Av Aasne Jordheim
Publisert 18. desember 2024 kl. 14:20
Nøyaktig midt i denne boka som handler om fjellsport og særlig dragningen mot å klatre til topps, dukker det opp et spørsmål jeg tenker er betegnende for hele tilnærmingen forfatteren har til forståelsen av både fjellsporten og fjellene selv. «Har naturen egenverdi?» spør Gunnar Karlsen. Han er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen.
Selvsagt er dette i vår naturkrise-tid et sentralt spørsmål å stille, i hvert fall retorisk, men hvordan tenker man at det skal gå an å svare på det? Så må vi jo unektelig sette oss selv, det vil si vår evne til fornuft, øverst for slik å tildele noe verdi. Vi må også sette oss selv på avstand fra naturen, for bare slik kan vår fornuft få øye på den. Og hva er det vi får øye på da? Sant nok, Karlsen kommer ikke med et klart svar på sitt spørsmål, snarere et som er en fjellklatrer verdig. Filosofiske argumenter kan ta oss «et steg på veien», sier han.
Det er mange steg opp til et høyt fjell. Det er dessuten viktig at de trås riktig. Men hvorfor skal man opp? «Hvorfor bruker jeg og mange andre så utrolig mye tid og energi på å nå toppen av fjell?» spør forfatteren. For som klatrende eller utforkjørende utsetter man seg for farer, piner ofte kroppen, og Karlsen forteller at han har mistet venner til fjellet. Karlsen er ute etter å forstå drivkraften bakom fjellsport, noe som kan høres ut som et smalt anliggende. Men fjellsportbragder er som kjent ennå godt nyhetsstoff, og visstnok har Norges Klatreforbund hele 30 000 medlemmer.
Gunnar Karlsen
Fjellets filosofi
Universitetsforlaget, 2024
184 sider
Veil. pris: kr 349
En sterk lidenskap til tross, i boka går alt dønn saklig for seg; forfatteren nærmer seg fjellet og fjellturene ved hjelp av teorier og begreper. «Hva er et fjell?» spør han, «og er fjellsport sport?» Litt uti boka er det også en mer intern diskusjon om hva en fjelltopp er. Hele veien serveres vi enkle og klare redegjørelser og drøftelser, hvor begreper som «normativ», «deskriptiv» og «nødvendige og tilstrekkelige betingelser» inngår, pluss at vi er med på en fingransking av naturopplevelsen ut fra begreper som «det skjønne» og «det sublime». Som en trygg fjellklatrer viser han oss vei inn i stoffet og gir oss en sprekk å holde seg fast i her, et lite utspring å sette foten på der.
Men før vi begir oss av gårde, må vi selvsagt lytte til erfarne fjellfolk, og det vil si de to klatrende filosofene Arne Næss og Peter Wessel Zapffe. Slik utvides forståelsen av hva både fjell og fjellklatring er for noe. I Næss’ dypøkologi finner vi en tanke om at det i mennesket ligger en mulighet til å identifisere seg med alt levende, noe som kan føre til etablering av nye holdninger – som for eksempel at en fjelltur slett ikke trenger å være en topptur. Men Karlsen avviser denne tanken. Det kan argumenteres for at den er elitistisk, sier han, kun de innvidde kan være med på den. Han avviser Zapffes pessimisme også, tror jeg, selv om han er med på hans skille mellom et i bunn og grunn meningsløst liv og tanken om at det er mening i livet. Å bruke evner og krefter på å nå «det storslåtte, mektige og vakre», som fjell også her karakteriseres som, er for Karlsen et eksempel på noe meningsfullt.
«Som en trygg fjellklatrer viser han oss vei inn i stoffet og gir oss en sprekk å holde seg fast i her, et lite utspring å sette foten på der.»
Toppunktet i boka handler om frihet og flyt. Det er dette han søker, og som overalt ellers prøver han å sirkle erfaringen inn begrepslig. Nå er det fenomenologien som geleider oss opp de bratte fjellsidene. Definisjonen av flyt lyder slik: «når det er et riktig samsvar mellom opplevelsen av mulighet for handling og ens ferdigheter». Det er drøftinger og argumenter som bringer oss oppover, fjellturen er hele veien i det analytiske, hvor erfaringer kan deles opp og undersøkes bit for bit. Jeg tenker på Descartes’ metode mens jeg leser, den som handler om å plukke et fenomens alle deler fra hverandre for så å sette dem sammen igjen. Slik oppnår man oversikt, og ingenting er ullent eller mystisk mer. Karlsen avgjør mening på denne måten. Han finner at fjellsport inneholder elementer som gjør den til noe meningsfullt, blant annet fordi den har estetiske kvaliteter, innebærer mestring og består av en nærhet til en variert natur. Men denne fremgangsmåten gjør jo alt abstrakt, også en naturopplevelse, og derfor er det fortsatt en fare der, ikke minst fordi han går ut fra et nullpunkt hele tiden: «For hvert fjell vi bestiger og hver fjellside vi kjører ned på ski, står vi i en forstand tomhendte tilbake og må begynne på nytt.»
Kanskje vi ikke alltid skal lytte til erfarne fjellfolk? Zapffes skille mellom mening med livet og i livet lager trøbbel og gir for mye makt til fornuften. Et annet utgangspunkt kan løse opp i dette, nemlig ved å si at liv er i besittelse av mening, selv om det selvsagt går an å oppleve det motsatte. Da vil det handle om hva man evner å se. Og hvordan man klarer å ta del. Både oppe på en fjelltopp og nede i bunnen av en dal.
