Karin Gundersen hjelper oss late til å få enda mer ut av Marcel Proust. Det er svært elegant gjort, skriver vår anmelder.
en-lekker-liten-sak

Fakta

Karin Gundersen
Kunsten eller livet?
Gyldendal, 2013
120 sider
Veil. pris: kr 349

 

Marcel Prousts På sporet av den tapte tid tilhører verdenslitteraturen. Det er setningene, selvsagt, som gjør dette verket så enestående; hvem blir ikke slått i bakken av hans overdådige, vidunderlige setninger? Vi som primært er nytelseslesere, som stadig utsetter en tenksom fordøying av teksten til fordel for enda noen doser med overrumplende beskrivelser og vakre bilder, vi får nå hjelp av Karin Gundersen. Hun hjelper oss late (og ukyndige) til å få enda mer ut av verket, i tillegg til at vi får gjentatt en glede, slik en fotballtilskuer får gjentatt sin glede ved å lese referatet fra gårsdagens kamp. Hvert kapittel i den lille boka Kunsten eller livet? er en inngang til å se at hos Proust «henger alt sammen med alt», at alle grepene og toneartene henger sammen i et gjennomtenkt hele.

Det begynner med metaforene, og dem er det som kjent mange av. Prousts metaforer er verktøy for erkjennelsen, skriver Gundersen, de gjør det ikke minst mulig for forfatteren å fremheve virkelighetens kompleksitet. Verdensanskuelser kan tre frem gjennom metaforene. Så er det selvsagt reisen i tid. Hvordan Proust, gjennom å spise den berømte madeleinekaken, klarer å erobre en verden som for lengst var forsvunnet i glemselen, i større og større utsnitt, helt til han har frembrakt «en galakse som kan utforskes i det uendelige».

Når universet er etablert, rettes oppmerksomheten mot hovedpersonen og de menneskene han levde med som barn. En scene med bestemoren fremheves, og slik fremheves også minner om det vanskelige i menneskelige relasjoner, de er opphav til gleder – og vonde innsikter om en selv. «Tvetydigheten i alt som er», er således også etablert. Men minnene har en enda større oppgave. De er, når de er hentet frem og bearbeidet av forfatteren Proust, blitt til et kunstverk, hvor hver del i dette kunstverket, hvert grep, ikke viser til en sannhet som en gang var, men til en innsikt som gjelder nå, og denne innsikten gjelder selve forståelsen og innstillingen til livet. I nest siste kapittel skriver Gundersen: «Sanset virkelighet forblir aldri på den direkte sansningens nivå.» For alle sansede ting, som det jo er en uendelig rekke av i På sporet av den tapte tid, angår sjelen hos Proust. Det er hans kunstverk å vise dette.

Gundersen åpner hvert kapittel med et anslag, hun introduserer et tema eller et bilde, tar så et par avstikkere, assosierer gjerne frem og tilbake i teksten, også ved å komme med oppklarende tilføyelser omkring den franske originaltekst eller kulturhistorie, før hun så lar alt dette gli inn i det opprinnelige temaet eller bildet, som dermed blir videt ut. Det er først og fremst formen og fortellergrepene hun er ute etter å belyse, og det gjør hun på en slik måte at leseren også her blir minnet om Proust: Hennes skrivestil er som en vifte som langsomt åpnes: Fra anslaget folder teksten seg ut i en elegant og konsentrasjonskrevende bevegelse, den tar deg med fra noe ennå uvisst, gjennom passasjer som du ikke helt aner hvor vil bringe deg, til du står der, med hånda full av ny innsikt. En innsikt frembrakt av et fortellergrep. Det minner om Proust. Det er svært elegant gjort.