Publisert 19. oktober 2015 kl. 10:28
– Vi kan være en viktig samfunnsaktør innenfor Kunnskaps-Norge, sier Petter Aaslestad. Her fra Aaslestads tale til fagorganiserte i Stavanger under streiken mot endringer i arbeidsmiljøloven i 2015.
– Det er god kommunikasjon mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og det politiske systemet, sier Petter Aaslestad. Her fra høring i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.
Hvem som skal lede Forskerforbundet de neste tre årene, skal avgjøres når forbundet samles til representantskapsmøte i Oslo denne uken. Valgkomiteen som foreslår kandidater til vervene som leder og styremedlemmer til hovedstyret ønsker at Petter Aaslestad skal fortsette i en ny periode. Det ønsker også Petter Aaslestad selv.
– Jeg syns det var gledelig at valgkomiteen har tillitt til at jeg kan lede Forskerforbundet en periode til. Det er jeg glad for. Jeg har nedlagt mye energi på å lede Forskerforbundet og jeg er ikke ferdig med det jeg er i gang med, så jeg ønsker tre år til, sier han til Forskerforum.
Aaslestad legger vekt på at de neste årenene blir krevende, og at de ansatte Forskerforbundet organiserer kommer til å oppleve omfattende endringer på sine arbeidsplasser og i sine arbeidsforhold. Strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren påvirker en stor andel av forbundets medlemmer. Samtidig innfører regjeringen en ny finansieringsmodell for universitetene og høyskolene, og tjenestemannsloven kan bli endret.
– Vi er midt inne i noen krevende prosesser som jeg gjerne vil bidra til å dra videre. Det er veldig store saker for våre medlemmer, og det er del av vårt arbeid med å bedre arbeids- og lønnsvilkår for våre medlemmer. Det er det jeg ønsker å bruke de neste tre årene på, med full innsats, sier Aaslestad.
Oppturer og nedturer
Før han ble valgt til forbundsleder for tre år siden, hadde Aaslestad begrenset fagforeningserfaring. Som professor i litteraturvitenskap ved NTNU tok han med seg litt andre perspektiver og formuleringer enn de vi kanskje er vant til å høre fra fagforeningsledere. Han legger heller ikke skjul på at fagforeningsjobben skiller seg fra det å være professor, men erfaringene mener han lar seg oversette.
– Dette er en annen måte å jobbe på enn som professor. Men jeg har i mitt arbeid vært opptatt av fortellerteori, og jeg erfarer at det har vært veldig spennende å få tak i enkeltmedlemmers fortellinger og oversette dem til et politisk makronivå, og det å oversette politiske signaler innad i Forskerforbundet. Å stå i den mellomposisjonen har vært veldig berikende for meg, rent menneskelig sett. Samtidig er det en jobb som nærmest er en slags tilstand, fordi du er på jobb hele tiden. Jeg er hele tiden bevisst på at jeg skal fronte Forskerforbundets politikk og medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Jeg går inn i en rolle som jeg må fylle hver dag.
– Er det en vanskelig rolle å fylle?
– Nei. Representantskapet vedtok et arbeidsprogram da det valgte meg og styret, og vår jobb er å realisere det arbeidsprogrammet. Det er ganske viktig at du har noe overordnet å jobbe mot.
[wip4: photo=728555 width=512 align=middle]
Selv om målsettingene er klare, er ikke alltid veien dit like rettlinjet.
– Det er selvfølgelig både oppturer og nedturer, sier Aaslestad.
– Oppgjøret i 2013 var en stor skuffelse. Vi følte at vi var veldig tett på å få til justeringer for høyskolelektorene. Når alle er enige, men du ikke oppnår et resultat, kjenner du på en avmaktsfølelse. Å påvirke politiske prosesser, inklusive overordnet lønnspolitikk, er seigt. Det krever både tålmodighet og utålmodighet.
Seige prosesser til tross, Aaslestad mener at det nytter.
– Fra dag én har jeg vært veldig imponert over at det norske trepartssamarbeidet faktisk er reelt. Det er god kommunikasjon mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og det politiske systemet. Man har reell påvirkningskraft i ulike politiske saker. Man blir hørt og man blir spurt. Det har vært fint å se, og jeg har prøvd å videreutvikle det samarbeidet. Å arbeide for økt politisk innflytelse har vært en prioritert oppgave og jeg syns det er tilfredsstillende å se at det lar seg realisere.
Unio får Erna til å lytte
Aaslestad understreker at Forskerforbundets medlemskap i hovedorganisasjonen Unio også er sentralt for det politiske påvirkningsarbeidet. I Unio er Forskerforbundet et mellomstort forbund, men langt unna de største. Selv om han opplever at Unio ikke bare baserer seg på forbundenes størrelse når politikken skal utformes, mener han Unios samlede størrelse er viktig når hovedorganisasjonen låner sin stemme til Forskerforbundets hjertesaker.
– Det er viktig at vi gir vårt bidrag til å videreutvikle Unio. Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet er uendelig mye større enn oss, men Unio utvikles i dialogen mellom forbundene, man baserer seg ikke bare på kjøttvekt. En del av vår innflytelse går gjennom Unio. Jeg husker da jeg tiltrådte, tok Folkestad meg med til sentrale politikere og lot meg snakke forskningspolitikk. Da representerer man plutselig 330000 medlemmer, og da merker man at Erna Solberg og andre virkelig lytter. Det er viktig at vi deltar i Unio, som setter kunnskap og kompetanse som sin fremste dagsorden.
[wip4: photo=726736 width=512 align=middle]
Forskerforbundets urealiserte potensial
Siden Aaslestad tiltrådte har han også brukt mye tid på å reise rundt og treffe lokallag over hele landet. Det har gitt ham inspirasjon og innsikt i Forskerforbundet som en litt annerledes fagforening.
– Å komme rundt i lokallagene og treffe tillitsvalgte som faktisk bruker tid og energi på å sikre kolleger korrekt lønn og arbeidsbetingelser, er utrolig inspirerende. Jeg får også høre fra virksomhetsledere at Forskerforbundets tillitsvalgte ofte gir verdifulle bidrag til å videreutvikle egen virksomhet. De kan kanskje evne å se situasjonen mer helhetlig enn om man hadde representert en ren profesjonsforening. Det har også vært viktig for meg som leder å treffe de ulike lokallagene. Det er også for å se at vi ikke har trehundre ulike forskerforbund, men at vi kan fremstå som helhetlige. Det er viktig for slagkraften vår utad.
– Hvilken betydning har det at Forskerforbundet ikke er et rent profesjonsforbund?
– Vi har både vitenskapelige og teknisk-administrativt ansatte, vi har medlemmer i utrolig mange virksomheter, innenfor hele regla av universiteter, høyskoler, arkiv, museum, biblioteker, offentlig forvaltning og næringsliv. Vi har muligheten til å få frem et veldig bredt kunnskapssyn, som jeg tror matcher utviklingen i dagens kunnskapssamfunn. Det gjør at vi kan være en viktig samfunnsaktør innenfor Kunnskaps-Norge. Der har vi et potensial som vi ikke helt har fått realisert, og som jeg syns er spennende å jobbe med, og som jeg gjerne vil være med å videreutvikle.
