85 prosent av løyvingane til biomedisinsk forsking, kan vere bortkasta. Men nokre går systematisk til verks for å stogge sløsinga.

Forskerforum skreiv nyleg om korleis nytteverdien av biomedisinsk forsking står i fare for å renne vekk mellom fingrane på samfunnet, på alle stadium i forskingsprosessen. Anslaget om at 85 prosent av forskinga er bortkasta, vart først sett fram i ein artikkel i The Lancet i 2009.

På den femte verdskonferansen om forskingsintegritet, som nyleg gjekk av stabelen i Amsterdam, tok ein av programbolkane for seg dette problemet og kva som blir gjort for å rette på det. Ein av innleiarane var Matt Westmore frå det britiske National Institute for Health Research (NIHR), som initierer og finansierer helseretta forsking på vegne av det britiske helsedepartementet.

– Vi hadde allereie tenkt lenge på fleire av desse problemstillingane. Men artikkelen i The Lancet gav oss eit nyttig og motiverande rammeverk som vi kunne byggje ei systematisk satsing på, seier Westmore til Forskerforum.

Krev publisering

Satsinga til NIHR blir kalla «Adding value in research». Eitt av dei viktigaste tiltaka er at NIHR driv sine eigne tidsskrift der alle forskingsprosjekt dei støttar, skal og må publiserast. Difor har dei ein publiseringsrate på 98 prosent, i staden for 50 prosent som er det globale gjennomsnittet for helseforsking.

– Andre forskingsråd nøyer seg med å seie at forskarane bør publisere. Men hos oss er publisering knytt til finansiering. Får vi ikkje tilsendt forskingsrapporten for publisering, held vi tilbake pengane, seier Westmore.

Med andre ord inneber ei avgjerd om forskingsstøtte, også ei avgjerd om publisering. Dei to heng uløyseleg i hop. 

– Dermed unngår vi problem som at berre dei studiane som viser positive resultat, blir publiserte. Hos oss blir alt publisert, også dei prosjekta som viser seg å ikkje fungere. Dei gjev også viktig informasjon, til dømes om årsaka til at ein ikkje greidde å rekruttere deltakarar til studien. Slikt kan vere viktig for andre å vite, seier Westmore.

LES OGSÅ: Hvorfor publiseres sensasjonelle ikke-reproduserebare studier?

Må demonstrere behov

NIHR-tidsskrifta har allereie eksistert lenge, og tidlegare var det vanleg å publisere all informasjon om forskingsprosjektet i ein kjemperapport etter at prosjektet var avslutta.

– No har vi i staden byrja med «nøsta» publisering. Den første informasjonen knytt til prosjektet blir publisert så snart det er i gang, og protokollen blir gjort offentleg tilgjengeleg slik at andre kan dra nytte av det. Så kjem metodeartiklar, datasett og resultat etter kvart, og alt blir lenka til kvarandre slik at ein kan følgje prosjektet frå start til slutt, fortel Westmore.

NIHR hadde lenge involvert pasientar og legar i spørsmål om forskingsprioriteringar, for å sikre at forskinga dei finansierer, er relevant og byggjer på eit verkeleg behov.

– Men fram til vi etablerte rammeverket for meirverdi i forskinga, hadde vi ikkje insistert på at ny forsking må vere grunna i systematiske oversikter over tidlegare forsking. Det gjer vi no, og om ei slik oversikt ikkje finst, tingar vi det. Det vil seie at forskarane av og til må vente litt, og heller kome tilbake til oss og søke pengar i neste runde. Det er likevel betre enn å binde opp forskingskapasitet i unødvendig forsking, seier Westmore.

LES OGSÅ: – Må bli vanleg å etterprøve forsking

Vil unngå dobbeltarbeid

I tillegg til å forbetre eigen praksis, ønskjer NIHR å spreie ideane i rammeverket til andre forskingsfinansierande aktørar internasjonalt. Eit internasjonalt forum er i emning, og dei har mellom anna vore i kontakt med det norske Forskingsrådet.

– Vi er kjent med desse problemstillingane, og det skapte både vantru og irritasjon då den opphavlege artikkelen i The Lancet vart publisert, seier spesialrådgjevar Mari K. Nes i Divisjon for samfunn og helse i Forskingsrådet.

Mari K. Nes (Foto: Forskningsrådet)

Frå norske styresmakter si side er det no sterk vekt på brukarmedverknad i helserelaterte forskingsprosjekt, for å sikre relevans og nytteverdi av forskinga.

– Men førebels har vi kanskje ikkje teke godt nok innover oss dette med å ikkje gjere opp att forsking som allereie er gjort. På den andre sida er det òg ei utfordring når oppsiktsvekkande resultat som må stadfestast av fleire forskargrupper, er vanskelege å reprodusere, seier Nes.

Motstridande forventingar

Alle søknader til helseforskingsprogramma i Forskingsrådet må no gjere greie for den forventa nytteverdien av prosjektet, beskrive kvifor det er behov for forskinga og korleis den er relevant for brukargrupper. Søkarane skal dessutan vise til systematiske oversikter over tidlegare forsking der dei finst.

– Forskingsrådet har også underteikna ein deklarasjon som forpliktar oss til å krevje at resultat frå kliniske studiar skal publiserast innan eitt år etter at studien er avslutta. Det er for mykje klinisk forsking som aldri blir publisert, oftast fordi resultata ikkje er som forventa, fortel ho.

Nes fortel at publisering er eit vanskeleg felt fordi ein forskar som vil opp og fram i akademia ofte kan oppleve at presset om å publisere mykje, kjem i konflikt med kva som er mest nyttig for samfunnet.

– God vitskapleg publiseringspraksis krev samarbeid mellom forskingaktørane og, på fleire område, ei kulturendring, seier Nes.

Det er eit viktig poeng at ingen av tiltaka NIHR har sett i verk, er mål i seg sjølve, ifølgje Matt Westmore. Dei er middel til å sikre at summen av aktivitetane dreg i rett retning.

– Aktivitetane våre skal bidra til betre helse og livskvalitet. Vi kan ikkje vente i 15 år på at resultata av eit prosjekt skal bli synlege. Difor brukar vi rammeverket vårt til å følgje med på indikatorar, som kan seie oss noko om kor sannsynleg det er at prosjektporteføljen vår totalt sett leier oss på rett veg, seier han.

LES OGSÅ:

Hevdar forskingsmidlar blir kasta ut av vindauget