Skyldes feberen termometeret? Gunnar Sivertsen svarer Åse Wetås.
LUKK

Skyldes feberen termometeret? Gunnar Sivertsen svarer Åse Wetås.

Av Gunnar Sivertsen, forsker Nifu

Publisert 23. februar 2022

Når ni av ti artikler er på engelsk, skyldes det dype utviklingstrekk i global forskning, ikke en norsk indikator, skriver Gunnar Sivertsen i Nifu.

I et intervju i Forskerforum 16. februar nevnte jeg en rekke konsekvenser av at myndighetene vurderer å avvikle publiseringsindikatoren. En av dem er: «Den samme indikatoren som Språkrådet måler norsk språk med, vil bli borte, samtidig som selve publiseringen på norsk vil bli borte.»

Åse Wetås, direktør i Språkrådet, kommenterer de to påstandene i et eget innlegg. For det første: «Det stemmer ikke at publiseringsindikatoren er et viktig verktøy for Språkrådet.» For det andre, og desto viktigere foran en mulig avvikling av indikatoren: «Språkrådet har over tid pekt på at publiseringsindikatoren har ført med seg en dreining av aktiviteten ved institusjonene i retning forskningspublisering på engelsk.» Slik fikk jeg klare svar på begge påstander. Her skal jeg begrunne dem bedre enn det var mulig i intervjuet: Først litt om indikatoren som informasjon, deretter om indikatoren som insentiv.

Annonse

Hvis Språkrådet bruker publiseringsindikatoren, skriver Wetås, er det for å sjekke om tidsskrifter på nivå 1 tillater publisering på norsk og for å konstatere at kun fem tidsskrifter på nivå 2 gjør det samme. Som eksempel på denne bruken viser Wetås til s. 56 i Språkrådets publikasjon Språkstatus 2021. Der finner jeg en analyse av utviklingen av språk i vitenskapelig publisering som eksplisitt bygger på min artikkel (Sivertsen 2020) og dermed på data fra publiseringsindikatoren. De samme data var brukbare for Wetås i Forskerforum 27. oktober 2021 hvor overskriften var Ni av ti vitenskapelige artikler her i landet er på engelsk. Litt viktig som informasjon likevel, kanskje? Helt siden 2005 har jeg bidratt til at Språkrådet har denne informasjonen.

Så blar jeg over til neste side i Språkstatus 2021. Der gleder jeg meg over omtalen av «ei konsortieordning for å sikre open tilgang til gode fagtidsskrift på norsk i humaniora og samfunnsvitskap». Dette tiltaket, som nå er en egen post på statsbudsjettet, begynte med mitt essay «Ut med tidsskriftene» her i Forskerforum nr. 7, 2011. Deretter fikk jeg mulighet for å begrunne forslaget i en rapport til Norges forskningsråd i 2013, Norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap. Kan det tenkes at jeg også var opptatt av publisering på norsk da jeg utformet publiseringsindikatoren i 2003-2004?

I norsk forskningsinformasjon fram til da ble vitenskapelige publikasjoner klassifisert som nasjonale, nordiske eller internasjonale. «Internasjonalt tidsskrift med referee» var gjevest, men ingen spurte hvilket tidsskrift. Ved Universitetet i Oslo ble publikasjoner på engelsk automatisk rangert høyere ved SV-fakultetet, UV-fakultetet og ved Filosofisk institutt på HF-fakultetet.

Dette er det viktigste jeg noen gang har gjort for å forsvare og vedlikeholde vitenskapelig publisering på norsk.

For å forsvare publisering på norsk foreslo jeg en publiseringsindikator som ikke skilte på språk, men på kanal. Innenfor 80 prosent av publikasjonene ble norsk likestilt med engelsk. Tidsskrift for Den norske Legeforening fikk samme uttelling som de fleste internasjonale tidsskrifter i medisin. Innenfor den siste femdelen ble forskerne i hvert fag bedt om å peke på de aller viktigste internasjonale tidsskriftene. Dermed ble den forskningspolitiske ambisjonen om internasjonalisering mer kvalitetsrettet. Det ble også balanse mellom fag med ulike publiseringsmønstre. Jeg synliggjorde humaniora og samfunnsvitenskap. Dette er det viktigste jeg noen gang har gjort for å forsvare og vedlikeholde vitenskapelig publisering på norsk.

Når ni av ti artikler er på engelsk i Norge nå, skyldes det dype utviklingstrekk i global forskning, ikke en norsk indikator. De fleste av artiklene på engelsk er uansett på nivå 1. Noen andre land har skjønt at indikatoren forsvarer publisering på eget språk og har lånt den fra oss. Flandern i Belgia gjorde det i 2009, men ikke Nederland, som har samme språk. Nå er det nesten bare flamske forskere som publiserer i tidsskrifter på nederlandsk. I Nederland gjelder det å publisere i tidsskrifter som dekkes av Web of Science og Scopus. Disse indeksene brukes også daglig ved norske institusjoner for å følge med på egen forskning og vil erstatte publiseringsindikatoren hvis den forsvinner. Da forsvinner også publisering på norsk.

Indikatoren har «over tid svekket institusjonenes lovpålagte arbeid med å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk», skriver Åse Wetås. Hva vet vi om dette? Studier ved NIFU viser at formidlingen ikke har gått tilbake, og at de som publiserer mye vitenskapelig er de samme som formidler mye på norsk. Lærebøker på norsk for høyere utdanning trenger statsstøtten, konkluderte jeg i en rapport i 2016, men av andre og mer grunnleggende årsaker enn for å motvirke forskningsindikatoren.

Indikatoren diskuteres ofte som stimulering av en bestemt måte å skrive på. Men den representer forskning, ikke skriving. Forskning er en del av samfunnsoppdraget. Forskningsprosjekter fullføres med publisering. Publiseringsindikatoren bidrar til at det skjer på norsk når det er mest relevant.

  • Les mer: