Annonse
Annonse

«Gunstig intelligens» av Trond Kjærstad:

En bok om kreativitet som vokser underveis

Av Aasne Jordheim

Publisert 6. desember 2018

Denne mangfoldige boken om kreativitet makter å inspirere.

Fra sur til glad er bedre enn fra glad til sur. Og glad kan man bli når man etter endt lesning av en bok sitter igjen oppkvikket og tenker at jo, kanskje jeg òg kan. 

Fakta

Trond Kjærstad

Gunstig intelligens

Fagbokforlaget, 2018

300 sider

Veil. pris: kr 599

 Og sånn var det med boka til Trond Kjærstad, den med den fengende tittelen Gunstig intelligens, som skulle vise seg å være fengende i innhold også, selv om jeg først ble så pass gretten at jeg vurderte å spørre etter ny bok å anmelde. Jeg hadde gitt etter for mistanken (veldig kjapt) og begynt å tenke litt fordomsfulle tanker, inntil jeg sakte, men sikkert ble dratt inn i boka, inn i den prosessen som noen bøker både kan være et resultat av og ønske å sette i gang.

Som organisasjonspsykolog og BI-foreleser har Kjærstad et godt utsiktspunkt, og temaet for hans nye bok er så absolutt plassert midt i tiden: kreativitet. Må vi ikke bli mer kreative alle sammen? Men så pass midt i tiden er han at vi endelig kan få en grundig og godt gjennomtygd introduksjon til temaet, der kreativitet først og fremst er knyttet til eksistens og spørsmålet om hvordan vi best er til stede i verden, og mindre til prestasjon og nytte. 

Vi får en definisjon på kreativitet: et avvik fra en standard der avviket i en gitt kontekst kan vise seg å ha verdi. Den favner alt liv, men ekte kreative kan kun mennesket være, siden vi er i stand til å utnytte rommet mellom sansning og handling. Vi får litt teori, Darwin, Kahneman, han med Tenke, fort og langsomt, en modell om kreativitet og litt forskning herfra og derfra. Og da er grunnen beredt for å fortelle om Picassos liv og virke! Picasso utfordrer Kahnemans system 1, skjønner vi, nemlig automatisert tenkning og vår hang til å fremstille verden som forutsigbar, idet han bryter reglene, utvider vår forståelse av verden og rister oss løs fra det forutinntatte.

Gjennom system 1 hindrer vi oss selv i å være kreative, nysgjerrige og lekne. Det koster oss litt mer å være utforskende, og vi blir konservative istedenfor å prøve ut nye konstruksjoner. Kjærstad byr på Gaudí her, arkitekten som tegnet hus slik ingen andre verken før eller siden har gjort. Og enda en kunstner skal vi bli introdusert for. Han kommer inn etter at vi får høre hvordan 95 prosent av hjerneaktiviteten vår er ubevisst, hvilket også vil si at den modellen av virkeligheten som vi går rundt med, i liten grad er synlig for oss selv. Dette kan man vel forsøke å bringe litt frem og også leke seg med? Hvorfor ikke forsøke å snu litt på ting? Joda, og inn kommer Dalí, surrealisten som utfordrer oss med sine subjektive forståelser.

Og etter alt dette har jeg for lengst sluttet å være gretten. Kjærstad er en forfatter som vi kanskje kan kalle medfølende overfor sin leser. Han ønsker å kommunisere, har funn og fakta å komme med, og vil gjerne oppmuntre og gjøre det lettere for oss. Hele veien ønsker han å fortelle på en lett og smittende måte, og det var dette som gjorde at det ble feil i begynnelsen. Da tok han for mye i. Det var litt språklig sløvhet koblet med for mange sterke ord: «forbløffende», «umåtelig», «ufattelig» i samme, ganske korte setning. Han brukte klisjeen om den nye oljen (sukk), betegnelser som «Kirkens eget bygg», da/når-feil og «som nevnt» to ganger allerede i innledningen. Dette lover ikke godt, tenkte jeg. Her er det så mye begeistring som skal ut, at nå får i hvert fall jeg forholde meg sindig – eller mistenksom da.

Men så ble det godt likevel. Det Kjærstad gjør, er å bygge opp et omfattende bilde, som peker i flere retninger enn dem han selv viser frem. Det fører til at leseren også får være med; jeg som sitter og leser skal ikke bare ta inn mer eller mindre tørre definisjoner, men blir spilt opp til. Jeg har fått noe å gå inn i og noe å tenke ut fra, og da er det slett ikke bare slike som Picasso som kan. Alle vi andre kan òg! For det å være menneske er å være kreativ, lek og nysgjerrighet er alltid mulig – hadde vi bare ikke stoppet oss selv så mye i det, og med det stikkordet trer BI-læreren frem og vi er tilbake til virkeligheten igjen; nå skal vi snakke om organisatorisk kreativitet og gjøre kreativitet formålsrettet. Også det er greit, for heldigvis forblir han ikke der, det er bare nok en del av det bildet han bygger opp. Etter det kommer historien om Barcelona, byen hvor disse tre kunstnerne kom fra, og den er interessant; «et av verdenshistoriens beste eksempler på hva kreativitet egentlig dreier seg om», sier Kjærstad, og all skapende utfoldelse er sosial, får han også anledning til å si da, hjernen er sosial.

Når så boka slutter med å vise dette, ved å plassere Picasso, Gaudí og Dalí inn i en sosial sammenheng, så er det at jeg kan ende opp glad, for jeg føler at jeg har vært med på noe, jeg har selv tatt del i en sammenheng, og sett noe og tenkt noe som følge av det. Godt gjort!

  • Les flere bokanmeldelser her.