Inspirerende om tenkende kvinner
LUKK

Dobbeltanmeldelse om kvinner i filosofien:

Inspirerende om tenkende kvinner

Av Siri Lindstad

Publisert 12. juni 2024 kl. 09:26

To bøker om kvinnelige filosofer lykkes på hvert sitt vis med å skape nye rom for tenkning. Den ene utvider det eksisterende, den andre utfordrer.

En gang i tiden konkluderte den franske filosofen René Descartes med at det eneste vi kunne vite med sikkerhet, var dette: Jeg tenker, altså er jeg.

Så hva om det ikke finnes rom for tenkning? Er vi egentlig da? Og hva skal til for at tenkning kan finne sted, slik at vi finner sted?

At det gjennom tidene har vært trangt for kvinnelige filosofer, betyr likevel ikke at de ikke har funnes. Elisabeth av Böhmen (1616–1680), om jeg skal kaste fram et navn, var for eksempel en av dem som brevvekslet med Descartes og stilte viktige spørsmål ved hans tenkning. Når Ingeborg W. Owesen og Kristin Gjesdal nå har skrevet hver sin gode bok om kvinnelige filosofer, viser det seg da også å være så mange kvinnelige tenkere å ta av at de begge har kunnet ende opp med hvert sitt solide utvalg.

Ingeborg W. Owesen

12 kvinnelige filosofer – fra antikken til i dag

Fagbokforlaget, 2024

171 sider

Veil. pris: kr 369

Kristin Gjesdal

Opprørerne – Kvinner som endret filosofien

Cappelen Damm, 2024

344 sider

Veil. pris: kr 399

Det er imidlertid ikke bare utvalget som gjør bøkene forskjellige, men også hvordan de to forfatterne skriver fram den tilsynelatende tapte filosofihistorien. Owesen begynner 12 kvinnelige filosofer med Hypatia fire hundre år etter Kristus og går fram til Alison Jaggar av i dag. Gjesdal derimot konsentrerer seg i Opprørerne om den moderne filosofihistorien, det vil si fra opplysningstiden og fram til Angela Davis, også hun fortsatt i vigør. Og mens Owesen er spesielt opptatt av å belyse den konteksten de ulike kvinnelige filosofene virket i, er Gjesdal opptatt av å vise hvordan tekstene de kvinnelige filosofene skrev, fortsatt virker i oss.

Ja, og så er Owesens bok halvparten så lang som Gjesdals, men det sier lite om kvaliteten på noen av dem.

Owesen, som er seniorrådgiver i Forskningsrådet og har en doktorgrad i filosofi, viser hvordan vår tenkning om hva en filosof er, ekskluderer mange kvinner (og sikkert mange menn). Hvor mange vesentlige tanker har ikke blitt utvekslet i for eksempel brevs form og ikke i en doktoravhandling? Hvor mange viktige tenkere har ikke hatt andre jobber enn som filosof, slik som nonnen og mystikeren Katarina av Siena?

Ved å utvide bildene våre av de rom det tenkes i, får Owesen dermed filosofihistorien til å ekspandere. For det er ikke nødvendigvis slik at nye tenkere og tekster man vil skal innlemmes i pensumlister og læreverk, forringer eller forskyver de allerede eksisterende. Tvert imot, viser Owesen. Kan man egentlig virkelig forstå Katarina av Siena uten å ha lest Platon eller Tomas Aquinas? Neppe. Kanskje blir deres tenkning bare enda tydeligere og relevant når man leser Katarinas kjærlighetsfilosofi, der skillet mellom subjekt og objekt, Gud og mennesket, viskes ut?

Relevans er i høyeste grad et stikkord også i Gjesdals bok. Hun er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia, og Opprørerne er i praksis pensumlisten til et kurs hun holder på bachelornivå. Men den er også en syntese av det samme kurset, et innblikk i diskusjonene med studentene i timen, samt Gjesdals egne tanker om det hun underviser i. Hun inviterer med andre ord inn til et helt konkret rom, der tenkning foregår. Og det slår meg mens jeg leser, hvor etterlengtet et slikt rom er akkurat nå, i en tid og en kultur der det er mange utestemmer. Det å høre noen lytte, for deretter å se dem tenke – når opplevde jeg det sist?

