Av Av Ragnhild Fjellro
Publisert 5. oktober 2012 kl. 11:19
Dette er ikke en bok om 22. juli. Men parallelt med min lesning av Oxfeldts romananalyser preges nyhetsbildet fremdeles av ansvars- og skyldplassering. Akkurat nå er det PST og Eskil Pedersen som får gjennomgå. Med dét som bakteppe setter Oxfeldt nasjonen i et nytt lys. Vi kan starte omtrent der professoren i nordisk konkluderer: «Metaforen om nasjonen som et hjem og en familie er grunnleggende for moderniteten fordi den kompenserer for den moderne hjem- og rotløsheten», skriver hun. Hvordan kom hun hit?
Oxfeldts prosjekt, som er en del av et nordisk forskningsprosjekt, er å analysere nordiske nasjonalromaner. Her betyr det «den spesifikke formen for roman som søker å fortelle historien om et folk». De er fra den postnasjonale epoke, som her brukes «ut fra en forståelse av at det nasjonale fortsatt gjør seg gjeldende, men at det ligger i tiden å problematisere det nasjonale framfor å ta det for gitt». Prosjektets første tvist: Oxfeldt vil sammenligne disse romanene med hver sin internasjonale bestselger (hvorav én er film) med handling fra et ikke-europeisk land. Prosjektets andre tvist: Ingen av romanene, verken de nordiske (blant annet av Dag Solstad, Hanne Ørstavik og Peter Høeg) eller de internasjonale (blant annet av Rohinton Mistry, Aravind Adiga og Khaled Hosseini) kan betraktes som nasjonsbyggende i tradisjonell forstand. Snarere enn å finne ut om det stemmer at romanene har likheter, vil hun vise hvordan de nasjonale historiene ligner hverandre på tvers av kulturer og landegrenser.
Boka har en sjangertypisk oppbygging med fem temakapitler, etter en innledning med sentral teori og metode, der Benedict Andersons (1983) forestillinger om det nasjonale og postkolonial teori dominerer det teoretiske utgangspunktet. Kapitlene er inndelt etter kjønns- og familievariabler knyttet til det kvinnelige, brødrene og barnet, så et kapittel om urbefolkningen og et om globale relasjoner, før konklusjonen.
Hva finner Oxfeldt? Gjennomgående er boken svært rik på konkrete og interessante analytiske poenger. Det gir boken et eget indre driv, men demonstrerer også forfatterens åpenbare analytiske gaver. Mot slutten oppsummeres de generelle kjennetegn ved den postnasjonale romanen og nasjonal metaforbruk. Oxfeldt påviser metaforbruk der landet er en kvinne, innbyggerne er brødre og barna er kommende generasjoner, og viser hvordan metaforbruken dermed overlever i en postnasjonal epoke. Boken tilbyr altså konkrete lesemåter der leseren blir oppmerksom på nasjonale metaforer. Slik kan vi oppdage vesentlige betydningslag ved samtidsromaner, men også i samfunnet rundt oss. Som for eksempel når jeg registrerer jakten på mulige syndebukker som kan tas etter 22. juli, nå når terroristen selv er dømt. Kanskje er denne jakten nettopp et uttrykk for en bearbeiding av et traume i et samfunn, der behovet for «den nasjonale familien, en familie som gir trygghet, og som man også er villig til å ofre seg for», blir sterkt.
