, og vi forsto etter hvert at han også ville være en del av prosjektet. Vår hensikt var å få kvinnenes perspektiv og kunnskap om det lokale klimaet, men det skapte spenninger som vi kunne unngått.
– Dere kom med medbrakte vestlige kjønnsroller?
– Ja, på en måte, men vi var mest opptatt av at mangfoldet av kunnskapspåstander, perspektiver, erfaringer og verdier skulle styrke kunnskapen. Vi brakte forskjellige folk sammen, i ulike aldersgrupper, yrker, roller i samfunnet, kjønn, for å få tilgang til ulike typer kunnskap.
– Her i Vesten er det nesten umulig å tenke noe annet enn at mangfold er bra – men er også det en ramme som ikke ukritisk kan overføres til andre steder?
– Jeg mener at de involverte bidro med verdifull kunnskap, og jeg tror fortsatt at mangfold er viktig, men vi burde vært klar over konteksten, at når vi går inn et sted, kan vi skape uro, og det må vi være villige til å takle.
– Har du et eksempel på den lokale kunnskapen dere samlet i prosjektet?
– Vi fikk alle deltakerne til å sette opp en liste med indikatorer for en tidlig monsun. Noen sa for eksempel at om du ser mange mangoknopper på trærne, så blir det en våt årstid. Andre sa det motsatte. Så måtte gruppen diskutere og begrunne for å finne det ut.
– Utfordrer prosjektet også ideen om at vi i Vesten vet best hva pålitelig kunnskap er?
– Det utfordrer ideen om at forskning er en lineær vei. Vi må utfordre troen på at hvis vi følger en oppskrift og gjennomfører alle trinnene underveis, vil vi ende opp med et perfekt svar. Det fins ingen slike svar, særlig ikke i deltakende, inkluderende, transdisiplinære forskningsprosjekter som handler om komplekse og usikre problemer.
– Handler denne ikke-lineariteten også om en form for pragmatisme, om at forskning skal ha en effekt utover å produsere artikler som ligger på en server et sted?
– Ja, og i Bangladesh-prosjektet ønsket vi nettopp å skape et lokalt fellesskap rundt utveksling og samling av kunnskap som kunne fortsette etter prosjektet.
– Men betyr det at du stiller spørsmål ved den normale vitenskapelige modellen om å ha en tese, teste den og så finne ut om den er gyldig?
– Haha, nå vet jeg hva du vil skrive: «Hun vil sprenge hele den normalvitenskapelige modellen!» Nei, det er ikke min ambisjon. Normal vitenskap er perfekt egnet for «normale» problemer. Men når det gjelder kaotiske, presserende, usikre problemer, som angår mange forskjellige mennesker som selv har forskjellige verdier og interesser, da er det mye mer uryddig. Da trenger vi mer uryddige tilnærminger.
– Fordi man for eksempel ofte oppdager noe annet underveis enn det man satte seg som mål i utgangspunktet?
– For eksempel. Og vi mangler kultur for å rapportere feil og ting som ikke fungerer – det skaper en forventning om at forskning er en lineær prosess, og at mer kunnskap automatisk fører til bedre løsninger.
– Det er meningen at vi skal lære av våre feil. Det er en del av det å lage kunnskap.
Anne Blanchard
– Du jobber også med kreftforskere. Er heller ikke deres forskning lineær?
– Absolutt ikke. Jeg har jobbet i et senter for fremragende forskning som heter CCBIO, siden 2014. De driver med presisjonsonkologi: veldig målrettede kreftbehandlinger som er basert på din biologiske og genetiske profil. I stedet for å gi samme medisin til alle som har brystkreft, handler det om å se på dine personlige gener og avpasse behandlingen til pasienten. Det finnes mange forventninger til presisjonsonkologi, men de fleste eksperimentene mislykkes i å bevise den første hypotesen. Og de blir ofte ikke rapportert, fordi resultater mye oftere blir publisert når noe virker, enn når noe ikke virker.
– Men er det ikke mest nyttig å høre om det som virker? Hva skulle vi gjøre med alle rapportene om mislykkede eksperiment?
– De ville for eksempel hjelpe oss til ikke å prøve på nytt noe som vi egentlig allerede vet ikke fungerer, og diskutere betingelsene for et eksperiment: Hvorfor fungerte det ikke? Er det verdt å prøve i en annen laboratoriesetting? Det er meningen at vi skal lære av våre feil. Det er en del av det å lage kunnskap.
– Hvor kommer ansvarligheten inn når det gjelder kreftforskningen?
– Vi prøver å få fram at forskningen og all oppmerksomheten rundt ideen om skreddersydde behandlinger i seg selv skaper en viss sosio-teknisk framtid. Kreft generelt får mye oppmerksomhet i mediene, og pasientorganisasjonene er veldig sterke, så de får mye finansiering sammenlignet med andre sykdommer.
