Forskning for landets ære
Annonse
Annonse

Forskning for landets ære

Av Tore Li, dr.philos. i forskningspolitisk historie

Publisert 6. april 2021

Koronavaksiner er bare ett eksempel på at forskning kan gi nasjonal prestisje. Men hensynet til internasjonalt omdømme må ikke få føre forskningen på avveie, skriver Tore Li.

Etter koronapandemiens utbrudd oppstod det et kappløp om å være først med en effektiv vaksine. Konkurransen har ikke bare foregått mellom forskningsinstitusjoner og bedrifter, men også mellom nasjoner. Det forsknings- og utviklingsmiljø og det land som kom først med en effektiv koronavaksine, ville ikke bare høste store økonomiske gevinster, men også oppnå betydelig heder og ære. Naturlig nok – og heldigvis – har helsemessige og økonomiske faktorer i vid forstand vært de viktigste drivkreftene bak vaksineutviklingen. Imidlertid ser vi at også nasjonal prestisje har vært en viktig faktor.

Kampen om å være først

I juli 2020 meldte et statlig eid kinesisk farmasiselskap at 30 ansatte, inkludert toppsjefen, hadde vært med på å teste selskapets nyutviklede vaksine – før den var godkjent av myndighetene for testing på mennesker. Dersom Kina kom først med en effektiv koronavaksine, ville dette befeste landets posisjon som en fremvoksende supermakt på forskningsområdet.

Annonse

Den 11. august 2020 forkynte Russlands president Vladimir Putin med brask og bram at landets helsemyndigheter som de første i verden hadde godkjent en russisk-utviklet koronavaksine for allment bruk. Russiske myndigheter ga vaksinen navnet «Sputnik V». Budskapet var ikke til å misforstå. Den russiske vaksinen ble solgt inn som en like stor vitenskapelig og teknologisk bragd som verdens første satellitt i 1957 – den sovjetrussiske «Sputnik I». Denne satellitten ga Sovjetunionen betydelig økt anseelse internasjonalt.

Nasjonal anseelse

Kinesiske og russiske styresmakter tok sjanser da de lanserte sine vaksinekandidater i fjor sommer. I vestlige land ble det uttrykt skepsis mot vaksinene fordi de i liten grad var blitt testet ut på store befolkningsgrupper. I hvert fall for «Sputnik-vaksinens» vedkommende synes skepsisen å ha vært ubegrunnet. Men hadde de tidlige kinesiske og russiske vaksinene vist seg å ha dårlig effekt eller hatt farlige bivirkninger, ville det slått tilbake på landene der de er blitt utviklet og produseres. Nå ser vi hvordan blant annet Kina og Russland bruker leveranse av vaksinedoser som verktøy for å bygge vennskaps- og avhengighetsbånd til andre land, som eksempel overfor Hviterussland, Serbia og Sri Lanka. Vaksinekapasitet gir utenrikspolitisk kraft.

Kinesernes og russernes raske innsalg av egne vaksiner illustrerer at behov for nasjonal prestisje og stolthet har vært viktige drivkrefter i forskningskappløpet mot en koronavaksine. Dette er ikke noe nytt. Ønsket om økt nasjonal anseelse har ofte spilt en viktig rolle i myndighetenes engasjement innen forskning og teknologi. Det amerikanske måneprogrammet i 1960-årene er det mest klassiske eksempelet. Men vi ser det samme på en rekke forskningsområder. Hvorfor er det slik?

Nasjonalstatens rolle

En forklaring er at vitenskap og teknologi helt siden de vitenskapelige og industrielle revolusjonene på 1600- og 1700-tallet har utviklet seg i et gjensidig samspill med den fremvoksende nasjonalstaten. Ikke bare er vitenskap og teknikk blitt mer sentrale problemløsere for staten og det øvrige samfunnet. Forsknings- og utviklingsaktivitet er blitt en viktigere ingrediens i formingen av nasjonens bilde som dynamisk og fremtidsrettet. Forskning og teknologisk utvikling gir nasjonalstaten modernitet i realitet og identitet.

Behovet for nasjonal prestisje og stolthet er også forankret i dypt menneskelige instinkter. Prestisje dreier seg om en persons alminnelige anseelse hos andre, eller mer spesifikt om andres respekt og beundring for denne personens egenskaper og resultater. Stolthet kan betegnes som dyp glede eller tilfredsstillelse over oppnådde resultater, kvaliteter eller besittelser. Dette er viktig å ha med seg, fordi det er personer som utgjør nasjonalstater, og det er personer som tar beslutninger om statlig engasjement i forskning og utvikling.

Fornuftig ressursbruk?

Ønsket om å bruke forskning for nasjonal prestisje synes oftere å være drevet frem av underlegenhet enn av hovmod. Snarere enn å overgå gjelder det å komme opp på samme nivå som andre land, demonstrere likeverdighet. Dette var eksempelvis tilfelle for Indias atomprogram som startet opp like etter at landet var blitt kvitt det britiske koloniherredømmet i 1947. Dette programmet resulterte i landets atomprøvesprengning i 1974. Gjennom denne kjernefysiske testen markerte India overfor omverdenen og egne innbyggere at landet var vitenskapelig og teknologisk på høyde med vestlige land.

Så kan styresmaktene i New Delhi kritiseres for at de brukte – og fortsatt bruker –betydelige ressurser på et prestisjebefengt atomprogram i stedet for å løse landets enorme problemer knyttet til fattigdom og analfabetisme. Men den kritikken rammer også vestlige land. De enorme ressursene USA investerte i måneprogrammet i sekstiårene kunne selvsagt blitt brukt til å bekjempe de betydelige fattigdomsutfordringene landet slet med. Og stod de vitenskapelige og teknologiske gevinstene av måneprogrammet i forhold til de gigantiske ressursene dette programmet nøt godt av? Dette spørsmålet er der fortsatt. De siste årene har vist hvordan betydelige sosiale spenninger har ført til at De forente stater nærmest knaker i sammenføyningene. Da kan man jo spørre om føderale myndigheter i en trang budsjettid bør bruke masse penger på Mars-ferder selv om de er aldri så spektakulære og sikkert bidrar til ny innsikt og teknikk. Særlig fordi det er så åpenbart at disse Mars-ferdene også – og kanskje primært – dreier seg om å hevde USAs ære i rommet.

Fristende å kutte hjørner

Så er det langt fra slik at behov for nasjonal prestisje og stolthet har hatt en negativ effekt på forskning og teknologiutvikling. Snarere tvert imot siden slike behov har bidratt til at myndighetene har tilgodesett forskning og utvikling med mer ressurser enn hva de ellers ville ha gjort. Og vi får tro og håpe at de fleste forsknings- og teknologisatsinger gir samfunnsmessige gevinster i en eller annen form.

Selv om også kappløpet om å utvikle en koronavaksine har vært drevet frem av behov for å oppnå nasjonal heder og ære, har dette kappløpet bokstavelig talt hatt en mer jordnær forankring enn ulike romprogrammer. Konkurransen om å utvikle en koronavaksine har først og fremst dreid seg om å være den første til å løse en enorm krise som berører hele jordens befolkning. Konkurranse kan være sunt, også nasjonale sådanne. Men når kappløpet blir så heftig og prestisjebetont at land synes villige til å kutte hjørner og løpe en viss medisinsk risiko, da er det grunn til å rope varsko.

Tore Li har skrevet boken Forskning og teknologi for fedrelandet – Nasjonal prestisje som drivkraft for myndighetenes engasjement i forskning og utvikling (Kolofon, 2019)

tore.li@online.no

Les også: