Aleksandrs Berdicevskis,
UiT – Norges arktiske
universitet.
I Forskerforum 1/2016 skriver Hans Erik Lefdal mfl. (på vegne av Arbeidsgruppen for fagpolitisk arbeid ved Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk) at
formell pedagogisk utdanning må være et krav for å bli tilsatt ved et universitet. Det er kanskje gode hensikter som driver Lefdal mfl., men som jeg vil vise, legger de altfor mye vekt på den formelle siden og ser bort fra mange nyanser som er viktige i høyere utdanning.
Først og fremst vil jeg påpeke at det ikke er klart hvilke stillinger det foreslåtte kravet må gjelde. Alle? Kun faste undervisningsstillinger? Midlertidige stillinger òg? Stipendiater, postdoktorer og forskere med undervisningsplikt? Professorer II? Jeg går ut fra at forfatterne vil at alle som underviser, har formell pedagogisk utdanning.
For å undervise i språkvitenskap, biologi og matematikk må man først og fremst kunne hhv. språkvitenskap, biologi og matematikk.
Lefdal mfl. begynner med å beklage at mens alle er enige om at formell kompetanse er viktig i barnehager og skoler, oppfattes høyere utdanning som et unntak. Det er faktisk slik, og det finnes gode grunner til dette.
Størstedelen av det man må mestre i barnehage og grunnskole, er ikke særlig utfordrende i seg selv. Det antas at alle barn kan og skal beherske disse grunnkunnskapene, og det er her utfordringen ligger. Ikke i det som må læres, men hos dem som skal lære. De er unge, og kroppen og hjernen deres fungerer forskjellig fra voksne. De får ikke bare akademisk opplæring på skolen, men også allsidig oppdragelse. De kan mangle motivasjon, men det er lovpålagt at de skal få nødvendige kunnskaper. Kort sagt må læreren tilpasse sin undervisning til barnas behov, og pedagogisk utdanning kan være behjelpelig med dette.
I høyere utdanning er situasjonen annerledes. De som skal lære, er voksne, og antagelig fornuftige og motiverte, siden de er kommet fram til universitetet eller høgskolen. Kunnskapen de skal tilegne seg, kan imidlertid være meget komplisert og avansert. Her er det viktig for den som underviser, å være ekspert i sitt fag, og dette er mye viktigere enn å ha brukt opp mot 200 timer på øvelser i «digitale verktøy», «filosofi og innovasjonsarbeid» og andre ting som Lefdal mfl. foreslår.
Samvirke mellom nyskapende vitenskap og undervisning har alltid vært en nøkkelidé i høyere utdanning, og jeg vil vise nedenfor hvorfor kravet som Lefdal mfl. insisterer på, kan være skadelig for dette samvirket. Situasjonen varierer selvfølgelig mellom fagene, emnene og nivåene, og det er talende at hovedkompetansen til alle de fire forfatterne av det debatterte innlegget er pedagogikk. Det er logisk at man må være utdannet pedagog for å undervise i pedagogikk. Men for å undervise i språkvitenskap, biologi og matematikk må man først og fremst kunne hhv. språkvitenskap, biologi og matematikk, og formell pedagogisk kompetanse er av sekundær betydning. Den er likevel viktig, og er ikke det samme som forskningskompetanse. Men det er et stort spørsmål om den beste måten å heve den pedagogiske kompetansen i landet på, er å innføre formelle krav.
Først og fremst må et slikt forslag suppleres med empiriske data som viser at de universitetsansatte som har formell pedagogisk kompetanse, underviser bedre enn de som ikke har det. Så vidt jeg vet, eksisterer det motstridende bevis her (også når det gjelder skoleutdanning: For eksempel viser
Harris & Sass 2011 at produktiviteten til skolelærere ikke er avhengig av opplæringen de fikk før de begynte å jobbe, men øker med erfaring), men det er bare forskrifter og retningslinjer Lefdal mfl. siterer.
Jeg antyder selvfølgelig ikke at pedagogisk kompetanse ikke teller noe, tvert imot.
For det andre tar Lefdal mfl. ikke hensyn til den faktiske situasjonen i mange fagmiljøer. Som sagt jobber høyere utdanningsinstitusjoner både med forskning og utdanning, men forskerstillinger helt uten undervisningsplikt er ganske sjeldne. Hvis kravet innføres, blir det mulig at gode forskere ikke anses som kvalifiserte bare på grunn av manglende formell pedagogisk utdanning. De som kan lide mest, er:
- søkere fra utlandet. Det er selvfølgelig mulig å godkjenne utenlandske utdanninger, men hvis godkjenningskravene er lave, gir de ikke mening, hvis de er høye, blir det en ytterligere barriere for å komme til Norge. I tillegg har de fleste land ikke krav om formell 200 timers utdanning (!), det vil si at barrieren blir ganske betydelig. Den skal berøre ikke bare «vitenskapelige nomader» (som mange yngre forskere er i dag), men også, for eksempel professorer II. Når hele forsknings- og utdanningssektoren strekker seg mot internasjonalisering, blir dette et steg mot provinsialisme.
- stipendiater. Det er vanlig praksis at doktorgradsstudenter får undervise (ofte tilsvarende ett år i full undervisningsstilling hvis de har en fireårig stilling). Kravet vil faktisk utelukke dem som ikke har fått kompetansen på forhånd, fra undervisningen, siden det knapt er realistisk å skaffe seg den i løpet av stipendiatperioden.
- alle andre forskere, særlig de som driver med forskning mer enn med undervisning, og de som ikke har fast stilling. Det er én ting å kreve at hvis man får for eksempel en fast undervisningsstilling, må man oppnå en viss formell kompetanse i løpet av en viss periode. Men det er en helt annen ting å kreve, som Lefdal mfl. gjør, at man har den på forhånd, ellers blir man ikke med i konkurransen om stillingen.
Jeg antyder selvfølgelig ikke at pedagogisk kompetanse ikke teller noe, tvert imot. Den bør undersøkes, evalueres og utvikles. Men det finnes forskjellige måter å tilegne seg denne kompetansen på, ikke minst gjennom erfaring. Den nåværende situasjonen, der enkelte institusjoner kan bruke eget skjønn for å vurdere kvalifikasjoner ved tilsetninger, tar hensyn til dette. Vi bør heller ikke glemme at bruk av «skjønn» vanligvis gjøres av en kvalifisert ansettelseskomité, og pedagogiske kvalifikasjoner blir nøye vurdert, ofte gjennom blant annet prøveforelesninger (en ikke-så-formell, men tydelig lakmustest).
Lefdal mfl. hevder at kravet som de foreslår, er den eneste måten å sikre at studenter i hele landet «kan være trygge på at de som underviser, er formelt kvalifiserte» (min utheving). I en slik formulering er påstanden selvfølgelig sann (tautologisk sann!), men det er også sant at det er det eneste studentene kan være trygge på i dette scenarioet.
