Et språkdelt universitet
Annonse
Annonse

Et språkdelt universitet

Av Marit Greek, dosent og Kari Mari Jonsmoen, professor, begge ved Oslomet

Publisert 3. april 2020

Alle kan ikke norsk godt nok. Det går ut over det faglige, det sosiale, integrering og fellesskap ifølge kronikkforfatterne, som har undersøkt språkpraksisen ved et universitet.

Siden kvalitetsreformen (2000–2001) har det vært klare politiske forventninger om at norske universiteter skal arbeide strategisk med internasjonalisering.

Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen.

Det understrekes at forskning og utdanning skal holde et høyt internasjonalt nivå, noe som kan oppnås gjennom akademisk mobilitet. Ved å slutte seg til Bolognaerklæringen (1999), forpliktet Norge seg til å rekruttere akademikere til undervisnings- og forskerstillinger gjennom internasjonale utlysninger.

I sin rapport om norsk akademia konkluderer NIFU (2019) med at en langt på vei lykkes med å øke antallet faglig ansatte med internasjonal bakgrunn, og at andelen vitenskapelig personale som rekrutteres fra utlandet er økende.

Norsklæring på tre år

Det økte antallet internasjonalt rekrutterte tilsatte ved norske universiteter har resultert i en språkdiskusjon i norsk akademia. Spesielt har en vært opptatt av norsk kontra engelsk og av parallellspråklighet i arbeidshverdagen. Endringene i sammensetning av faglig ansatte fører til endret språkpraksis og nye utfordringer. De språklige utfordringene den enkelte ansatte opplever underkommuniseres i fellesskapet, og universitetene gir motstridende informasjon. I prinsippet skal for eksempel ansatte som ikke snakker et skandinavisk språk, lære seg norsk innen tre år. Kravet som stilles til språklige ferdigheter følges imidlertid ikke opp, og mangel på norskspråklige ferdigheter hos faglig tilsatte får ingen konsekvenser for den enkelte. Det ser heller ikke ut til at universitetenes lovpålagte plikt til å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk blir viet nevneverdig oppmerksomhet i kjølvannet av økende bruk av engelsk i akademia.

LES OGSÅ: Stadig færre forskere skriver på norsk. Det bekymrer Språkrådet

Internasjonalisering – et gode

Høsten 2019 gjennomførte vi en studie ved et norsk universitet, på et fakultet der engelsk i stor grad benyttes både i utdanning og arbeid. Vi deltok som observatører ved to av fakultetets institutt i tre måneder. I tillegg foretok vi dybdeintervju med 36 informanter. 56 prosent av de 106 faglig ansatte var rekruttert fra land utenfor Skandinavia, og hadde følgelig ulike utdanningskulturelle og språklige erfaringer.

Studien viser at norske ansatte ser internasjonalisering som et gode og setter pris på sine utenlandske kollegaer, og de internasjonalt rekrutterte føler seg inkludert og trives godt. Likevel mener flere av informantene at de ikke klarer å utnytte hverandres kunnskap, og etterlyser større grad av sosialt og faglig fellesskap. Det blir imidlertid understreket at manglende fellesskap ikke bare skyldes språk, men at organiseringen av arbeidet må ta en stor del av skylden.

Utbredt språkveksling

I intervjuer uttrykte flere eksplisitt at de ønsker å skape et godt arbeidsmiljø og at kollegiet har stor toleranse for hverandre og hverandres ulike språkferdigheter. Selv om det meste av den faglige aktiviteten foregikk bak helt eller delvis lukkede dører, observerte vi stadig ansatte som småpratet med hverandre, tilsynelatende uaffisert av språk. Av og til gikk samtalen på norsk, av og til på engelsk. Det var imidlertid nærmest utelukkende de norskspråklige ansatte som relativt fritt vekslet mellom norsk og engelsk. Deres ikke-norske kollegaer snakket nærmest utelukkende engelsk, og hadde i liten grad norskferdigheter som gjorde dem i stand til å veksle mellom norsk og engelsk. Dette til tross for at flere hadde vært ansatt ved institusjonen i flere år. I kronikken «Norsk hvis du er heldig nok til å kunne det – engelsk ellers» (Gujord et al. 2020) viser forfatterne til samme funn.

LES OGSÅ: – Jeg skriver på norsk med høye ambisjoner

Språkdelte lunsjpauser

Flere av våre informanter tar opp utfordringene med at noen av kollegaene ikke snakker norsk. Selv om norske ansatte mener at de behersker engelsk godt, har de av og til behov for å kunne uttrykke seg på norsk. Flere nevner for eksempel lunsjen som en arena der de ønsker å snakke det språket de behersker best for å kunne «slappe av». Ansatte som ikke snakker norsk har det samme behovet. Dersom samtalen foregår på norsk, foretrekker de å spise lunsj med andre internasjonalt rekrutterte der fellesspråket er engelsk. Denne sosiale språkdelinga skyldes ifølge informantene i hovedsak ulike referanserammer mer enn mangel på ord. En slik sosial språkdeling er uheldig både for den internasjonalt rekruttertes integrasjon i det norske samfunnet og for universitetet som helhet. Enhver faglig ansatt er medlem i et fellesskap der kjennskap til hverandre og hverandres faglige interesser og arbeid er vesentlig for kvalitet, blant annet fordi denne kunnskapen om kollegaene gjør samarbeid om undervisning og forskning mulig.

LES OGSÅ: Over halvparten av professorsøknadene kommer fra utlandet

Skeivdeling av oppgaver

En annen utfordring informantene trekker fram er at flere arbeidsoppgaver ved fakultetet må gjøres av ansatte som behersker norsk, og de uttrykker en bekymring for en mulig skeivdeling av arbeidsoppgaver som følge av dette. «Fortsetter det slik» sier en av informantene, «så kan vi ende opp med to lag: norsktalende som underviser på lavere nivå og internasjonalt rekrutterte kollegaer som underviser på høyere nivå». I Forskerforum nr. 2/2020 tar Gunnar Skirbekk opp denne problematikken og sier at dersom ansatte ikke mestrer norsk, «vil det oppstå ei skeivfordeling av arbeidsoppgåver på dei enkelte institutta: Vi får eit A-lag av utlendingar utan tilstrekkeleg norskkunnskap som kan konsentrere seg om eiga forsking og relatert undervisning, og eit B-lag av norskkunnige som i tillegg gjer alt det andre. Dette vil vere ein usolidarisk og uhaldbar tilstand». Problemstillinga er ikke ny. I Forskerforum nr. 7/2007 sier Øyvind Østerud: «det er noen oppgaver som blir skadelidende hvis vi bare har engelsk som arbeidsspråk. Det fører til en skjevdeling i arbeidsoppgaver fordi mange ikke kan drive begynnerundervisning, vurdere eksamensbesvarelser, ha lederverv, formidle utad eller sitte i komiteer og utvalg». En slik situasjon kan både påvirke arbeidsmiljøet negativt og svekke de demokratiske prosessene i universitetet. «På grunn av språket, blir de [de som ikke behersker norsk] ekskludert fra vårt indre liv,» sier en av informanten våre.

Går ut over demokratiet

Et av instituttene i vår studie har svært høy grad av forskningspublisering, og bidrar til å heve den synlige og forskningsmessige kvaliteten ved universitetet. Høy grad av publisering er mulig ifølge våre informanter, fordi de ikke kaster bort tiden på møter, men arbeider intenst med sine oppgaver. Holdningen er imidlertid uforenlig med ønsket om et demokratisk fellesskap. Et faglig og demokratisk fellesskap ved et universitet er i like stor grad som forskningspublisering, et kriterium på kvalitet, og felles møter er en nødvendig del av dette demokratiet. Vår studie viser at det er påfallende få ansatte tilstede på instituttmøtene. Disse møtene foregår på norsk og engelsk, avhengig av hvem som er tilstede. I intervju trekker flere norske ansatte fram at dersom møtespråket er engelsk, er det vanskeligere for dem å uttrykke det de ønsker og at de er mer tause enn om møtet hadde vært holdt på norsk. Ansatte som ikke behersker norsk forteller at når møtet er på norsk klarer de ikke å følge med i diskusjonen. Når i tillegg sentrale dokumenter og høringsuttalelser er på norsk, blir det umulig for dem å delta med sine kunnskaper og meninger.

LES OGSÅ: UiA ba om å få slippe nynorsk – ville heller ha engelsk

Likeverdig deltagelse

Ved begge instituttene legges det til rette for norskundervisning for de ansatte, og det er stor deltakelse ved de norskkursene som tilbys. Men språk kan ikke utelukkende læres på et kurs, språk læres i samkvem med andre mennesker. Skal internasjonalt rekrutterte ved norske universiteter utvikle et språk som er funksjonelt i arbeidssituasjonen, stiller det krav til både dem og deres norske kollegaer. Språkinnlærerne må være villige til å praktisere språket i både sosiale og faglige situasjoner utenom kurset, og de norskspråklige ansatte må være villige til å være samtalepartnere og med det bidra til gode vilkår for norskspråklig utvikling på arbeidsplassen. Å sikre at internasjonalisering styrker universitetets kvalitet og beriker undervisningen, forskningen og det faglige miljøet, er ikke et spørsmål om norsk eller engelsk, men om å finne en hensiktsmessig språkpraksis. En hensiktsmessig språkpraksis er ut fra vårt perspektiv en språkpraksis som bidrar til at alle har mulighet til aktiv og likeverdig deltakelse i arbeidsmiljøet på alle plan. Det fordrer ferdigheter i både engelsk og norsk av alle.

LES OGSÅ: