Fordøyelig og fornøyelig om gift
Annonse
Annonse

ANMELDELSE

Fordøyelig og fornøyelig om gift

Av Kjetil Vikene

Publisert 9. februar 2016

Mye informasjon og godt formidlet kunnskap i en litt sprikende bok om gift og forgiftning.

ford-yelig-og-forn-yelig-om-gift
Fakta
Erik Andrew
Gift og forgiftninger i Norge
Cappelen Damm Akademisk, 2015
217 sider
Veil. pris: kr 349

Erik Andrew, tidligere leder av Giftinformasjonen og professor 2 ved Farmasøytisk institutt ved UiO, i dag forskningsleder hos Hafslund Nycomed, har skrevet boken om toksikologi i et historisk, kulturelt og samfunnsmessig perspektiv, et «spennende og mytebelagt tema» som «fortjener en samlet og bred presentasjon, også for de som ikke er involvert i det medisinske feltet», som han skriver i forordet.

Jeg føler meg rett og slett mer kunnskapsrik etter lesning.

Det er lett å være enig, og forfatteren skriver tilforlatelig, noe som gjør at boken er svært enkel å lese, selv om – eller kanskje fordi – den er full grafer, tabeller og tall. Disse gir oss oversikt over alt fra «forgiftningsdødsfall etter agens» (med heroin, opiater, metadon og øvrige narkotika som en klar vinner, ansvarlig for over 50 prosent av dødsfall ved forgiftning), antall behandlinger per sykehus som følge av forgiftninger av sopp eller planter de siste ti årene, oversikt over større hendelser med kjemikalieforgiftninger (fra en kirkebrann i Grue i 1882 med over 100 døde av kullosforgiftning, til gasseksplosjonen i Sløvåg i 2007), eller antall giftdrap i Norge fra 1969 til 2013 (23). Underveis gir forfatteren korte historiske introduksjoner, der vi får et innblikk i tidligere bruk og misbruk ved giftige agenser (biskop Fredrik Nannestads visitasberetning om ti tilfeller av meldrøyesoppforgiftning på Skjervøy i 1752, med kramper, smerter og hallusinasjoner), eller presentasjon av noen utvalgte vitenskapsfolk (om Albert Hofman, mannen som først syntetiserte LSD, nettopp fra soppen meldrøye). Bokens siste kapitler omtaler giftmord i Norge, berømte norske personer og ekspedisjonsdeltakere som har blitt forgiftet, gift i mytologi og trollskap, og gift i kunst og kultur. Boken byr i det hele tatt på interessant lesning, selv om kanskje spesielt de to siste kapitlene er litt for korte og overfladiske til å gi annet enn et lite innblikk i giftens rolle i folklore og kunst, og dermed også gjør at den spriker litt. Boken er rikt illustrert med faksimiler og fotografier av omtalte personer, preparater, dyr, planter, myter og kunst, mange tatt av forfatteren selv. Disse glir lett inn i teksten, og gir den et lett journalistisk preg. Men selv om fotografiene står godt i teksten, syns jeg spesielt fotografiene er for ujevne, og ofte av direkte lav kvalitet.

Annonse

Boken er likevel først og fremst faglig svært solid. Introduksjonskapitlene redegjør kort for forgiftningsbegrepet i biologisk forstand og historiske og strukturelle forhold rundt forgiftningsepidemiologien som fag. Hoveddelen er en kapittelvis detaljert gjennomgang av forgiftning med narkotiske stoffer, legemidler, kjemikalier, planter, sopp, bakterier og mat og dyr, alt belagt med et solid tallmateriale og referanser. Underveis får vi også gjengitt flere (både aktuelle og historiske) pasientkasus, med forgiftningsforløp, behandling og utfall, som aktualiserer de ulike temaene på en fin måte. Det siste kapitlet gir en skjematisk oversikt over aktører og ansvarsfordeling i forgiftningsfeltet i Norge, og sammen med forfatterens hjertesukk over for eksempel mangler ved registrering av spesifikke detaljer ved forgiftningssaker, får boken også en helsepolitisk dimensjon. Det er mye informasjon som formidles, bokens sideantall tatt i betraktning, og jeg føler meg rett og slett mer kunnskapsrik etter lesning.