Av Guðrún Jónsdóttir, førsteamanuensis i generell didaktikk og pedagogikk, eller «læreroppdretter og klasseromsforsker», NMBU
Publisert 5. april 2019 kl. 12:50
Språkrådet er uroa. I universitets- og høyskolesektoren, spesielt i forskningen, «styrkjer engelsk seg generelt jamført med norsk». Språkrådets direktør, Åse Wetås, er urolig for at det norske fagspråket forvitrer.
Jeg deler hennes uro. Jeg kan saktens publisere på engelsk og anbefale studentene mine å lese faglitteratur på engelsk, men jeg er oppskjørtet. I 2004 oppnevnte styret i Språkrådet en strategigruppe som fikk i oppgave å utarbeide forslag til en norsk språkpolitikk. Rapporten, som kom året etter, ble blant annet kritisert for å unnlate å foreslå gjeninnføring av paragrafen i loven om UH-sektoren fra 1995: «Undervisningen er til vanlig på norsk.» Paragrafen ble fjernet, formodentlig fordi den sto i veien for internasjonalisering av høyere utdannelse. Utvalgets alternative forslag var en lovbestemmelse som pålegger sektoren et «viktig ansvar for at norsk fagspråk skal utvikles og brukes innenfor alle fagmiljøer i tillegg til engelsk og eventuelt andre språk». I rapporten blir vi minnet om hvor liten rekkevidde det norske språket har. 20 millioner, nordmenn, dansker og svensker, kunne i 2005 (potensielt) lese våre artikler på norsk. Forskningen er internasjonal, fastslo utvalgslederen den gangen.
Les også: Hun brukte a-endelser i forskningsartikkelen. Da fikk hun denne tilbakemeldingen.
16. april 2018 lanserte Språkrådet en veiviser for universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). Veiviseren som består av ti punkter, skal være til støtte for UH-sektoren som aksler et lovpålagt ansvar for å utvikle norsk fagspråk i høyere utdanning. Veiviseren ligger på nettet, bare et tastetrykk unna. Innholdet i veiviseren fremstår som både nyansert og velbegrunnet. Etter lanseringen har Språkrådets direktør deltatt på forskjellige arenaer der språk i UH-sektoren har vært diskutert. Her har direktørens innspill stått i stil med veiviseren. De har vært nyanserte og velbegrunnede.
Slik vil jeg ikke karakterisere alle innspill fra UH- sektoren. Språkrådet arrangerte i forrige måned et seminar om språk i UH-sektoren. Der var det tydelig at ordskiftet ikke hadde endret seg fra debatten i 2005. Curt Rice, rektor ved et av landets mange nye universiteter, sa blant annet i debatten: «Man lærer raskt et fagspråk på arbeidsplassen.» Han la til: «Vi må ta vare på norsk ved å snakke språket, men vi blir premiert når vi skriver på engelsk. Vi får penger når forskere samarbeider med andre internasjonalt og skriver på engelsk. Money talks», sa rektoren og tidligere styremedlem i Norsk språkråd.
Les Rices svar:Fagmiljøene må koke grauten selv!
Det er når jeg hører slike uttalelser, at jeg for alvor blir oppskjørtet. Kanskje skyldes min befippelse mitt virke som læreroppdretter og klasseromforsker. På dette feltet burde det norske språket være en viktig inngangsbillett. Det er ikke det engelske språket i seg selv jeg frykter. Det er grautmålet som tåkelegger mitt fagfelt, som gjør meg oppskjørtet. Hvorfor bruke engelske ord og vendinger der en kan uttrykke det samme på norsk? Når for eksempel Utdanningsdirektoratet slår et slag for en metode for skoleutvikling, hvilket språk anvender de da? Jo, de bruker «lesson study» med den norske betegnelsen, forskningstime, i parentes. Dette er et stilløst blandingsspråk, mener jeg.
Les også: Jeg skriver på norsk med høye ambisjoner
Det er imidlertid det språket som henter sin inspirasjon fra markedsplassen, jeg frykter mest: Utdanning forstått som «investering», der det er elevprestasjoner som avgjør om investeringen gir avkastning eller ikke. På den «markedsplassen» florerer moteord som «utdanningsmarked», «kunnskapskapital», «kunnskapsinvestering» og «læringsutbytte». Er det dette fagspråket rektor Rice håper hans lærerstudenter skal tilegne seg?
