Studenter mener toppforskere gir dårligere undervisning

Av Jørgen Svarstad

Publisert 5. juni 2018

Studenter får ikke bedre karakterer av å bli undervist av de beste forskerne, ifølge nederlandsk studie.

Å være en dyktig forsker er noe annet enn å være en god underviser. En studie som er publisert i Economics of Education Review, viser at det å bli undervist av en «god» forsker ikke øker sannsynligheten for å få en god karakter for studenter på lavere nivå. Det skriver Times Higher Education (THE).

Nederlandske forskerne har analysert karakterene til flere tusen studenter ved Universitet i Maastricht, School of Business and Economics, samt studentenes evalueringer av foreleserne. Så sammenholdt de dette med hva underviserne hadde publisert i vitenskapelige tidsskrifter.

Gode forskere får dårlige tilbakemeldinger

De fant at å ha en underviser med som har publisert et stort antall artikler i høyt rangerte tidsskrifter, ikke bidrar til at studentene får bedre karakterer. De «gode» forskerne får heller ikke bedre evalueringer for sin undervisning av studentene.

Alt i alt fikk undervisere som scoret høyt på publisering, dårligere evalueringer av bachelorstudentene enn snittet.

Unntaket var på masternivå. Her fikk de som ble undervist av «toppforskere», også bedre karakterer. Men masterstudentene vurderte ikke de «ledende» forskerne som bedre undervisere enn andre.

– Toppforskere bør undervise masterstudenter

En av forskerne bak studien, Roel van Elk fra analysebyrået CPB, sier til THE at de ikke klarte å finne en sammenheng mellom forskning av høy kvalitet og undervisning av høy kvalitet. Dette gjaldt spesielt på lavere nivå.

Hvis universitetene er klar over dette, kan det hjelpe dem å fordele ressursene mer effektivt, sier han.

Hvis for eksempel ledende forskere blir bedt om å undervise, kan det være lurt å la dem undervise masterstudenter, ifølge van Elk.

Guttorm Sindre er leder for Excited, et såkalt senter for fremragende utdanning i IT tilknyttet NTNU og Nord Universitet. Han minner om at det er tidkrevende å være en ambisiøs forsker.

– Å publisere i prestisjetunge tidsskrifter krever mye tid, og den må tas fra et eller annet sted. Hvis man sammenligner med de som ikke har de store forskningsmessige ambisjonene, men bruker vesentlig mer tid på undervisning, er det ikke overraskende at det er forskjeller, sier professor Sindre. Han understreker at han ikke har lest den nederlandske studien.

– Noen flinke til begge deler

Sindre synes imidlertid det høres rimelig ut at masterstudenter får større utbytte av å bli undervist av dyktige forskere.

– På bachelornivå vil en ofte ikke få så store synergieffekter av den veldige spesialiserte tematikken forskeren forsker på, og det kan være undervisningen blir litt mer et pliktløp, sier han.

– Men du vil nok finne alle mulige kombinasjoner. Noen er veldig gode på å forske og ikke like gode på å formidle, noen er flinke til begge deler og noen er ikke spesielt gode på noen av delene.

Både forskeren og underviseren må selvfølgelig kunne faget.

– Men undervisning krever også at du kan sette deg inn i studentenes situasjon, og at du skjønner at det du synes er enkelt og banalt i faget, kan være vanskelig å forstå for studentene, sier Sindre.

Les også: