Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 2. november 2020 kl. 10:23
Aktuell som: Ny leder av Akademiet for yngre forskree fra 1. november.
I skjæringspunktet mellom lingvistikk, filosofi og psykologi jobber Ingrid Lossius Falkum med hvordan barn lærer billedlig språkbruk, som ironi og metaforer, og hvordan konteksten endrer vår forståelse av det som blir sagt.
Slik tverrfaglig forskning er noe «alle» snakker varmt om, men det fører ikke til fast jobb for unge forskere, er hennes erfaring.
At Ingrid Lossius Falkum likevel har fått fast jobb etter 14 år som midlertidig ansatt forklarer hun med at hun klarte å dra i land et millionstipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) – et stipend hun neppe hadde fått om hun ikke hadde jobbet tverrfaglig. 1. november tiltrådte hun som ny leder av Akademiet for yngre forskere (AYF).
– Jeg har lyst til å jobbe for å sikre unge forskeres tid til å forske. Det er mange aspekter ved å være ung forsker som kan stjele tid og fokus fra jobben å forske. Jeg vil også at vi skal få slutt på at altfor mange er midlertidig ansatte og at mange av dem opplever forskjellsbehandling. Dette er store, uløste problemer i sektoren, som gjør at mange unge forskere kan oppleve at det å satse på en forskerkarriere er et usikkert karrierevalg. Og så har vi har lyst til å fokusere på tverrfaglighet. Det snakkes mye om dette i festtaler. Jeg jobber tverrfaglig selv, og det er utrolig givende å jobbe med forskning som ikke kan besvares innenfor én disiplin alene, men som karrierevei er det ikke så enkelt.
– Det har med struktur å gjøre, hvordan institusjonene er rigget med institutter som er avgrensede til enkeltfag og faggrupper. Det kan også være litt motstand mot å gå ut over de etablerte konvensjonene for hvordan ting gjøres. Folk verner om egne fagtradisjoner. Selv har jeg en delt stilling mellom lingvistikk og filosofi. Det er jeg glad vi klarte å få til, men det var ikke bare lett.
– Det er lite tradisjon for å ha stillinger som er delt mellom ulike administrative enheter. Det gjør ting litt komplisert. Hvor skal man undervise, fra hvor skal man søke forskningsmidler? Det er ikke veldig taktisk å jobbe tverrfaglig hvis man vil skaffe seg fast jobb i akademia.
– Jeg hadde nok ganske sikkert ikke hatt mulighet til å få fast stilling på UiO hvis jeg ikke hadde klart å få tilslag på en ERC-søknad. Det var det som gjorde at det var mulig.
– Jeg er nokså sikker på at jeg ikke hadde fått det. Prosjektets tverrfaglighet ble fremhevet som en klar styrke.
– Det er et paradoks.
– Det er et godt spørsmål. Det handler om litt ulike mål. Det ene målet er å redusere midlertidigheten, som de fleste er enige om at er for høy. Et annet mål er å sikre at unge forskere får mulighetene de trenger for å kunne kvalifisere seg til en fast stilling. Begge sider er viktige. Fagforeningene har vært særlig opptatt av den delen som handler om reduksjon av andelen midlertidig ansatte, som er ekstremt viktig, og så kan kanskje vi i Akademiet for yngre forskere rette mer fokus på kvaliteten på innholdet i midlertidige stillinger.
– UiO og andre institusjoner har vært bekymret for at midlertidige ansatte skal få rettigheter til faste stillinger utenom åpne utlysinger. Derfor har de begrenset denne gruppens muligheter til å undervise og veilede studenter, fordi de mener dette kan føre til fortrinnsrett til faste, kombinerte stillinger. Men dette er jo erfaring de unge forskerne trenger for å kvalifisere seg til å kunne søke faste stillinger gjennom åpne utlysninger. Det diskuteres også flere steder om man skal begrense muligheten for forskere i midlertidige stillinger til å søke ekstern prosjektfinansiering. Alt dette betyr at man i praksis er avskåret fra å gjøre det som er nødvendig for å få en fast stilling. Det er et kjempeparadoks. Jeg lurer på om den politiske ledelsen er klar over at dette foregår, for det går altså imot alle intensjoner om å legge bedre til rette for mer forutsigbare og attraktive karriereveier for forskere.
– Ja, jeg tror det har vært en holdning. Fordi det er så mange som vil inn, skal man liksom bare være glad for at man har fått den jobben. Men det får konsekvenser, som at midlertidig ansatte i praksis får en ganske begrenset ytringsfrihet. Det er få som ønsker å si fra om kritikkverdige forhold, fordi det kan få konsekvenser for fremtidige ansettelser. Man finner seg i en hel del ting fordi man har så lyst på den stillingen. En sånn tilstand av avhengighet og selvsensur er jo det stikk motsatte av akademias idealer for fri og åpen meningsutveksling. I vår ble jeg intervjuet av Khrono om mine erfaringer med å være midlertidig ansatt i 14 år. Det ville jeg ikke gjort som midlertidig ansatt. Da hadde jeg akkurat fått fast stilling. Jeg følte meg trygg. Det tror jeg er realiteten for mange.
– Jeg håper og tror at det ikke er representativt, men det høres ikke helt usannsynlig ut at noen kunne fått et sånt råd. Se for deg at du skulle havne i en kjempekonflikt som stipendiat. Da er du ganske sårbar og utsatt.
– Unge forskere – både stipendiater, postdoktorer og forskere – må gis muligheter for å få all erfaringen som trengs for å kunne kvalifisere seg til en fast stilling i. Vi trenger også tydelige regler som forebygger og får slutt på forskjellsbehandlingen som rammer vitenskapelig ansatte kun på grunnlag av typen arbeidsavtale. Dette er en form for diskriminering som ikke er saklig begrunnet i noe som har med faglig kvalitet eller sektorens oppdrag å gjøre, og som kanskje ikke engang er lovlig.
– Ja, jeg er enig. Det er viktig når man planlegger større forskningsprosjekter at man gir postdoktorene man ansetter lengre kontrakter, sånn at de får mulighet til å publisere nok. Og man må legge inn i løpet at de får undervist og veiledet. Ofte er det et budsjettspørsmål. Man har kanskje bare rom for to årsverk på budsjettet, og da er det fristende å legge inn en kortvarig postdoktorstilling uten tanke på karriereutviklingen til personen som skal ansettes. Det kan man som leder være mer bevisst på. Vi kan ikke eliminere bruken av midlertidige stillinger, men vi må sørge for å legge godt til rette for at de som kommer inn klarer å se en vei videre.
– Ja, mange ting har blitt lettere. Kanskje særlig det at du føler at du har en legitim plass i arbeidsfellesskapet. Da jeg fikk fast jobb, var det mange av mine kolleger som ønsket meg velkommen som kollega. Det syns jeg var litt spesielt – jeg har jobbet på UiO siden 2011. Det var jo hyggelig for all del, men det sier noe om kulturen. Du er ikke en del av fellesskapet før du er fast ansatt. Og så åpner det en del dører. Jeg får være med på ting som ikke var aktuelt før. Jeg får skrive søknader om Senter for fremragende forskning fra Forskningsrådet som ikke ville vært mulig som midlertidig ansatt. Og jeg får undervise. Men det er fortsatt krevende å jobbe tverrfaglig.
Les også:
