Av Madiha Khalil (advokat) og Jostein Greve (juridisk seksjonsleder), Universitet i Oslo.
Publisert 14. juni 2023 kl. 12:00
En uttalelse som konkluderer med at forskeren har utvist vitenskapelig uredelighet, kan ha betydelige konsekvenser for forskeren. Det er derfor ikke uten grunn at den ferske dommen fra Oslo Tingrett har fått stor oppmerksomhet i media. Det fremgår av domsslutningen at forskningsinstitusjonen ikke kunne avgi uttalelse om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer i artikler og arbeider som forskeren fikk antatt til publikasjon mens han var ansatt hos en utenlandsk forskningsinstitusjon. I media har dommen blitt omtalt som prinsipielt viktig. Men er den virkelig det?
Saken reiser særlige to interessante hovedproblemstillinger: 1) I hvilken grad kan domstolene behandle en sak som ikke er ferdigbehandlet hos redelighetsutvalget (forvaltningen)? 2) I hvilken grad kan et redelighetsutvalg behandle artikler som er publisert før tilsettelse hos forskningsinstitusjonen som redelighetsutvalget er tilknyttet?
Før den endelige dommen ble avsagt 19. mai 2023, ble tvisten behandlet i tre instanser. Spørsmålet i første omgang gjaldt hvorvidt forskeren kunne bringe saken inn i for domstolene. Ankeutvalget kom i motsetning til lagmannsretten til at ankende part klart hadde et rettskrav, jf. tvisteloven § 1-3 første ledd.
Ankeutvalgets avgjørelse er derfor prinsipiell viktig for forståelse av aktualitetskravet, og særstillingen forskersamfunnet er i. Høyesteretts ankeutvalg uttalte blant annet:
«Det kan i sin alminnelighet ikke være nok til at aktualitetskravet er oppfylt, at et fremtidig vedtak kan få negative omdømmemessige konsekvenser for den som vedtaket gjelder. Etter ankeutvalget syn gjør imidlertid dette hensynet seg gjeldende med så stor tyngde i denne saken at aktualitetskravet er oppfylt. For en forsker vil negative konklusjoner i et redelighetsutvalg eller Granskningsutvalget i verste fall bety slutten på forskerkarrieren, og i alle fall være et stigma som lett vil kunne virke inn på forskerens fremtidige muligheter til å delta i forskningsprosjekter.»
På grunn av de negative konsekvensene er forskersamfunnet i en særstilling, noe som begrunner hvorfor Høyesteretts ankeutvalg mener at en forhåndsavklaring av spørsmålet er nødvendig.
Avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg illustrerer at saken er egnet for behandling i domstolene, før det foreligger en endelig uttalelse. Hvilken adgang domstolene har til å behandle en sak etter at endelig uttalelse fra redelighetsutvalget foreligger er mer uklart.
Høyesteretts ankeutvalg tar ikke endelig stilling til dette, men fremhever at domstolene i alle fall vil være tilbakeholdne med å overprøve redelighetsutvalgets egne vurderinger av forskningsetiske normer. Forskningsetiske normer anses for å være yrkesetiske regler som er utarbeidet av forskersamfunnet selv. Det er derfor også nærliggende at brudd på disse normene håndheves innad i forskermiljøet. Dette kan også være bakgrunnen for kravet om at redelighetsutvalg skal bestå av folk med tilknytning til forskermiljøet, jf. Forskningsetikkloven 6 annet ledd.
Ettersom domstolene vil være tilbakeholdne med å overprøve redelighetsutvalgets vurderinger er en forhåndsavklaring helt nødvendig. Høyesteretts ankeutvalg valgte på denne bakgrunn å sende saken tilbake til tingretten for realitetsbehandling.
Selv om spørsmålet var egnet for realitetsbehandling hos domstolene og tingretten har avsagt dom, er ikke spørsmålet om redelighetsutvalgets kompetanse avklart. Dette skyldes hovedsakelig at en dom i utgangspunktet bare bindende for partene i saken. Hvilken betydning en dom har utover den konkrete saken, avhenger av domspremissene. I dette tilfellet er dommen avsagt på bakgrunn av enighet, og inneholder ingen realitetsvurderinger av redelighetsutvalgets kompetanse. Dommens overføringsverdi er derfor begrenset.
Det er også et selvstendig poeng at sakens parter er forskeren og forskningsinstitusjonen, men ikke redelighetsutvalget. Etter forskningsetikkloven § 3 skal utvalg være faglige uavhengige. I forlengelsen av dette, kan ikke redelighetsutvalget instrueres av hverken forskningsinstitusjonen eller departementet.
Det er uklart hvorfor staten nedla sammenfallende påstand med forskeren i denne saken, men det at Kunnskapsdepartementet i dette tilfellet har kommentert tingrettens dom, er derfor noe uheldig. Kunnskapsdepartementets uttalelser kan rettskildemessig oppfattes som etterarbeider, og slike uttalelser kan også oppfattes som føringer om hvordan redelighetsutvalget skal behandle saken. Det er i strid med redelighetsutvalgets faglige uavhengighet.
Selv om dommen har fått stor oppmerksomhet i forskermiljøet, bidrar den ikke til noen rettsavklaring. Inntil det kommer en dom eller lovendring som klargjør rettstilstanden er redelighetsutvalgene nærmest til å vurdere rekkevidden av sin kompetanse og hvordan de vil behandle meldinger om mulige brudd.
For å bevare utvalgenes faglige uavhengighet bør hverken forskningsinstitusjonene eller departementet uttale seg i tilknytning til pågående saker.
