Hvordan skrive et akademisk språk?
LUKK

De sier vulgært, jeg sier talemålsnært

Hvordan skrive et akademisk språk?

Av Irmelin Kjelaas, førsteamanuensis i norsk, NTNU

Publisert 19. juni 2017 kl. 22:05

Åssen skrive akademisk? A-endinger og talemålsnær bokmål må også ha sin plass, skriver Irmelin Kjelaas.

Irmelin Kjelaas

At tilbakemeldinger fra tidsskriftredaksjoner og fagfeller kan være både tøff og pussig lesing, er noe de fleste forskere har erfart.

Av og til får en krasse tilbakemeldinger på innholdet («Forfatteren serverer en rekke plattheter i første del, og framstår som sosialarbeider mer enn som forsker. Kanskje forfatteren skulle vurdere å gjøre noe hun faktisk er kompetent til?»).

Andre ganger slår fagfellens narsissistiske tendenser gjennom når forskningsgjennomgangen kommenteres («Hvorfor er ikke «jeg 1985, 1993, 1995 og 1997» referert til?»).

Sjeldnere, iallfall for meg som så langt har skrevet på norsk, dreier tilbakemeldingene seg om morfologi og ortografi, altså ordbøying og skrivemåte.

Jeg kvakk derfor litt da en redaksjon sendte meg følgende tilbakemelding: «En ting vi stusset litt på var at du bruker ‘ei’, bestemt artikkel, en god del og en god del partisipp med -a ending, som vi vanligvis ikke ser i akademiske tekster». Men, fortsetter redaksjonen, «nå åpnes det jo opp via Språkrådet for endringer i det norske språk også her».

De «stusset»? Vel, jeg stussa og stusser enda mer. Jeg stusser over at en norsk tidsskriftredaksjon ser så få hunkjønnsartikler og a-endinger at disse framstår som bemerkelsesverdige. Jeg stusser over at det ser ut til at redaksjonen har vurdert om dette i det hele tatt er innafor. Og jeg stusser over at de begrunner aksepten ved å vise til at Språkrådet først nå nylig tillot disse formene. Makan!

Uuttalte normer for språk i vitenskapelig publisering

Samtidig som jeg stusser og gremmes og er frista til å bli både arg og arrogant, kan jeg ikke annet enn å fryde meg over den språkideologiske gavepakka det er at en tidsskriftredaksjon så ublu og eksplisitt tar rollen som normagent.

Innafor sosiolingvistikken, den delen av språkvitenskapen som befatter seg med forholdet mellom språk og samfunn, forstås en normagent som en instans som har sterk påvirkning på hva som er dominerende og vanlig språkbruk. Aviser, forlag – og altså vitenskapelige tidsskrifter – er eksempler på normagenter. Men der aviser synes å ha et relativt bevisst forhold til sin egen språknorm og normagentrolle, og gir uttrykk for at «det er vi som bestemmer åssen folk snakker og skriver» er det muligens ikke like opplagt at tidsskrifter har den samme rollen og bevisstheten.

I de forfatterinstruksene jeg har forholdt meg til, har det iallfall aldri stått noe om en foretrukket skriftspråksnorm. Hva er det da som får denne redaksjonen til å drive egen husnormering?

Har de i realiteten en norm de ønsker artikkelforfattere skal følge? Ser de helst at en holder seg til et mer moderat bokmål? Eller ønsker de bare – i beste mening – å gjøre meg oppmerksom på at språkbruken min er uvanlig og helt på grensa progressiv, slik at jeg kan gjøre et kvalifisert valg om å være raddis?

Riksmål dominerer i skriftspråket

For uvanlig kan de nok ha rett i at bokmålet mitt er. Ligner akademiske bokmålstekster på andre bokmålstekster, er det all grunn til å anta at det talemålsnære bokmålet er langt fra «dominerende og vanlig». I stedet er det det såkalt konservative eller moderate bokmålet som dominerer.

I Ingunn Ims’ hovedoppgave fra 2007 om norske avisers språknormeringspraksis finner hun at det er de konservative og moderate formene som står sterkest. Også Kjersti W. Kola gjør lignende funn i sin masteroppgave fra 2014 om bokmålsbruk fra 1985 til 2013. Basert på søk i Leksikografisk bokmålskorpus, et korpus med over hundre millioner ord fra tekster i mange sjangrer, finner hun blant annet at fordelinga mellom verbformer som utvikla og utviklet er på henholdsvis 1 og 99 prosent.

Temaet er satt på dagsordenen i blant annet Klassekampen og Dagbladet. I Klassekampen-essayet Moderne riksmål i Norge 2017 fastslår Finn Iunker at «Få liker å snakke om riksmål, men tre av fire skriver det», og i en omtale av årets utdeling av Riksmålsprisen 25.3.2017 kommenterer Dagbladets Fredrik Wandrup at Oslo-forfattere stort sett skriver riksmål uavhengig av om de kommer fra øst eller vest.

A-endinger er ikke nytt

Dermed framstår det talemålsnære bokmålet som uvanlig og markert. Spesielt progressivt er det imidlertid ikke.

For i motsetning til hva tidsskriftredaksjonen synes å tro, var det ikke nå nylig mine former ble tillatt. Det var i stedet i den såkalte 1917-reformen at det ble åpna «for endringer i det norske språk også her». 1917-reformen skulle bringe landsmålet og riksmålet nærmere hverandre, mot full sammensmelting som var datidas mål, og gjorde former som «datida» og «åpna» valgfrie.

Da som nå skapte imidlertid disse formene forargelse og frustrasjon. Ifølge Andreas D. Haraldsrud ble nemlig «særlig a-endinger i bestemt form hunkjønn og i fortid av verb sett på som vulgære og udanna». Hundre år etter heter det ikke lenger «vulgært og udanna», men i stedet «sjelden i akademiske tekster» og på grensa progressivt.

Hvorfor er a-endinger så uakademisk i skrift?

Litt forstemmende er det at verdiene vi tilskriver ulike typer språkbruk, ikke har endra seg mer på hundre år. Riktig nok ligner skriftspråket vårt – også de moderate og konservative bokmålsvariantene – lite på skriftspråket anno 1917, men dog.

Litt forunderlig er det også. For der formene i «dama som stussa over tilbakemeldinga» ble forbundet med talemålet til de lavere sosiale lag – ja, de vulgære og udanna – for hundre år siden, har denne stussende dama et talemål fullt av a-endinger, uten å bli oppfatta som verken vulgær eller udanna i 2017.

Om det er i klasserommet, på forskningskonferansen eller i radiodebatten, er det så langt ingen som har heva et øyebryn over måten jeg snakker på. Hva er det da som gjør språkbruken min så uakademisk når den blir skriftlig?

  • Les også: