Av Kenneth Bo Nielsen, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo
Publisert 2. juni 2025 kl. 10:59
Helga Eggebø skriver reflektert og innsiktsfullt om de problematiske sidene ved fagfellevurdering i Forskerforum nr. 4/25.
Den maktasymmetrien som ligger innebygd i måten prosessen er organisert på, gir den vurderende fagfellen uforholdsmessig stor makt til å kontrollere hva som slipper gjennom. Og vi har nok alle opplevd at en fagfelle – mer eller mindre ubevisst – fungerer som portvakt.
Det faktum at man som fagfelle kan skjule seg bak anonymitet, kan også føre til overdreven bruk av «CAPS LOCK», utropstegn og fet skrift i de rapportene vi skriver, særlig hvis vi er kritiske til innholdet i det som vurderes.
Forfatteren, derimot, har sjelden den samme anonymiteten. Fordi mye av forskningen i dag er både tematisk og teoretisk svært spesialisert, tar det ofte ikke mange minutter med Google-søk før en fagfelle med rimelig stor sannsynlighet kan identifisere hvem forfatteren av en formelt anonymisert artikkel er.
Når jeg blir invitert av et tidsskrift til å være fagfelle for en artikkel, stiller jeg som betingelse at jeg vil signere rapporten min med fullt navn og kontaktinformasjon. Jeg oppfordrer også forfatteren til å ta direkte kontakt med meg dersom det er noe i rapporten som virker uklart eller urimelig.
Jeg opplever at dette har en disiplinerende effekt på hvordan jeg formulerer meg i rapportene. Det får meg til å anstrenge meg mer for å formulere eventuell kritikk tydelig, saklig og i klarspråk, samtidig som jeg unngår urimelig eller personfokusert kritikk. Kort sagt gjør denne elimineringen av anonymitet at jeg skriver bedre og mer nyttige vurderingsrapporter.
Så langt har jeg ikke opplevd at noe tidsskrift har nektet å akseptere denne betingelsen. Og tilbakemeldingene fra forfattere som har mottatt slike ikke-anonymiserte rapporter fra meg, har kun vært positive, for de fleste av våre forskerkolleger tåler heldigvis saklig og velbegrunnet kritikk.
