Av Ingar M. Gundersen, stipendiat i arkeologi ved Universitetet i Oslo
Publisert 29. april 2022 kl. 18:02
Unio og Forskerforbundets beslutning om å søke ny tariffavtale med Akademikerne fremfor LO og YS har gjort meg betenkt. Det varsler en kursendring i forhandlingsstrategiene som gjør det vanskelig for meg å fortsette å stå som medlem i Forskerforbundet. Jeg frykter at en økt vektlegging av lokale lønnsforhandlinger vil gå ut over de midlertidige og de lavest lønnede i akademia.
Forskerforbundet har i lang tid vært en viktig pådriver for å sette fokus på midlertidighetsproblematikken, og jeg tror på Guro Elisabeth Lind når hun skriver at dette vil være en fanesak for Forskerforbundet også i tiden fremover. Kampen mot midlertidige ansettelser er likevel preget av et manglende avgjørende gjennomslag. Andelen midlertidige i akademia er fortsatt skyhøyt, noe som i stor grad skyldes maktforholdene i arbeidslivet og politikken. Jeg oppfatter det derfor som oppsiktsvekkende at Lind avfeier de strukturelle betingelsene i arbeidslivet, som er utgangspunktet for min kritikk, som «falske premisser» og «misforståelser». Det hjelper lite med fagre løfter hvis man i samme øyeblikk svekker sine egne muligheter til å forsvare disse løftene i en forhandlingssituasjon.
Allerede i 2000 påpekte Fafo at overgangen fra sentrale til lokale lønnsforhandlinger i kommunal sektor hadde svekket fagforeningenes muligheter til å følge opp sentrale føringer. De påpekte videre at et godt forhandlingsresultat var avhengig av et godt vedvarende samarbeid med arbeidsgiver, og at det ville bli større lønnsforskjeller mellom arbeidsstedene. Vel så viktig var det at det ble vanskeligere å foreta større omfordelinger mellom grupper innenfor tariffområdene, noe som svekket likelønnsarbeidet og forsterket lønnsforskjellene. For å si det enkelt: man ble mer avhengig av arbeidsgivers velvilje. Dette gikk ut over lavtlønte og kvinner, og favoriserte ressurssterke individer. Det er dermed et betydelig likestillingselement til stede i denne saken.
Lind beskriver et helt reelt problem hva gjelder lønnsutviklingen i akademia i de senere årene, men er løsningen hun velger egnet til å løse situasjonen? Det gjenstår å se hva slags innretning Forskerforbundet til slutt lander på, men det er liten grunn til å mene at maktforholdene i arbeidslivet har blitt nevneverdig bedre de siste 20 åra – sett fra arbeidstagernes synspunkt. Det at Unio nå i praksis også frasier seg streikeretten gjør at vi står uten et reelt pressmiddel i lønnsforhandlingene, noe som favoriserer arbeidsgiversidens styringsrett. Jeg har dermed all grunn til å frykte at Unios endrede strategi vil få negative konsekvenser for lønnsforskjellene i akademia over tid. Det er godt mulig at man kan oppnå et samlet sett bedre resultat for sektoren, men det er ikke ensbetydende med at det er de lavtlønte som blir mest tilgodesett ved forhandlingsslutt. Det er gjennom de sentrale forhandlingene at lavtlønte i staten har blitt sikret en lønnsprofil som ivaretar deres interesser. Et løft for de lavtlønte i akademia må sikres ved tilsvarende strategier, fremfor ved å bidra til fragmenteringen av arbeidstagersidens forhandlingsposisjon.
Midlertidig ansatte kommer dårligere ut ved lokale lønnsforhandlinger. Gjennomslag avhenger av en godt argumentert søknad. En presset arbeidshverdag, ofte prosjekttilknyttet, går ut over den kompetansehevingen som ligger til grunn for individuelle lønnsopprykk. Man er også avhengig av gode relasjoner til arbeidsgiver og tillitsvalgt. De må være villig til å prioritere din sak. Midlertidig ansatte har en arbeidssituasjon preget av hyppige jobbskifter, noe som gjør det mer utfordrende å opparbeide seg gode nettverk på arbeidsplassen. Det tar tid å opparbeide seg en rolle som nøkkelmedarbeider. Arbeidsgiver har liten interesse av å investere lønnsmessig i medarbeidere de ikke ønsker en langvarig tilknytning til. I mitt fag er det dokumentet at folk har gått i midlertidige stillinger i over 20 år. Det er kun få år igjen før også jeg kan smykke meg med en slik heller tvilsom status.
Lønnsutviklingen ved lokale forhandlinger favoriserer i utgangspunktet godt meritterte og profilerte medarbeidere, gjerne ansatt i institusjonenes satsningsområder. I akademia gjelder dette blant annet professorsjiktet. Det er først og fremst de som allerede tjener mest i akademia som har mest å tjene på lokale forhandlinger.
Midlertidig ansatte står i tillegg i fare for å bli nedprioritert ved lokale lønnsforhandlinger ettersom lønnen allerede er nylig forhandlet ved kontraktsinngåelse. Det er en praksis jeg i alle fall selv har observert på nært hold, og er en medvirkende årsak til at midlertidig ansatte faller dårligere ut på lønnsstatistikken over tid. Det betyr at reell lønnsvekst overlates til deg selv som enkeltperson og dine forhandlingsmuligheter ved tiltredelse. Ettersom maktforholdet mellom arbeidsgiver og midlertidig ansatt er svært asymmetrisk vil de fleste av oss stå svakt i en slik situasjon. Dette innebærer i praksis at mye av lønnsutviklingen for midlertidig ansatte skjer ved nettopp kollektive lønnsforhandlinger, av den typen som nå Unio har valgt å bryte med. Jeg har aldri blitt tilgodesett i lokale lønnsforhandlinger, men har blitt sikret et generelt lønnstillegg gjennom de sentrale tariffavtalene. Ved å være knyttet til et statlig regulativ er vi sikret et minimumsresultat, selv om stillingene ikke nødvendigvis prioriteres i selve forhandlingene. Når lønnstrinnene bortfaller, så forsvinner også den generelle lønnsøkningen. Det er en reell fare for at noen vil stå igjen uten lønnsøkning etter lokale forhandlinger, en bekymring som FAFO-forsker Kristine Neergård også gir uttrykk for i Forskerforum 20. april. Er dette virkelig «falske premisser»?
Jeg har derfor liten tro på at Unios strategi vil føre til et bedre resultat for de lavtlønnede i akademia over tid. Jeg ser det som sannsynlig at man kan oppnå gode resultater i enkelte år, og på enkelte institusjoner, men Unio svekker på sikt sin egen gjennomslagskraft ved å endre maktbalansen i arbeidslivet i arbeidsgivers favør – og med det mulighetene for å kunne forvalte de lavtløntes interesser på en god måte.
Jeg synes i tillegg at det er direkte trist at Unio ikke lenger ønsker å stå solidarisk sammen med resten av arbeidstakersiden for å løfte de lavtlønnede i staten, og nå fremstår mer som en ren interesseorganisasjon for særgrupper i offentlig sektor. Dette er en strategi som vil kunne bidra til å marginalisere Forskerforbundet og Unio over tid, og dermed svekke det fremtidige forhandlingsgrunnlaget. Fagbevegelsens styrke og gjennomslagskraft ligger i kollektive strategier. Jeg har derfor trukket den konklusjonen at det er på tide at jeg og Forskerforbundet skiller lag, men likevel med håp om et snarlig gjensyn hvis Forskerforbundet og Unio faller ned på bedre tanker. Forskerforbundet har vært et godt sted å være, men Unio og Forskerforbundet har tatt et retningsvalg som også forplikter oss som medlemmer til å ta et valg.
Les også:
