Av Av Jörn Klein, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge
Publisert 12. februar 2019 kl. 12:33
I mitt daglige arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) opplever jeg ofte at studenter omtaler universitetet som «skole» og meg som lærer, samtidig er det mange kolleger som følger denne tituleringen og betegner seg selv som lærer.
Ifølge Utdanningsforbundets definisjon er en lærer en person som «… støtter barn og voksne i deres læring, utvikling og danning. Som lærer er det viktig å ha gode faglige, pedagogiske og sosiale ferdigheter.
Jörn Klein
Lærere jobber i barnehagen, grunnskolen, ved videregående skoler, på folkehøgskoler og med voksenopplæring». For å unngå misforståelser er det viktig å presisere at jeg har høy respekt for lærere, men jeg er ikke lærer – faktisk mener jeg at vi bør bli kvitt dette begrepet helt i høyere utdanning.
Jeg underviser selvfølgelig, og jeg underviser mye, men jeg er ikke naturfaglærer. Jeg er profesjonell mikrobiolog, og det betyr at jeg driver med en rekke andre oppgaver og ikke minst forskning. Denne forskningen bruker jeg for å kunne tilby studentene forskningsbasert undervisning, for å kunne vurdere andres forskningsresultater og publikasjoner; det vil si at undervisning på universitetsnivå skal være basert på det fremste innenfor forskning og fagfeltet. Men dette og min egen rolle er ikke det som er relevant her, og slett ikke en av hovedgrunnene mine bak ønsket om at begrepet «lærer» i høyere utdanning skal forsvinne. Hovedgrunnene er forventningene til og fra studenter som blir signalisert gjennom begrepet «lærer» – og ikke minst det som har med studiekvalitet å gjøre.
Argumentene angående studiekvaliteten kan sammenlignes med diskusjonen om sofistene. «Sofistene representerte en utgave av greske tenkere og vismenn som fra rundt 450 f.Kr. virket som lærere» (Wikipedia). Ifølge det populære bildet lærte de mot høy lønn politisk ambisiøse unge menn opp i etisk relativisme eller amoralisme. De var ifølge det samme bildet mer interessert i offentlig suksess enn i reell kunnskap. Anklagen om at et argument er sofistikert, betyr fortsatt at det er basert på retoriske triks. Siden 1800-tallet har det vært flere forsøk på å rehabilitere sofistene. Spesielt Platon er ansvarlig for deres dårlige rykte. I Platons dialoger blir sofistene portrettert som pseudo-filosofer som liker å erte sine motstandere med falske argumenter og tvilsomme konklusjoner.
Men sofistene var imidlertid kanskje ofre for forholdene? Mange var anstendige tenkere uten noe spesielt ønske om å lage «fake facts». Deres problem var å leve i en tid da velstående unge borgere ønsket å lære de retoriske ferdighetene som ville skaffe dem tilgang til politiske verv. Sofistene ble bestilt av rike menn for å lære dem hvordan et svakt argument kunne gjøres sterkere, altså en form for markedsdrevet høyere utdanning.
Sofistene mistet kontrollen over læreplanen og faglig selvstendighet. Gjennom bruk av New-Public-Management i dagens høyere utdanning kan vi godt ha gjenopprettet forholdene som førte til økningen av sofisteri (L. Field i boken Appraising Academic Appraisal in the New Public Management University). I løpet av de siste årene har vi innført meningsmålinger i form av det årlige studiebarometeret som brukes mye som grunnlag for politiske beslutninger (Kai A. Olsen og Kjetil Haugen i innlegget «Gode tider for New Public Management-universitetet» i Khrono). Og stadig øker konkurransen mellom universitetene. Satt på spissen er det studentene som styrer universitetene – gjennom meningsmålinger. Alt koker ned til hva studentene ønsker. Studerer de for å oppnå ny kunnskap? Eller for å få en spesiell kvalifikasjon, spesielt ved et profesjonsorientert universitet? Eller for å lære spesielle ferdigheter? Vi kan anta alle tre – for øyeblikket.
Her kommer jeg tilbake til begrepet lærer innenfor høyere utdanning. Gir vi studentene kunnskaper som gir snarveier til institusjonell kompetanse (New public management), eller fremkaller vi visdom og utvikler etos (karakter)? Kort sagt: Underviser vi i en ferdighet eller i kunnskap? Den første tilnærmingen er sofistisk og søker å produsere effektive kunnskapsarbeidere. Den andre tilnærmingen er sokratisk og søker å produsere gode borgere. Hvis vi bruker tittelen lærer, vil det etter min oppfatning skape en falsk forbindelse til ren sofisme. Derimot kommer ordet professor (assistant, associate eller full) fra latin og betyr ifølge Dictionary.com «person who professes to be an expert in some art or science» og fremhever den vitenskapelige uavhengighet.
De fleste studenter har tilbrakt flere år i utdanningssystemet. For dem vil ordet «lærer» bære et sett av konnotasjoner som ikke passer ved universitetene. Studentene er voksne. De må balansere sine ansvarsområder og prioritere. Studentene vil møte moralske og etiske beslutninger de aldri har møtt før. Hvordan kan bruken av «lærer» da være en god idé?
Men, å ikke være lærer er ingen unnskyldning for dårlig undervisning!
