Av administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen
Publisert 20. januar 2020 kl. 09:13
Forskningssystemet står midt i omfattende endringsprosesser som i stor grad berører forskernes rolle og hverdag. Fra forskerens ståsted kan overgangen til åpen forskning oppleves som enda et pålegg som kommer «ovenfra» og som griper inn i etablert praksis.
I Forskningsrådet har vi et annet perspektiv: Som forvalter av felleskapets forskningsmidler, er det vår oppgave å jobbe for et velfungerende forskningssystem og for at samfunnet i størst mulig grad kan ta ut verdien av de store investeringene som det offentlige gjør i forskning hvert år.
Det internasjonale initiativet for åpen publisering, Plan S, har skapt mye debatt, og i Norge har flere av fagforeningene vært kritiske til kravet om åpne lisenser (Creative Commons/ CC-lisenser). Plan S-finansiørene, cOAlition S, stiller krav om at det skal benyttes en CC-lisens, og aller helst den mest åpne varianten, CC BY. Flere har vært bekymret for at den faglige integriteten og beskyttelsen av forskningsresultater trues av en slik lisens, og har tatt til orde for mer restriktive CC-varianter (eller sågar å utvikle egne lisenser for norske forhold).
Forskere er beskyttet gjennom sterke akademiske normer for bruk av publisert forskning
Creative Commons-lisenser er et velegnet virkemiddel for å realisere målet om å gjøre forskningsresultater til reelle fellesgoder. Derfor er de også svært mye brukt og etablert som «standardlisenser» for åpen publisering. CC-lisenser regulerer deling av kunnskap samtidig som forskeren beholder rettighetene – retten til navngivelse og vern mot misbruk av publikasjonen. Forskeres rettigheter er beskyttet både gjennom åndsverksloven og CC-lisensenes «innebygde» vern av ideelle rettigheter, og internasjonalt gjennom Bernkonvensjonen for vern av litterære og kunstneriske verk. I tillegg til dette rettslige vernet, er forskere beskyttet gjennom sterke akademiske normer for bruk av publisert forskning, som neppe vil endre seg som følge av åpen publisering. Vi mener dette gir forskerne nødvendig beskyttelse, samtidig som samfunnets behov for viderebruk av forskningen er ivaretatt. CC-BY er derfor den lisensen som Plan S som utgangspunkt vil kreve og den er den mest benyttede lisensen internasjonalt.
Samtidig har vi forståelse for at det er grunn til å begrense mulighetene til bearbeidelse innenfor noen fagtradisjoner og for forskere som vil sikre at deres tekst skal behandles som en helhet. Dette kan være aktuelt for fag hvor teksten i seg selv har en faglig og kulturell verdi utover de resultater og budskap den formidler. Derfor åpner cOAlition S for at det kan også kan benyttes en CC BY-ND-lisens (ingen bearbeidelse) der hvor dette er velbegrunnet.
Kielland tydeliggjør dermed at våre krav om åpen tilgang ikke er i strid med akademisk frihet
Forskningsrådet har vært pådriver for dette i utviklingen av Plan S, bl.a. på bakgrunn av innspill fra norske institusjoner og miljøer. Dette er også i tråd med en nylig publisert utredning skrevet av førsteamanuensis Torger Kielland ved UiB på oppdrag fra Unit.
Kielland behandler spørsmål om lisenser og rettigheter i lys av krav om åpen tilgang. Kielland slår fast at CC-lisenser er et velprøvd virkemiddel for deling av kunnskap, men stiller også spørsmål ved dagens UH-lov og institusjonenes mulighet til å gi forskere pålegg om åpen publisering og lisensiering. Samtidig peker han på en viktig forskjell mellom prosjekter finansiert av Forskningsrådet, hvor kontrakter inngås frivillig og er avgrenset tidsmessig, og generelle pålegg om åpen tilgang for all forskning. Kielland tydeliggjør dermed at våre krav om åpen tilgang ikke er i strid med akademisk frihet, og belyser også hvordan forskningsinstitusjonene kan sikre en overgang til full åpen tilgang.
Noen begrensninger på muligheten til bearbeidelse kan være berettiget for enkelte fagområder
Kiellands rapport er allerede kommentert av Forskerforbundets leder Guro Lind. Lisensspørsmålet og Plan S ble også nylig kommentert av tre av NTLs representanter i forskning.no. Det er positivt at norske fagforeninger er engasjert i diskusjonen om åpen forskning og åpen publisering og er enige i målet om økt åpenhet. Begge disse innleggene ønsker lisenser som begrenser muligheten til viderebruk som innebærer å bearbeide resultater (altså CC BY-ND). Som nevnt, er vi enige i at noen begrensninger på muligheten til bearbeidelse kan være berettiget for enkelte fagområder og publikasjoner, men det bør dette være unntak fra hovedregelen, «så åpen som mulig». Publikasjoner kan betraktes som selvstendige og hele tekster, men er også (og stadig oftere) datagrunnlag for videre forskning, kunnskapssynteser og utvikling, og vi ønsker å tilrettelegge for legitim viderebruk også når dette innebærer bearbeidelser.
Forskerforbundet og NTL går imidlertid enda lenger og vil begrense muligheten til viderebruk i kommersielle sammenhenger (CC BY-NC). Her blir det tydelig at vi har ulik forståelse av forskning som fellesgoder. Både ved forskningsinstitusjoner og i samfunnet for øvrig, er behovet stort for å kunne gjenbruke resultater fra forskning for verdiskaping og for å løse viktige samfunnsutfordringer. Forskning er internasjonal aktivitet i en verden med rask teknologisk utvikling, og hvor publiserte resultater danner grunnlag for ny forsking, utvikling og innovasjon. En ikke-kommersiell lisens vil begrense muligheten til verdiskapning basert på offentlig finansiert forskning og kan få en rekke utilsiktede konsekvenser for eksempel ved bruk av publisert forskning ved private utdanningsinstitusjoner eller ved økende bruk av kunstig intelligens og annen «data mining» av publikasjoner. Også Torger Kiellands utredning slår fast det er lite hensiktsmessig å benytte en ikke-kommersiell lisens for vitenskapelige artikler.
Risikoen for misbruk av forskning vil alltid være tilstede
En åpen lisens (CC BY) gir altså utvidete brukstillatelser, og fagforeningene er opptatt av mulige fallgruver som følge av dette. Det er forståelig at scenarier hvor forskning misbrukes av aktører med dunkle motiver kan virke skremmende. Vi tror likevel dette er et blindspor. I et åpent kunnskapssamfunn vil risikoen for misbruk av forskning alltid være tilstede, uavhengig av hvilken lisens som benyttes. Det vil alltid finnes mindre seriøse aktører i et marked, inkludert noen som vil forsøke å selge allerede åpen kunnskap. Heller enn å begrense mulighetene til viderebruk med restriktive lisenser, tror vi på å gi alle like muligheter til å ta kunnskapen i bruk.
Diskusjonen om lisenser er viktige på veien mot målet om åpen tilgang, men det er alltid en fare for avsporinger. NTL-representantenes innlegg gir en god analyse av utfordringene og behovet for endring av publiseringssystemet, selv om vi er uenige i deres konklusjon om å bruke restriktive lisenser. Jeg mener det er viktig å løfte blikket og diskutere åpen publisering som del av et større hele: Åpen forskning handler om å utnytte teknologi og forvalte resultater og data til fellesskapets beste. Publiserte forskningsresultater er data som i stadig større grad leses og gjenbrukes av maskiner, og i dette ligger et enormt potensial for nye løsninger som samfunnet trenger.
Diskusjonen om lisenser handler i et større perspektiv og i praksis om rettighetene til forskning skal tilfalle felleskapet (gjennom ikke-eksklusive lisenser) eller om de skal ligge hos noen få enkeltaktører som dominerer i et internasjonalt marked (dagens modell). Dette er i realiteten en variant av plattformøkonomien, som for alvor er i ferd med å gjøre sitt inntog i akademia.
Multinasjonale selskaper kjemper om å tilby tjenester for forskning og utdanning, tjenester som genererer store mengder verdifull data. Denne utviklingen vil trolig utfordre sektoren i årene som kommer, og vi ser allerede tegn til at det pågår en kamp om rettighetene til data fra og om forskning, forskere og studenter. Overgangen til åpen publisering handler tilsvarende om å motvirke en situasjon hvor forskere rutinemessig og uten reelle valgmuligheter overfører eksklusive rettigheter til enkeltaktører (forlag). Dette burde være en kampsak for forskernes representanter, og det lover godt at NTL er så tydelige i sin støtte til Plan S og åpen tilgang.
I Norge har vi sterke fagforeninger som er genuint opptatt av forskernes karrierer og arbeidsvilkår. For at forskerne og institusjonene skal være rustet til å levere på sitt samfunnsoppdrag, og at felleskapet kan høste fruktene av sine investeringer, trenger vi å lete etter muligheter, ikke fallgruver.
