Av Aasne Jordheim
Publisert 5. september 2014 kl. 09:53
«Et levende kulturminne.» Slik karakteriserer Liv Borgen Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Og hun vet hva hun snakker om, for ikke bare har hun vært ansatt i Botanisk hage i over 40 år, nå er hun professor emerita i botanikk, hun har også skrevet jubileumsboka Botanisk hage 1814–2014. Boka tar for seg hagens historie, alle sporene og endringene som til sammen har skapt den hagen vi kjenner i dag.
Det startet med at Det Kongelige Selskab for Norges Vel ble stiftet i 1809. Ledelsen her var viktige pådrivere ikke bare for at Norge skulle ha sitt eget universitet, men også sin egen botaniske hage. Det ville være nasjonsbyggende, tenkte man, for gjennom botanikken og naturvitenskapen skulle jordbruket forbedres og nye nyttevekster oppdages. Botanikken var på den tiden et fag også av interesse for medisinen, og en hage som kunne drive egne forsøk, ville derfor være gagnlig på flere måter. Ennå på landet og ennå utenfor Christiania befant Tøyen seg. Men sentralt i Norges Vel satt eieren av Tøyen hovedgård. Han var villig til å selge til kong Frederik, og kong Frederik var villig til å kjøpe den som en gave til det nyetablerte universitetet.
Det startet egentlig ganske dårlig. Den første bestyreren kom aldri i gang. Han dro på feltarbeid for å sanke frø og planter, men døde på reisen. Den andre, Rahtke, fikk regjere i mange år, men konklusjonen på rapporten om hagens stilling da han gikk av i 1845, var at de hadde å gjøre med en hage i krise. Overgartneren hadde fått holde på som han selv ville, og derfor mest drevet med dyrking og salg av hageprodukter. Det var mangel på styring, personkonflikter og liten vektlegging av det vitenskapelige.
Den røde tråd i fremstillingen av hagens historie er de sentralt ansatte. Vi får høre hva de forskjellige bestyrere og overgartnere bidro med i oppbygging og utvidelse av hagen, og særlig påpeker forfatteren bestyrernes til dels ulike syn på driften. Bakgrunnen for den første driften var hungersnøden som følge av napoleonskrigene, og derfor nyttetenkning. Denne tanken utfordres av vitenskapelighetens forkjempere, som vektlegger grunnforskingen. Hagen blir til gjennom dragkamper her. Men ytre faktorer spiller også inn. Vi får stadig høre om mangelfulle bevilgninger, og derfor vanskelige driftsforhold, og så var det jo krigen: Da var det kun nytten som gjaldt, poteter og grønnsaker ble dyrket, og ti tilfluktsrom ble anlagt. I 1946 tok bestyrer Nordhagen over en nærmest rasert hage.
Når fremstillingen styres av kronologien på bestyrerne, og ikke for eksempel driftssyn eller endringer i hagen, blir disse og andre temaer delvis avhengig av denne kronologien. Det går greit når man etter hvert skjønner at fremstillingsformen ofte hviler på et «to skritt frem og ett tilbake». Også får man historier inni historien, og de er artige: Blant annet den om daddelpalmen (som sprenger seg gjennom taket) og om Victoria-vannliljene (som blomstret for første gang i 1931, og folket som sto i kø for å se – med publikumsrekord på 12 000), om arbeidet med å etablere Fjellhagen (Botanisk hages vakreste anlegg, ifølge forfatteren) og ikke minst historien om veksthusene (og hvordan de er blitt varmet opp!). De har vært for små omtrent hele tiden, men kanskje skjer det noe i forbindelse med det såkalte Tøyenløftet? Og innimellom historiene nærmer byen seg gradvis.
I dag er nytteaspektet knyttet til tidens miljøutfordringer. 400 planter står i fare for å dø ut i Norge, mens en del nye og uønskede brer om seg. Dette kan publikum lære noe om. Botanisk Hage er selvsagt lagt opp for å bringe glede til publikum, men muligheten for noe opplysning er vel nesten uunngåelig? Det er ikke enhver forunt å ha en arbeidsplass som er tilrettelagt for forskning, bevaring, utdanning, formidling, rekreasjon og ren glede. Disse siste aspektene, at Botanisk hage også tilhører publikum, er det eneste jeg savner mer informasjon om. Vi får noen få klipp fra gamle avisnotiser, men ellers er publikumsperspektivet temmelig fraværende. Botanisk hage må jo ha en historie i osloborgerens bevissthet også, vil jeg tro.
Vi får selvsagt høre mye om planter som kommer og planter som forsvinner, og om alle utfordringene, som for eksempel harde vintre og pøbelstreker (jamfør stygt hærverk nå i august). Kjærlighet skinner igjennom i skildringene. Fordi dette også er en billedbok, blir vi tatt med inn i hagen på en mer direkte måte. Der Liv Borgen tar for seg 200 år, nøyer fotograf Guri Dahl seg med ett: året igjennom i Botanisk hage. Det er vidunderlige bilder. Det er som om blomstene blygt viser frem sin skjønnhet, og utsnittene på de blomstrende trærne gjør dem intenst levende. Ja, Botanisk hage er levende også i bokformat.