– Er det et problem?
– Når kreft får så mye oppmerksomhet, går det på bekostning av andre sykdommer. Det var en sak i 2012 der Brystkreftforeningen aksjonerte for bedret tilgang til brystrekonstruksjon. Aksjonen var veldig slående og fikk mye medieoppmerksomhet. Helseminister Jonas Gahr Støre ga 150 millioner kroner til brystrekonstruksjon og et direktiv til plastikkirurger over hele landet om å prioritere disse prosedyrene. Men det betød også at barn og ungdom med leppe- og ganespalte ble nedprioritert.
– Så det er alltid en skjult kostnad et annet sted når noe blir prioritert?
– Ja, og å drive med ansvarlig forskning betyr å ta opp disse dilemmaene. Et annet spørsmål er hvorvidt vi bruker ressursene på å jakte på en framtid som aldri kommer. En studie gjort av Kern i 2012 viser at 99 prosent av forskningen på kreftmarkører til presisjonsonkologi mislykkes, så vi er i virkeligheten langt unna noe slikt. Men det finnes flere sentere for presisjonsonkologi, og det får så mye oppmerksomhet i media at det er lett å tro at vi er der allerede.
– Er det en generell tendens at mye oppmerksomhet og penger kastes etter løsninger som er individualiserte og teknologibaserte? Supermedisiner er spennende, mens sukkeravgift og andre kollektive tiltak rettet mot livsstilssykdommer kanskje ville reddet flere liv?
– Nettopp, og hvilken satsing tror du er mest populær å stille seg bak som politiker? Tekno-vitenskap har en voldsom tiltrekningskraft. Den forbindes med håp om en bedre, lysere og lykkeligere framtid, og derfor er det også der pengene er. Å fremme håp ved å investere i forskning som skal skape en reddende teknologi, er et mye enklere valg enn å si at det ikke finnes perfekte løsninger, og at sykdommer, utfordringer, usikkerhet og kaos er en del av livet som vi må lære oss å leve med.
– Hva sier kreftforskerne selv når du prøver å komme med disse motforestillingene?
– De er ganske åpne for å snakke om dem. Men det er også fordi de forskerne jeg holder kurs for, er på et tidlig sted i karrieren. De er uansett midt i sine egne refleksjoner om hva de egentlig driver med, og hvorvidt det gir mening.
– Så du tror at mer etablerte forskere er mindre åpne?
– Nei, de har bare lagt seg til flere vaner som passer de kravene de er utsatt for. De er fanget i et system med rask forskning, alltid på jakt etter nye, bedre innovasjoner. Dermed er de under veldig stort press, de må gjøre eksperimentene fort og publisere så raskt som mulig. Da er tiden for refleksjon ofte vanskeligere å finne.
– For meg lyder det som om undervisning i ansvarlig forskning handler mye om å pirke i forskeres selvopplevde motivasjon og positive visjoner? Å være en slags gledesdreper?
– Ja, man kan være nødt til å stikke en nål i boblen av naivt håp. Rollen til en ansvarlig forsker er også å stille de ubehagelige spørsmålene. Kreftforskerne bidrar til et narrativ om teknologiske framskritt mot en bedre verden. Men jeg er ikke sikker på hvorvidt den beste verdenen er en der vi alltid kjemper mot døden, eller en der vi finner måter å akseptere den på.
– Hva har du selv lært av de prosjektene du har vært involvert i, for eksempel i Bangladesh eller kreftforskningen?
– I Bangladesh-prosjektet håpet vi jo å starte et fellesskap som kunne bli selvgående. Men slikt arbeid krever ressurser, så folkeforskerne sluttet å overvåke været et par år etter prosjektets slutt. Det var kanskje naivt å tro at fellesskapet og arbeidet skulle fortsette. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er nå, og hvorvidt denne opplevelsen førte til at folk forsto det lokale været bedre. Det er et stort problem med kortsiktige forskningsprosjekter – det er vanskelig å evaluere langsiktige effekter.
– Hva med spørsmål om ansvarlighet?
– Opplevelsene jeg har hatt med CCBIO og prosjektene i Bangladesh og på Grønland, fikk meg til å tenke mye på betydningen av ansvarlig forskning og innovasjon, og det er det jeg prøver å formidle i undervisningen på AFINO. Et viktig poeng for meg er å huske at verden er uryddig, og vi bør være skeptiske til enkle løsninger. De enkle løsningene oppstår gjerne når vi unnlater å tenke gjennom de essensielle spørsmålene: hvem vi er som mennesker, som samfunn – og hvordan vi kan leve i en verden som er både vakker og kaotisk.
