Kvalitet på studentenes premisser

Av Kjetil Vikene

Publisert 29. november 2019

En viktig bok om politisk styrte reformer og om hvordan dagens studenter fortjener en holistisk tilnærming.

Hilde Larsen Damsgaard

Studielivskvalitet
Studenters erfaringer med og opplevelse av kvalitet i høyere utdanning.

Universitetsforlaget, 2019

181 sider

Utgitt med åpen tilgang

Et begrepsvalg kan fungere som en inngangsport både til denne bokens tema og til dens konklusjon: To steder understreker forfatteren at hun bevisst bruker begrepet «lærer istedenfor underviser» fordi «studentene selv bruker lærer som betegnelse». Denne lille, men kritiske detaljen peker på samme tid på en utbredt negativ holdning til ‘dagens studenter’ – som oppfattes som umodne siden de omtaler universitet som en skole – og på det som er en faktisk holdningsendring i studentmassen som må tas på alvor.

Hilde Larsen Damsgaard, dosent og studiekvalitetsleder ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag på Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, redegjør i boken både for hvilke strukturelle endringer som ligger til grunn for endringen, og hvordan universitetene må møte den – for å sikre at utdanningen ivaretar studentene på en helhetlig måte. Begrepet som gir boken dens tittel, Studielivskvalitet, oppsummerer dette holistiske perspektivet, og forfatteren har som mål å innarbeide begrepet som et premiss for synet på studiekvalitet i høyere utdanning. Det er all grunn til å håpe at dette lykkes.

Boken har som sin kjerne studien «Kvalitet og læring i høyere utdanning», der materialet er mer enn tusen tekster skrevet over fem år av 120 studenter innen helse- og sosialfagutdanninger, men boken starter med en gjennomgang av overordnede og utdanningspolitiske definisjoner av kvalitet. Deretter handler det om en politisk villet endring fra elite- til masseutdanning, med New Public Management-holdninger som har gjort kvalitet til et effektivitetsmål styrt administrativt og ikke faglig. Så gjennomgås politiske reformer, fra Bologna-prosessen (harmonisering av europeiske høyere utdanning) til den helt nye reformen «Kultur for kvalitet» fra 2017, der åpenbare mangler ved et kvantitetsbetinget kvalitetsbegrep påpekes. Boken gir videre en oversikt over eksisterende kunnskap og undersøkelser om hvordan studenter og undervisere oppfatter høyere utdanning. Hele denne første delen av boken gir en svært god oversikt over utviklingstrekk, innhold og konsekvenser av de viktigste politisk styrte reformene i høyere utdanningspolitikk i Norge de siste 20 årene.

Etter at denne grunnen er lagt, dykker forfatteren ned i resultatene fra sin egen studie, der selve analysen av materialet er gjort gjennom tematiske kategoriseringer og gir opphav til et flerstemmig kvalitetsbegrep. Bokens siste halvdel består således av «empirikapitler» som trekker de store linjene, i vesentlig grad ved å gjengi studentenes egne tekster. En kort oppsummering er vanskelig – og må vike plass for en generell anbefaling av boken. Hovedbegrepene som utgjør kapitteloverskriftene, røper likevel litt om hva som er viktigst for studentene. Struktur (faglig mer enn administrativ), Mestring (av hele studiesituasjonen), Aktivitet (dialogpreget undervisning og hyppige tilbakemeldinger) og ikke minst Relasjon (med faglig engasjerte lærere som «ser» studentene). Dette kan se ut som selvfølgeligheter, men studentenes egne tekster viser høy selvrefleksjon og en vilje til og et ønske om Transformasjon – der studiet oppleves som en reise mot ny innsikt.

Akkurat dette siste bør varme hjertet til selv den mest avstumpede underviser. Eller lærer, da.