Norges svar på Game of Thrones
LUKK
Annonse
Annonse

Mona Ringvej - Dronning Ingerids land

Norges svar på Game of Thrones

Av Andreas Ervik

Publisert 19. desember 2022

Mona Ringvejs bok om blodsutgytelser og maktkamper på 1100-tallet er noe så sjelden som sakprosa det vil være uheldig å røpe slutten på.

Allerede på første side blir det klart at denne boken er skrevet av en særdeles god historieforteller. Mona Ringvej starter Dronning Ingerids land med refleksjon over språket som forteller og fortier, med et besettende eksempel fra et kvad: «Fyrsten farga sverd i blodet». Hva fortelles og skjules i formuleringen, eller snarere hvem, blir sentralt. Fyrsten er kun et spedbarn, så hvem står egentlig bak blodsutgytelsen? Svaret ligger i bokens tittel.

Denne leseren bryr seg oftest lite om fortellinger med historisk sus, så det er en bragd av forfatteren å få meg investert i Norges svar på Game of Thrones. Vikingtiden skulle egentlig være over, men fortsatt avløser en flom av kongsemner hverandre på tidlig 1100-tallet. De lever korte, begivenhetsrike liv, fylt av fremmedartet desperasjon i sine maktambisjoner. De kan bli så berusede av sin forestående kroning at de rir seg ihjel på vei mot innsettelse, eller får tunga kuttet av og øynene stukket ut som tenåringsregent, for så å tilbringe sine siste leveår i dødslengsel. De er bare barn som aldri får være barn: jentene vies, og guttene plasseres på tronen, begge deler som strategiske posisjoneringer.

Mona Ringvej

Dronning Ingerids land

Spartacus, 2022

Veil. pris: kr 449

318 sider

Bokens hovedperson var en særskilt dyktig politisk spinner av kongemakt. For å etablere dette må Ringvej utføre et solid stykke kildekritikk. Forfatteren er nøye med å ta oss med på usikkerhetene i fortolkning, og oppbyggingsarbeidet er nødvendig for å skrive frem Ingerid Rangvaldsdatter. Sagaskriverne har nemlig holdt seg sjangertro til at kongene er heltene. Dronningen marginaliseres, mens hennes barn fremstilles som de historiske aktørene. Det kan gi utslag i lattervekkende absurditet, især når den tre år gamle sønnen «skulle ha skrevet brev til broren Sigurd i Nidaros, som ble lest opp på tinget der, for så å bli vurdert og besvart av femåringen på tinget. Snorre lar seg ikke affisere av det besynderlige i å legge kongegjerningens vurderinger i disse barnas munn».

Ringvejs fortelleteknikk gir materialet medrivende kvalitet. Ta for eksempel en tidlig passasje om kapellbygging: «Arbeidere føk hit og dit, og kanskje med en viss skepsis utførte sine plikter – riv ned de gamle gravene, hadde de fått beskjed om. [Grav]steinene skal gjenbrukes, hadde Inges byggherrer bestemt. Bruk dem som gulvheller isteden.» Denne formen for skriving bygger dramaturgi, hvor aktiviteter introduseres mens intensjoner holdes skjult, slik at forfatterens antakelser skaper spenning mot forklaringen.

Boken som helhet følger et likt format. Leseren overlates til egen undring over hvorfor det akkurat er Ingerid vi følger, og mot hva. Når Ingerids prosjekt og forfatterens eget finner sammenfall mot slutten, kommer det som en overraskende, men veloverveid strategisk manøver som avrunder en ættesaga.

Ringvej har hentet frem en storslått kvinne fra kildenes gjemsel og historiens glemsel, men boka kunne tålt noen sider til i sin altfor korte konklusjon. Ringvej legger her grunnen for en potensielt storstilt omvurdering av denne historiske epoken. De forblir fremmedartede i sine motiver og væremåter, disse eksepsjonelle individene i radikalt annerledes samfunn fra vårt, men i Ringvejs fortelling er det i det minste ikke bare mennene som kjemper brutalt om makten.

Les også: