Av Tore Nilssen, forskningsdekan ved SV-fakultetet, Universitetet i Oslo
Publisert 10. mars 2021 kl. 22:46
«Trenger vi egentlig tidsskriftene?» spør Forskerforum og har intervjuet fysikkprofessor Are Raklev ved Universitetet i Oslo, som sier at tidsskriftene er på vei ut, og at han selv nesten kun leser preprints og nesten ikke tidsskriftsartikler.
Jeg hører selv til et fag – samfunnsøkonomi – som har levd med preprints i over femti år, eller «working papers», som vi kaller dem. Men de har likevel aldri klart å fjerne behovet for gode tidsskrifter.
Gode tidsskrifter driver først og fremst kvalitetskontroll. Drevet av gode redaktører med hjelp fra ansvarsbevisste fagfeller sørger de for at unge forskere får seg gode jobber, uavhengig av hvem de har som veiledere, og uavhengig av hvilke universiteter de har doktorgradene sine fra – for i et godt tidsskrift er det forskningsarbeidets kvalitet som teller. I flommen av forskning som vi overstrømmes av – der mye er middelmådig til dårlig – gjør gode tidsskrifter en stor innsats i å skille den beste forskningen fra resten, slik at vi etablerte forskere, om vi ønsker, får lese gode forskningsarbeider fra andre forskere enn de vi allerede kjenner til.
Trusselen for de gode tidsskriftene er dog først og fremst ikke Are Raklev og hans likesinnede, som har sluttet å lese i dem, for disse tidsskriftene klarer fint å leve i en verden full av preprints. Trusselen er fra krefter som ønsker at topptidsskriftene skal akseptere så store andeler av innsendte manuskripter at det ikke er mulig å holde oppe kvaliteten. Skjer det, er jeg enig i at vi ikke trenger tidsskriftene.
For tiden er det et stort press for å finansiere tidsskriftene ved at forfatterne av de publiserte artiklene betaler for publiseringen. Dette kommer til å bli redningen for en haug med tidsskrifter vi ikke trenger, verken Raklev eller jeg. Dette er tidsskrifter som ikke bryr seg om kvaliteten på forskningen de publiserer, så lenge forfatterne betaler for seg.
De gode tidsskriftene driver kvalitetskontroll. Men de kommer til å dø hvis ikke noe gjøres. En løsning som kan redde disse tidsskriftene, er å få dem over i såkalt diamant åpen tilgang, der verken leserne eller forfatterne betaler.
Vi trenger ikke profitt-jagende forlag i den akademiske tidsskriftsbransjen. Men vi trenger de gode tidsskriftene. Verdens forskningsfinansierende myndigheter sitter på nøkkelen. I stedet for å presse oss forskere til å betale for å få publisert forskningen vår, må de sette seg sammen og finne ut hvordan de skal gjøre kvalitetstidsskriftene bærekraftige. Disse tidsskriftene trengs for å sikre kvalitet i forskningen – de sikrer at den beste forskningen blir lest og utnyttet videre av andre forskere, og de sikrer at de beste hodene rekrutteres til de gode forskerjobbene.
Overlever ikke disse tidsskriftene, står vi først igjen med bare dårlige tidsskrifter og deretter like gjerne med ingen tidsskrifter – for dårlige tidsskrifter trenger vi ikke. I en verden der krisene etter hvert står i kø – enten det er pandemi, klima eller det som måtte komme fremover – er etterspørselen etter kloke løsninger på problemene stor. Men uten kvalitetstidskriftene mangler vi et viktig virkemiddel for å navigere i den store flommen av forskningsresultater av ulik kvalitet og dermed for å skille ut den kunnskapen samfunnet har bruk for.
Les også:
