Av Aasne Jordheim
Publisert 9. november 2012 kl. 13:56
I høst har vi kunnet lese at staten vokser, og at det blir flere offentlig ansatte. Vi har også hatt en 22. juli-kommisjon som har påpekt ukultur i offentlige etater. Således kan timingen sies å være god for sosialøkonom Tor Buschs nye bok. Nå skal vi gå fra vektlegging av styring og kontroll til verdier. Dette vil gi grunnlag for et kreativt og endringsvillig arbeidsmiljø, der diskusjon og refleksjon er viktige ingredienser.
Arbeidsplassen kan gjerne ha vært igjennom en krise. Ledelsen skal være prosessorientert, på den måten ivaretas også det faktum at det innenfor mange virksomheter finnes verdikonflikter. Det er en forutsetning at enhver leder har høye etiske standarder. Det burde med andre ord være givende å arbeide i staten!
Forfatteren snakker fint om de offentlig ansatte. De er gjerne selvstendige, opptatt av kvalitet og kjenner seg forpliktet til å gjøre en god jobb. De er mennesker som i stor grad kan lede seg selv, og selvledelse blir et viktig element i den verdibaserte ledelsesformen som Busch bygger opp. Det er riktig å si «bygger opp».
Boka starter med en redegjørelse omkring hva som særpreger en profesjon. Redegjørelsen er enkel, effektiv og systematisk. Så følger andre redegjørelser – om verdier, om verdier i offentlig sektor og om profesjonsverdier. Etter det introduseres vi for ledelsesteorier.
Så er det tid for verdiforankring av ledelse, og enda er det et par byggesteiner igjen. Ja, hele tiden blir vi introdusert for nye ledd og punkter, og mange av disse deles så opp i sine ulike bestanddeler. Det holder for eksempel ikke å si at tillit er en viktig faktor, så lenge det finnes et skille mellom følelsesmessig og kognitivt basert tillit. Alt skal med i systematikkens navn.
Det er solide saker vi blir presentert for. Alle definisjonene og redegjørelsene har referanse til forskning. Buschs innsats er vel at han har ryddet opp her, og nettopp systematisert. Det er lite drøfting å finne. Han er akademikeren som står utenfor og ser inn, i en antatt nøytral posisjon. Herfra ses også mennesket, og det fremstilles derfor til tider som et objekt. På bakgrunn av alt dette kan boka umulig være skrevet for å skape motivasjon eller vidløftige tanker. Den er vel snarere ment som en pensumbok innenfor ledelsesfagene, eller – slik jeg ser den for meg – som en håndbok i verdibasert ledelse.
Boka fungerer kanskje ikke som et oppslagsverk, men den gir korte smakebiter på en hel rekke temaer og scenarioer som den enkelte leser så eventuelt kan undersøke videre. Mot slutten av boka pipler det likevel frem litt engasjement. Det er når forfatteren kommer med sine argumenter for den verdibaserte ledelse og viser hvordan den bør henge sammen med selvledelse, teamledelse og transformasjonsledelse. Her viser han frem en tro på de gode, effektive og skapende arbeidsplassene. Da tenker jeg at jeg nok godt kan stille mine reaksjoner på det objektiverende og hangen til systematikk litt i bero, gi engasjementet en sjanse – og la meg lede.
