Av Hilde Larsen Damsgaard, dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge
Publisert 2. desember 2019 kl. 12:31
Fagfellevurdering er et ledd i å sikre god kvalitet på vitenskapelig arbeid og bidra til å avsløre juks eller mangel på etterrettelighet. På sitt beste fører slike vurderinger til at vi er i faglig bevegelse, får nye perspektiver, korrigerer, nyanserer og foretar nødvendige presiseringer og klargjøringer. Forskningsformidlingen kan da bli tydeligere og mer tilgjengelig. Forfatteren av det vurderte skriftlige arbeidet får innspill som bidrar til å «pakke ut» budskapet, og få frem premissene for de diskusjonene som føres. Hun eller han får hjelp til å se kritisk på og kna egen tekst, slik at den blir bedre, og slik at forskningsprosessen og metodiske valg blir mer transparente.
Dessuten vil en kultur preget av at vitenskapelig arbeid utsettes for kritiske blikk, skape tillit til at ny kunnskap kan bygge på allerede eksisterende kunnskap. På den måten kan man legge stein på stein og forstå stadig mer av komplekse sammenhenger. De med mye erfaring som forskere, de som kan mye om et felt, de som har skrevet mye, kan gjennom fagfellevurdering bruke sin kompetanse til å veilede kollegaer når det gjelder deres forskningsformidling. Alt dette handler om fagfellevurdering på sitt beste. Men fagfellevurdering har også noen skyggesider. I denne kronikken problematiserer jeg noen av disse.
En fagfellevurdering skal bidra til å avdekke eventuelle feil og mangler. God fagfellevurdering innebærer også å avvise arbeider som har for svakt vitenskapelig fundament eller av andre grunner ikke kan godkjennes. Følgelig ligger det i sakens natur at noen arbeider «felles» og ikke kommer gjennom nåløyet. Men fagfellevurdering handler ikke bare om feilfinning. Å vurdere innebærer at man skal bedømme et arbeid og få frem både sterke og svake sider. Å vurdere betyr også å verdsette. Hvis fagfellevurderinger gjennomgående er konsentrert om det som ikke fungerer, hvis man først og fremst ser etter feil og mangler, er det vanskelig å foreta en nyansert vurdering som kan danne grunnlag for forbedring av kvaliteten på arbeidet.
Det ligger mye makt i å vurdere andres arbeider. Den kan brukes positivt. Man kan komme med konstruktiv og begrunnet kritikk og beskrive konkrete forbedringsområder. Slik kan makten skape utvikling og fungere som reell kvalitetssikring. Men fagfellevurderinger kan også bære preg av herredømmemakt. Denne formen for makt kan komme til uttrykk ved at vurderingene ikles en språkdrakt som fremstår som nedlatende og krenkende. Kanskje dominerer jakten på feil og mangler slik at man mister arbeidets sterke sider av syne. Kanskje kritiserer man på subjektivt grunnlag og uten transparente begrunnelser. Kanskje er man mer opptatt av sin egen agenda enn av forfatterens.
Rendyrket eksisterer muligens ikke denne formen for fagfellevurdering, men feilfinningsfokuset og tendensen til å dømme på ensidig grunnlag er fortsatt så absolutt tilstede. Derfor er det nødvendig å se kritisk på hvordan man som fagfelle bruker sin makt og hvordan man forholder seg til det som er nytt og ukjent.
Kanskje dominerer jakten på feil og mangler slik at man mister arbeidets sterke sider av syne.
Fagfolk inngår i ulike tradisjoner preget av forskjellige tilnærminger og forståelser. Når et arbeid som er plassert innenfor én fagtradisjon, vurderes av en fagfelle innenfor en annen tradisjon, kan det føre til at arbeidet ikke vurderes på egne premisser. Selv om premissene tydeliggjøres, kan den som vurderer arbeidet, ha vanskelig for å bevege seg utenfor sitt eget ståsted. Det kan medføre at det som oppfattes som annerledes eller fremmed, avvises. Man kan da komme til å felle et arbeid fordi man er enøyd i sin kritikk og ikke fordi arbeidet i seg selv har dårlig kvalitet. En fagfellevurdering preget av at man egentlig mener at et arbeid bør gjenspeile samme faglig ståsted som man selv har, er på kollisjonskurs med forventingen om å vurdere et skriftlig arbeid på dets egne premisser. Hvis vurdering av kvalitet er nært knyttet til kjent og kjært, kan det være vanskelig å utvikle ny kunnskap og utfordre eksisterende forståelsesmåter.
Fagfellevurderingen blir da begrensende og kanskje også et ledd i en form for faglig stillstand. Det er problematisk å sette likhetstegn mellom kvalitet, enighet og det man selv liker. Da står man i fare for at den subjektive synsingen og egne preferanser trumfer kriterier knyttet til om arbeidet tilfører ny kunnskap, er relevant, etterrettelig og troverdig samt preget av saklighet, sammenheng og god språkføring.
Hvis uenighet og subjektive preferanser er dominerende som vurderingsgrunnlag, hvis budskapet egentlig er at forfatteren burde ha skrevet en annen artikkel som sammenfaller med det man selv mener eller er opptatt av, er det ikke forenelig med konstruktiv fagfellevurdering.
En annen fallgruve når det gjelder fagfellevurdering, er å plassere seg selv inn i det arbeidet som vurderes. Dette kan gi seg utslag i at fagfellevurderere «etterlyser» det som er deres egen faglige agenda eller referering til dem selv. De skriver det som regel ikke direkte, trolig av hensyn til anonymitetskravet når det gjelder fagfellevurdering, men det kommer likevel iblant frem at det er noen sentrale kilder eller bestemte resonnementer som mangler. Og har man som forfatter av en tekst vært så ubetenksom at man har «glemt» å vise til fagfellevurdererens arbeider, kan man risikere at det preger vurderingen av det innleverte arbeidet i sin helhet.
Dessuten kan man erfare at det å skrive om noe som hører hjemme i fagfellevurdererens territorium og interessefelt, også kan oppfattes som negativt. Følgelig kan både mangel på henvisning til fagfellevurdererens arbeid og det å skrive seg inn i et felt vedkommende oppfatter seg selv som «eier» av, påvirke vurderingen av et arbeids kvalitet.
Som nevnt innledningsvis er fagfellevurdering på sitt beste en berikelse og et viktig grunnlag for faglig bevegelse. Det fremstår derfor som et paradoks at det nærmest blir en privatsak hvorvidt man vil være fagfellevurderer eller ikke.
Når vi sier ja til å vurdere hverandres arbeid, inngår vi i en slags dugnad. Fagfellevurdering er et arbeid som ofte kommer på toppen av alt det andre ansatte innenfor universiteter og høyskoler holder på med. I et system preget av krysspress og tidspress er det ofte lite tid til dette arbeidet, og det fremstår heller ikke nødvendigvis som et prioritert arbeid fra institusjonenes side. Noen steder er det til og med en uttrykt forventning om at fagfellevurdering er noe ansatte kan holde på med på fritiden. Vi kan ikke se bort fra at det fører til at fagfellevurdering kan bli hastverksarbeid. Kanskje blir det da lettere å felle et arbeid enn å foreta konstruktive og nyanserte vurderinger som også peker fremover.
Når vi sier ja til å vurdere hverandres arbeid, inngår vi i en slags dugnad.
Det hender fagfellevurderingene avslører at den som har vurdert arbeidet, ikke har satt seg ordentlig inn i det. Det er problematisk av flere grunner. Fagfellevurderingen sikrer da ikke kvalitet i tilstrekkelig grad. Det potensialet som ligger i en konstruktiv fagfellevurdering, benyttes ikke. Selv om en slik vurdering er dårlig fundert og gjennomført, kan den få stor betydning for kollegaers kvalifisering og faglig utvikling. Også mangelfulle og unyanserte fagfellevurderinger kan stenge dører.
Derfor er det nødvendig med en diskusjon om dagens vurderingspraksis, hva som kjennetegner en god fagfellevurdering og hva som skal til for at denne formen for vurdering skal få bedre vilkår. Å sette slike spørsmål på dagsordenen kan forhåpentligvis bidra til økt bevissthet også når det gjelder fagfellevurderingenes skyggesider.
