Av Kåre Letrud, postdoktor ved Høgskolen i Innlandet
Publisert 19. januar 2023 kl. 16:02
Når forskere ved norske forskningsinstitusjoner publiserer i godkjente vitenskapelige kanaler, får institusjonene publiseringspoeng. Hvert poeng utløser litt over 20 000 kroner fra staten, og brukes dessuten til å måle forskningsaktivitet. Vitenskapelige monografier utgitt av forlag godkjent på «nivå 1» eller «nivå 2» belønnes med henholdsvis 5 og 8 poeng i tellekantsystemet. Institusjonene rapporterer årlig sine publikasjoner til Norsk vitenskapsindeks (NVI), som er Cristins forskningsdatabase.
Rapporteringsinstruksen sier at vitenskapelige publikasjoner må (sitat):
Instruksen stiller følgende tre krav til fagfellevurderingen (sitat):
a) Fagfellevurdering skjer alltid før publisering.
Fagfellevurdering er en prosess som alltid finner sted før publisering av originale forskningsresultater.
b) Minst en fagfelle skal være uten bindinger til utgiveren eller forfatteren.
Et manuskript skal som minimum være vurdert av en ekspert innenfor fagfeltet som er uten bindinger til utgiveren eller forfatteren. Eksperten kan være kjent eller anonym.
c) Fagfellevurderingen skal forholde seg til vitenskapelig originalitet og kvalitet.
Vurdering av vitenskapelig originalitet skal inngå i den skriftlige bedømmelsen.
Institusjonene kan også se hen til denne definisjonen ved rapporteringen av den enkelte publikasjon.
Rapporteringsinstruksens egne eksempler på bøker som normalt ikke oppfyller kravene til fagfellevurdering, er lærebøker skrevet for elever og studenter, og fagbøker (skrevet for allmennheten eller yrkesgrupper, terminologien er inkonsekvent). Disse vurderes vanligvis av forlagets egne konsulenter og etter andre kriterier enn vitenskapelig originalitet eller kvalitet.
Likevel åpnes det i Utfyllende kommentarer og eksempler for at lærebøker kan godkjennes som vitenskapelige monografier etter publisering (sitat):
Lærebøker presenterer i utgangspunktet allerede kjent kunnskap til studenter og skiller seg her fra vitenskapelige publikasjoner. Lærebøker kan meget vel være basert på den nyeste forskningen innenfor et felt, men lever normalt ikke opp til kravet om å presentere ny innsikt på bakgrunn av en forskningsinnsats, som ikke tidligere har vært utgitt. I den utstrekning det inngår vesentlig nytt vitenskapelig innhold i en lærebok (tilsvarende en ny monografi), basert på forfatterens egen forskning, som ikke tidligere har vært publisert, kan boken registreres som en forskningspublikasjon, så fremt det foreligger en fagfellevurdering som godtgjør dette.
Denne fagfellevurderingen håndteres i praksis internt ved at en eller flere av forfatterens kollegaer vurderer om læreboken kvalifiserer som forskning.
Dette er uforenelig med de to første av instruksens tre krav til fagfellevurdering: a) dens kvalitetssikringsfunksjon, og b) dens uavhengighet.
Først: Den interne fagfellevurderingen foregår etter at boken er publisert. Men en fagfellevurdering skal bidra til å sikre kvaliteten på det publiserte arbeidet. Til sammenlikning aksepterer instruksen doktorgradsavhandlinger som vitenskapelig monografier bare om de tar hensyn til fagfellevurderingen i disputasen.
En fagfellevurdering som skjer etter publisering, kan i beste fall bidra til å forbedre senere utgaver. Formuleringen «I praksis vil dette si at publikasjonen gjenkjennes som forskning av fagfeller» (Utfyllende kommentarer …) antyder at dette ikke er denne fagfellevurderingens formål. Den får heller ikke utøvd sin portvokterfunksjon da boken allerede er publisert.
Dernest er dette uforenelig med kravet om fagfellevurderingens uavhengighet: Mellom kollegaer finnes mange bindinger. Disse kan være internpolitiske, økonomiske, faglige eller sosiale, og omfatte tema som vennskap, makt og lojalitet.
Videre har institusjonene interesse av å øke antall publiseringspoeng og er ikke uten bindinger i sine valg av fagfeller eller i den øvrige saksbehandlingen. Kollegaene vil også ha interesse av at publikasjonspoeng tilflyter samme institutt, avdeling eller fakultet, ved at disse institusjonsnivåene blir synlige for ledelsen og dermed trygger sin strategiske rolle, finansering og eksistens. Instruksen krever ikke at fagfellen skal få være anonym.
Forståelsen av kategoriene varierer, tvister er vanlige.
Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling. For å illustrere: Cristin har registrert 245 vitenskapelige monografier utgitt i 2019. Jeg har her valgt å undersøke de 109 som er utgitt av skandinaviske forlag, for å forenkle informasjonsinnhenting. Der det ikke forelå beskrivelser av bøkenes fagfellevurdering (105), henvendte jeg meg til forlagene. Jeg fikk informasjon om 53 av disse titlene. Noen forlag svarte enten ikke på gjentatte henvendelser, eller ønsket ikke å gi informasjon. Der konsulterte jeg forlagenes og forfatternes egne beskrivelser av bøkenes innhold og målgrupper. De følgende tallene er følgelig delvis skjønnsbaserte.
Av de 109 er om lag 70 antatt og fagfellevurdert som vitenskapelige monografier. De øvrige 39 er lærebøker og fagbøker (ikke eksplisitt omfattet av ordningen) omklassifisert etter publisering og som har gitt 195 publikasjonspoeng på «nivå 1». Det er uklart om disse tallene er representative for publikasjoner også utenfor Skandinavia.
Man kan se for seg, men vet lite om, konsekvensene av denne inkonsistensen i regelverket og insentivene den skaper for forlag, institusjoner og forfattere.
Men noen spørsmål bør stilles: om institusjonene selv er fullt ut kapable til å vurdere originaliteten og kvaliteten av egen forskning, hvorfor kreve uavhengig fagfellevurdering i det hele tatt? Og, bidrar egentlig det å viske ut grensene mellom disse sjangrene til skriving av gode lærebøker og god forskningslitteratur?
