Av Grette Gaulin og Anne Elisabeth Næss (foto)
Publisert 10. november 2014 kl. 09:29
– Oppdraget vårt er å forske, undervise og formidle, ikke å tjene penger, sier Frank O. Anthun.
– Det var nokså dramatisk, sier Frank Anthun om tiden med Gudmund Hernes som statsråd.
Forskerforbundets alternative Lucia-feiring i 2012 var egentlig en protest mot forskeres arbeidstid. Foto: Aksel Kjær Vidnes
– Det var i stor grad Forskerforbundets innsats som fikk stoppet Ryssdal-utvalgets innstilling, sier Sigrid Lem.
Det er vel ikke helt tilfeldig at vi møtes her, på høgskolen i Pilestredet, som for noen år siden vandret over fylkesgrensa og i dag brisker seg med navnet Høgskolen i Oslo og Akershus.
Den er Gudmund Hernes’ ektefødte barn, denne skolen, unnskyld: høgskolen. Hernes, som har blitt stående igjen i historien som en påle av energi innenfor feltet forskning og utdanning. Hernes, som våre to intervjuobjekter skal si mer om senere.
I sommer gikk generalsekretær Sigrid Lem av med pensjon etter 27 år i Forskerforbundet. Forhandlingssjef Frank O. Anthun kan summere opp samme antall år i forbundet. Forskerforum inviterte dem begge til å mimre om fortiden, og til å stake ut framtiden.
Et bratt møte
Riddervoldsgate, 1987, i en bygning bak Slottet. Sigrid kommer fra en stilling som førstekonsulent ved Universitetet i Bergen, og med bakgrunn som tillitsvalgt. Frank spaserer inn fra Forfatterforeningen, og har allerede gitt ut sin første diktsamling.
De møter en organisasjon med et lite sekretariat. Lokalene er gamle, gulvene skjeve og ingen vinkler rette. Datamaskinene med stor D glimrer med sitt fravær.
– Det var det første jeg spurte etter, sier Sigrid: Hvor er PC-en? I Bergen hadde vi vært tidlig ute, og jeg hadde hatt min egen der. Det var en stor overgang, det å ikke ha egen PC. Men det var hyggelig å komme til Norsk Forskerforbund, som det het den gangen. Sekretariatet var veldrevet, og tonen i forbundet var god.
For Sigrid ble det å starte rett på post doc.-stillinger, for å få flere kvalifisert. Snart skulle kampen dreie seg rundt én eneste sak, nemlig professoropprykket.
– Nye professorstillinger var sjeldne den gang. Det betydde at du hadde et stort sjikt av høyt kvalifiserte ansatte som ikke hadde mulighet til å rykke opp uten at naboen på kontoret døde, sluttet eller pensjonerte seg. De var altså nødt til å vente på at en stilling ble ledig, og det var mye kompetanse som gikk tapt på den måten. Professoropprykket var en ordning som innebar at dersom du først hadde fått kompetanse som professor – og allerede hadde en fast vitenskapelig stilling – så hadde du også krav på professortittel og lønn.
Et omveltende tiår
Gjennomslaget for det automatiske opprykket kom i 1991 og var det moderne Forskerforbundets første triumf på barrikadene. I løpet av dette tiåret skulle Forsknings-Norge endre seg dramatisk på andre måter også.
Det var høgskolereform og OECD-mål om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning. Det var statsråder som kom og gikk, og forskere som flyttet ut i distriktene. Men det var også kamp om strukturen i Forsknings-Norge og om hvor beslutningene skulle tas. I 1991 fikk forbundet selv et løft da det flyttet fra Riddervoldsgate til mer tidsriktige lokaler i Tollbugata.
Fra enkle sekretariater og åpne dører i departementene ble den norske staten mer sofistikert – men også mer lukket. Forsknings-Norge var i ferd med å bli voksen, og så kom Gudmund Hernes.
– Høgskolereformen av 1994 handlet om å slå sammen et hundretall høgskoler til 26 statlige, var det vel. Det ble mer fokus på forskning, og vi fikk mange nye miljøer. Distriktshøgskolene hadde riktignok drevet forskning etter universitetsmodellen tidligere også, men innenfor sykepleie og lignende fag hadde det vært liten forskningsaktivitet, sier Frank.
– Hernes mente miljøene måtte bli sterkere, sier Sigrid.
– Hvis Norge skulle være på høyden forskningsmessig, måtte institusjonene slå seg sammen til større enheter. Men det var ikke lett å gå fra mange små enheter til et fåtall større. Mange steder tok det lang tid å få de sammenslåtte høgskolene til å smelte sammen, og noen steder klarte man det ikke i det hele tatt. Det var nokså dramatisk, det som skjedde.
[wip4: photo=721316 width=240 align=right]
Hun er likevel ikke med på at Hernes ruver mer enn andre statsråder for forskning.
– Nei, jeg vil ikke si det. Det skjedde mye under Kristin Clemet, for eksempel; vi var kanskje ikke enig i alt, men det skjedde mye. Og Kvalitetsreformen, slik den var tenkt, var god og viktig. Problemet var at pengene som var nødvendige for å få den til, aldri kom.
– Sjøl hadde jeg veldig sans for Jon Lilletun, smetter Frank inn.
– Han var et sjarmtroll.
– Ja, men vi fikk ikke så mye gjennomslag i hans tid, sier Sigrid.
Kampen mot Ryssdal-utvalget
For Frank var det mangfoldigheten som gjorde det så spennende å komme til Norsk Forskerforbund.
– Forskerforbundet er jo spredt over alle mulige miljøer, fra folk som forsker på folkedrakter, til folk som tegner raketter på Forsvarets forskningsinstitutt. Man skulle tro at disse menneskene har personligheter som spriker i alle retninger, tatt i betraktning at de holder på med så mye forskjellig. Men på mange måter er de like. De er forskere, rett og slett.
Ved inngangen til 1990-tallet hadde Forskerforbundet ligget i støpeskjeen. I løpet av dette tiåret skulle flere flokke til forbundet, lønnskampen skulle skjerpes, og forbundet skulle ta skrittet ut av AF. Det var i dette tiåret professoropprykket kom på plass og OECD-målet ettertrykkelig ble satt på dagsordenen, om ikke innfridd. Men så, i 2003, kom forbundets kanskje aller viktigste kampsak.
– Kampen mot Ryssdal-utvalgets innstilling ble en av våre virkelig store saker, sier Frank.
– Utvalget ville gjøre universiteter og høgskoler om til egne rettssubjekter og dermed ta dem ut av det statlige tariffområdet. Det var unison enighet i sektoren om at dette var en dårlig idé, og vi brukte mye energi på det. Det var i stor grad Forskerforbundets innsats som fikk stoppet det. Daværende generalsekretær Kari Kjenndalen gjorde en bra jobb der.
Med seieren over Ryssdal-utvalget satte Forskerforbundet sitt stempel på hvordan Forsknings-Norge skulle se ut, og hvem som skulle ha ansvaret for forskningen. Utgangspunktet var spørsmålet om forskernes stillingsvern og arbeidsvilkår.
– Tjenestemannsloven har jo et sterkere vern, og vi følte at folk var tryggere i staten, sier Frank.
– Som post på statsbudsjettet er det mindre fokus på kravet om inntjening, som har vært en gjennomgangsmelodi de siste årene. Men samfunnsoppdraget vårt er ikke å tjene penger. Det er å forske, undervise og formidle. Det som må ligge i bunn, er forskningsbasert undervisning, at studentene skal treffe aktive forskere. Det er derfor det er så viktig å beholde de kombinerte stillingene.
[wip4: photo=721315 width=512 align=middle]
Han forteller at Forskerforbundet for to år siden undersøkte hvor mye av forskningen som ble drevet fra kjøkkenbenken. Det ble en stor suksess.
– Vi visste jo at mye av forskningen skjedde på fritiden. Så ideen ble klekket ut at vi kunne få forskerne til å melde inn timene de jobbet hjemme. Dermed kunne vi beregne verdien av det ubetalte arbeidet – det ble noen millioner, husker jeg. Da vi hadde samlet sammen tilstrekkelig, donerte vi alle gratistimene til statsråd Kristin Halvorsen sammen med en liten skulptur med en knust lyspære inni, men med et svakt rødt lys som skulle signalisere et visst håp. Det morsomme med den historien var at overrekkelsen skjedde 13. desember dette året, 2012, og at hovedstyret som overleverte skulpturen, hadde på seg hvite laboratoriefrakker. Det var mange Santa Lucia-er som møtte statsråden den dagen, og hun satte umåtelig pris på det.
Gamle seire, nye runder
Ved inngangen til 2015 ser Frank og Sigrid at de gamle seirene er under press, og at ingenting er sikret for alltid.
– Det viktigste spørsmålet nå er forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven, sier Frank.
– Den er ikke noe sjekketriks fra arbeidsministeren, den loven.
– Og forslaget om å delegere mer til de ulike institusjonene kan føre til at de blir veldig ulike hva angår arbeidsvilkår og lønn. Det vil i så fall redusere mobiliteten mellom dem, og dette med mobilitet er jo også noe regjeringen ønsker, sier Sigrid.
Som i andre fagforbund er det forslaget om økt bruk av midlertidige stillinger som provoserer mest. Frank minner om at midlertidigheten i sektoren allerede ligger på ca. 18 prosent.
Men vil ikke et kompetitivt system kunne dra opp de virkelige geniene?
– Vi kan tvert imot miste de virkelige geniene, når disse skal kjøpe seg hus og ha barna sine i barnehage. Når du har en stilling der du ikke får lån i banken, og det gjør du ikke når du er midlertidig tilsatt, kan det godt være at vi kaster barnet ut med badevannet, sier Frank.
Ser faresignaler
I høst passerte Forskerforbundet 19 000 medlemmer. Sigrid forteller at mange har kommet til som ikke har vært organisert tidligere.
– Vi har klart å få fram betydningen av å være organisert, sier hun.
Så er kanskje Forskerforbundet en sosialdemokratisk bastion oppi alt markedsmylderet?
– Det stemmer vel ikke helt, sier Sigrid.
– Men det er klart vi jobber jo for arbeidstakernes arbeidsvilkår og lønn, og vil alltid slå ring rundt opparbeidede rettigheter.
– Vi kommer alltid til å ha utfordringer, sier Frank.
– Det ser vi nå med press mot professoropprykket og forslaget til arbeidsmiljølov. Og så vil vi jo gjerne at medlemmene våre skal få høyere lønn også, slik at flere skal synes det er attraktivt å ha en karriere innenfor forskning og høyere utdanning.
– Gjennom mange tiår gikk vi mot et varmere samfunn, sier han.
– Men når tingene begynner å endre seg slik det gjør nå, ser jeg faresignaler.