Owesen er i det hele tatt ualminnelig flink til å dra essensen ut av både Beauvoirs og de andre filosofenes tenkning.

Ved å gjengi klasseromsdiskusjonene får Gjesdal belyst de enkelte tenkernes relevans for oss i dag. Hedwig Dohms (1831–1919) kamp mot det vi i dag ville ha stemplet som antifeminisme, formulert gjennom kritikk av Nietzsche, får en student til å utbryte: «Jeg har postet Dohm-sitater på sosiale medier.» Dohms argumentasjon om hvordan normer gjerne blir opprettholdt av individer og grupper som tjener på dem, vekker nemlig gjenklang hos dagens studenter, som er opptatt av å bedrive maktkritikk.

Det skal godt gjøres å komme utenom den franske eksistensialisten og fenomenologen Simone de Beauvoir. For mange av oss er hennes kloke, turbankledte hode det første vi tenker på når temaet er kvinnelige filosofer. Så er hun da også den eneste kvinnelige tenkeren som får en grundig omtale i begge bøkene. Mye av det vi blir fortalt, er selvfølgelig sammenfallende, men det er likevel noen interessante forskjeller. Mens Gjesdal for eksempel nevner fenomenologen Hegels påvirkning på Beauvoir bare i et mindre avsnitt, viser Owesen hvordan Hegels tenkning får betydning når Beauvoir skriver sitt hovedverk, Det annet kjønn. Det hele er forbilledlig ubesværet og tilgjengelig forklart.

Gjesdal trekker på sin side inn det som stadig flere ser på som problematiske sider ved Beauvoirs liv, der hun skal ha hatt forhold til langt yngre kvinner, blant annet en elev da hun var lærer ved en videregående skole. «Kan studentene holde fast ved spenningen mellom Beauvoirs viktige filosofiske bidrag på den ene siden og de innslagene i livshistorien hennes som vi i dag ikke nødvendigvis verdsetter, på den andre», spør Gjesdal seg, før hun tar oss med inn i klasserommet. Blant studentene er det delte meninger om hvordan de skal forholde seg til Beauvoirs biografi, og Gjesdal gjør seg flid med å få fram alle synspunkter i det man aner kunne blitt en betent diskusjon.

Det er noe veldig stimulerende ved den formidlingsformen Gjesdal har valgt.

Owesen lar i større grad Beauvoirs liv være. Hun konsentrerer seg om det Beauvoir skrev, og vel, det er noe befriende i det.

Owesen er i det hele tatt ualminnelig flink til å dra essensen ut av både Beauvoirs og de andre filosofenes tenkning, samtidig som hun plasserer vedkommende i tid og rom og sier noe om hva som gjorde denne tenkningen mulig, også rent praktisk. Hun avslutter 12 kvinnelige filosofer med gode forslag til videre lesning. En tilsvarende liste med forslag til sekundærlitteratur hadde jeg gjerne sett hos Gjesdal.

Opprørerne har Gjesdal altså kalt boken sin. For henne er det et poeng å betone hvordan de kvinnelige filosofenes tenkning endrer filosofien slik vi kjenner den. Og også skildringene fra undervisningshverdagen med studentene framstår som et slags opprør, i en kultur der jordsmonnet for lange tanker og sindig argumentasjon til tider kan kjennes skrint.

Innimellom kan de gjengitte studentdiskusjonene framstå som i overkant friserte og regisserte. Sitatene blir litt for velformulerte til tider. Men samtidig er det noe veldig stimulerende ved den formidlingsformen Gjesdal har valgt. Jeg får lyst til å snike meg inn i klasserommet hennes.

På hvert sitt vis er vårens to bøker om kvinnelige filosofer langt mer enn to feministiske prosjekter som skal gjenopprette en historisk skjevhet. I en tid der det sies at folk knapt lenger er i stand til å lese en lang tekst eller tenke en lang tanke, minner nemlig begge disse bøkene oss på hvor godt det er å tenke. Det er nesten så man kjenner at man lever.

  • Les også: