Advarer mot å fjerne tellekantene: – Det blir ikke mer frihet eller penger.
LUKK

Advarer mot å fjerne tellekantene: – Det blir ikke mer frihet eller penger.

Av Lina Christensen

Publisert 16. februar 2022

Avvikling av tellekantene kan føre til synliggjøring av noen fagområder framfor andre, og at norsk som fagspråk faller utenfor, sier forskeren som designet publiseringsindikatoren.

– Det er første gang myndighetene vurderer å nedlegge den, sier Gunnar Sivertsen, forsker ved Nifu.

Han snakker om publiseringsindikatoren, det omdiskuterte systemet som tildeler midler til universiteter og høyskoler etter hvor mange vitenskapelige artikler og bøker som publiseres. Det var Sivertsen som i sin tid designet indikatoren, og siden iverksettelsen i 2006, har han gang på gang forsvart systemet. Nå er han rådgiver for Nasjonalt publiseringsutvalg (NPU), som har som oppgave å ivareta faglige hensyn knyttet til vitenskapelig publisering.

Annonse

Nylig ble NPU bedt om å vurdere mulige konsekvenser ved å avvikle indikatoren. Bakgrunnen er Finansieringsutvalget, som innen 17. mars skal komme med anbefalinger om framtidig finansiering av forskning og høyere utdanning.

– Jeg vet ikke hva de vil innstille på, men vi har fått spørsmål fra departementet på vegne av utvalget, og i og med at et av spørsmålene er konsekvenser av en nedlegging, så regner jeg med at det er det de vurderer.

Ifølge avisen Khrono kan det ligge an til at indikatoren blir avviklet. De skriver at de har «grunn til å tro» er avvikling av de resultatbaserte indikatorene i forskning en av ordningene utvalget vil foreslå å fjerne.

– Har du vært i kontakt med noen i utvalget?

– Nei, men jeg har lest utvalgets mandat, som sier at de skal være i dialog med sektoren. Derfor synes jeg det er rart at det ikke har vært noen dialog om dette tidligere, sier Sivertsen, som advarer mot å ta en slik beslutning uten en grundig utredning.

Fakta
Publiseringsindikatoren

Et system med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006.

Også kalt tellekantsystemet.

Hensikten er å gjøre forskningen målbar for å kunne tildele midler til forskning på grunnlag av vitenskapelig produksjon framfor for eksempel antall stillinger, samt å stimulere til økt vitenskapelig publisering.

Publisering i et nivå 1-tidsskrift gir ett publiseringspoeng, mens publisering i mer prestisjetunge nivå 2-tidsskrifter gir tre.

Kilde: SNL

– Før var forskning en privatsak

I innspillet til finansieringsutvalget legger NPU vekt på at indikatoren ikke bare premierer forskning, men at den også utgjør «en nasjonal infrastruktur som skaper nødvendig forskningsinformasjon.» Sivertsen viser til at indikatoren bidrar til informasjon som ikke finnes andre steder, og som kan brukes i offisiell statistikk. Hvis indikatoren avvikles, vil denne informasjonen bli borte, frykter han.

– Man får oversikt over egen forskning, som man ellers ikke ville fått. Den synliggjør egen forskningsaktivitet. Det har skapt bedre balanse mellom utdannings- og forskningsaktivitet, og gjort forskning til et felles anliggende. Før var forskning en privatsak, forklarer Sivertsen.

Hvis indikatoren fjernes, blir institusjonene nødt til å ty til alternative måter å samle informasjon om egen forskning på. Ifølge Sivertsen og NPU blir dette kommersielle internasjonale tidsskriftsindekser som Scopus og Web of science. Det kan føre til synliggjøring av noen fagområder framfor andre, og at norsk som fagspråk faller utenfor. Ettersom samfunnsvitere og humanister i større grad publiserer bøker, og på norsk, tror han disse fagområdene vil komme dårlig ut.

– Det vil for eksempel skape spenning innad i samfunnsfagene. Økonomi er veldig godt dekket, juss er veldig dårlig dekket, sier han om de internasjonale indeksene.

Den største misforståelsen

At publiseringsindikatoren er omdiskutert, er forståelig fordi den representerer det daglige arbeidet med forskning, sier Sivertsen. Han mener likevel at en del av diskusjonen er bygget på misforståelser.

