En bok som gir interessante perspektiver på alternativ historieskriving. Men det er vanskelig å forstå hvem den er skrevet for.

En bok som gir interessante perspektiver på alternativ historieskriving. Men det er vanskelig å forstå hvem den er skrevet for.

Av Kjetil Vikene

Publisert 4. november 2021

Boken om globalhistorie en populærfremstilling, men er preget av innforstått historiefaglighet.

Melve og Seland, professorer ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, setter opp tre svar på hva globalhistorie er: politisk, overskridende og eurosentrisk.

Fakta
Hva er globalhistorie
Universitetsforlaget, 2021
150 sider
Veil. pris: kr 249
Det politiske ved forskningsområdet ligger i stikkord som antikolonialisme, feminisme og strukturell rasisme. Det overskridende i de transkulturelle forståelsesformer som gir mulighet til å sette periferien i sentrum og forske på det som ligger i utkanten av nasjonalhistorie og imperie-logikk. Det eurosentriske er sterkt forenklet at historiefaget selv er europeisk, og at globalhistorie – som fag eller teoretisk retning – dermed har fått form som et internt oppgjør. Felles for de tre svarene er grunnholdningen som Bruce Mazlish siteres på: Globalhistorie er «å stå utenfor vår planet og observere ‘romskipet jorden’».

Boken er lettlest, men det er vanskelig å forstå nøyaktig hvem boken er skrevet for. Den er en populærfremstilling, men er preget av innforstått historiefaglighet. Bokens største svakhet ligger i at det blir mange oppramsinger av historiske eksempler og på ulike metodikker og historiske tematikker, mens det mangler litt mer dyptloddende utgreiinger.

Annonse

Men dette er kanskje en konsekvens av selve tematikken: Hvordan skal man egentlig beskrive og redegjøre for et forskningsfelt som først og fremst kanskje kjennetegnes av metodologisk heterogenitet, spesielt på så få sider? Det er altså vanskelig å få helt grep om hva som skiller historie og globalhistorie som fag: Forfatterne gjør noen forsøk på å skille for eksempel «globalhistorie» fra «verdenshistorie», men erkjenner selv at oppgaven er vanskelig.

Fagets pluralitet er på den annen side også fagets styrke. Forfatterne skriver om fagets moderne grunnpilarer at «Marx var journalist, Wallerstein sosiolog, Nehru jurist og Said litteraturviter. Listen kan lett utvides, og minner oss om at moderne globalhistorie har blitt formet i et flerfaglig landskap». Forfatterne viser også hvordan innsikter hentet fra medisin, geografi og klimaforskning har gitt helt nye forståelsesrammer for historiefaget: Det overskridende aspektet ligger i metoden mer enn tematikken.

Bokens viktigste poeng er likevel dette: Globalhistorie har sin egen historie, som ikke sammenfaller med moderne historieskriving, men som har aner tilbake til de gamle grekernes universalhistorier. I så måte er denne boken kanskje mest av alt globalhistoriens historie. Forfatterne bruker sin egen forskning for å synliggjøre dette doble aspektet ved globalhistorie som felt – eller metode. Det første eksempelet er en nettverksanalyse av den «førmoderne» byen Palmyra i Syria, der byen fravristes sin tradisjonelle rolle som periferi i ulike imperiefortellinger, men i stedet blir sett på som et knutepunkt mellom dem. Det andre eksempelet er analysen av reiseskildringene til europeiske oppdagere på 1200- og 1300-tallet, der møter med nye og ukjente kulturer brukes for å diskutere det transkulturelle. Begge eksemplene er gode, og tydeliggjør hvordan globalhistorie kan brukes som metode. Her er boken best.

Forfatternes ønske i bokens avslutning er også at faget skal enes om noen praktisk-metodiske spilleregler i et felt som er svært heterogent. De har også noen normative krav; globalhistorien bør ikke lenger være politisk og eurosentrisk, kun overskridende.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.