– Den største misforståelsen er at pengene går til den enkelte forsker, og at forskerne kjemper om midler. Pengene går til institusjonene, og det er institusjonens ansvar å ivareta forskerne ut fra de ressurser de har. Seg imellom konkurrerer forskerne primært om eksterne midler, stillinger og opprykk.

Han viser til den stadig tilbakevendende debatten om at formidling nedprioriteres i akademia fordi det ikke belønnes med tellekanter.

– Indikatoren er ikke i strid med andre hensyn. Studier vi har gjort ved NIFU viser at formidlingen ikke har gått tilbake, og at de som publiserer mye vitenskapelig også er de som formidler mye.

Indikatoren for norsk språk vil bli borte

Ifølge Sivertsen er dette en debatt reist av norske forlag, og deres forfattere, som mener tellekantene er en trussel mot lærebokskriving, og av Språkrådet, som arbeider for å styrke det norske språket.

– Den samme indikatoren som Språkrådet måler norsk språk med, vil bli borte, samtidig som selve publiseringen på norsk vil bli borte.

– Er ikke formidling i større grad rettet mot allmenheten, mens publisering er rettet mot fagfeller?

– Jo, derfor gjør forskere begge deler. Siden 2011 er det registret over 200 000 vitenskapelige publikasjoner i Cristin (nasjonalt register for forskningspublikasjoner, journ.anm). Men det er også registret over 200 000 annen aktivitet, for eksempel intervjuer med pressen, og der ligger all formidling. 80 prosent av dette er på norsk.

– Men det blir ikke noe publikasjonspoeng for å stille opp i pressen?

– Nei, forskerne får ikke poeng, heller ikke for at de publiserer vitenskapelig. Men institusjonene får midler til alle sine oppgaver, og formidling er et institusjonsansvar.

Kaller Danmarks beslutning et eksperiment

Sivertsen har også vært med på å utvikle tellekantsystemer i andre land, deriblant Danmark. I desember vedtok Danmark å slutte å premiere vitenskapelig publisering. Det kaller Sivertsen «et stort eksperiment».

– Det har allerede vært artikler av forskere i humaniora og samfunnsvitenskap som er redd for å bli usynliggjort.

Det mener Sivertsen vil føre til at hvert universitet blir alene om sin forskningsinformasjon.

– Det blir vanskelig å motivere hver forsker til å registrere publikasjoner når det ikke har noen betydning for institusjonen. Det er helt uproblematisk i noen fagmiljøer, men problematisk i andre. Indikatoren skaper balanse mellom fagområdene. Nå blir hvert fagområde overlatt til seg selv.

– Tror du Norge vil gjøre som Danmark?

– Hvis institusjonene tror at de får mer penger og større frihet til å bruke midlene ved at den forsvinner, og at det blir mer basisfinansiering, så kan det hende den blir borte, men da må de tro om igjen. Det blir ikke mer frihet eller mer penger. De har begge deler allerede.

Ofte stått i hardt vær

– Som designer av indikatoren, er du langt fra nøytral når du uttaler deg om dette spørsmålet?

– Nei, men jeg har hele tiden vært opptatt av de negative sidene. Jeg har aldri tjent penger på dette, og jeg har ofte stått i hardt vær, særlig blant mine opprinnelige kollegaer i humaniora, sier Sivertsen, som mener at de fleste humanister nå har skjønt at indikatoren ikke utgjør noen trussel.

– Hva synes du om forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moes (Sp) vektlegging av norsk som akademisk språk?

– Jeg får veldig lyst til å fortelle om de over 200 000 registreringene i Cristin på norsk. Hvis myndighetene skal flytte norske forskere vekk fra den internasjonale publiseringsarenaen, så har det aldri skjedd før, sier Sivertsen.

– Selv da nasjonalstaten ble skapt, var mesteparten av de vitenskapelige publikasjonene i Norge enten på latin eller tysk. Så gikk det over til engelsk. De fleste forskere i Norge har ingen andre steder å publisere enn på engelsk. Det er vitenskapelige grunner til at det ikke finnes norske tidsskrifter i mange fag.

  • Les mer: