Av Ingrid Eftedal, seniorforsker og forskningsgruppeleder i barofysiologi ved NTNU
Publisert 4. november 2021 kl. 12:54
Torsdag kveld leverte en av mine fantastiske unge kolleger sin doktorgradsavhandling til NTNU! Hun er den fjerde jeg har veiledet fram til PhD i dykkermedisin, et viktig felt i et land omgitt av hav.
Fredag morgen våknet jeg, for andre gang de siste fire årene, til varsel om oppsigelse fra NTNU fordi jeg i en periode med helseproblemer ikke klarte å hente inn nok eksterne penger til å dekke egen lønn ut over tidlig 2022. Jeg har hentet inn mer enn 30 millioner kroner for NTNU siste tiår.
Universitetene er verstinger når det gjelder midlertidighet. Det er ikke et enkelt problem å løse fordi mange av disse er tidsbegrensede rekrutteringsstillinger.
Men i virkeligheten er situasjonen verre enn statistikkene viser: den gruppen jeg tilhører, de «faste eksterne», er ikke med i universitetenes oversikter over midlertidige. I realiteten er dette midlertidige stillinger på linje med PhDer og post docs. Vi som fyller dem er bare litt eldre, og har – på papiret – litt flere rettigheter. Når midlertidighet drøftes, blir vi sjelden inkludert.
Livet som «fast ekstern» universitetsforsker er sårbart. Så snart du ikke skaffer nok penger er du tilbake på NAV fordi universitetet ikke har stillinger de mener erfarne forskere kan fylle.
For å dra inn pengene må du lykkes, gang på gang, i konkurranse med dyktige kolleger i samme situasjon. Noen lykkes; flere av NTNUs midlertidige når opp i prestisjetunge programmer som EUs excellence-program og Forskningsrådets FRIRPO. Da telles innsatsen og pengene som bidrag til NTNUs faste aktivitet.
Men du, som ansatt, er like midlertidig etterpå. Og før eller senere snubler du kanskje, fordi du ikke har krefter til å søke det året eller fordi akkurat ditt prosjekt ikke nådde opp i konkurransen av gode ideer og dyktige forskere. Da kommer oppsigelsen. Det betyr ikke at jeg tror NTNU har en bevisst strategi om å si opp forskere hvis kreftene svikter et år. Likevel skjer det.
Midlertidighet i akademia er et samfunnsproblem blant annet fordi kortsiktig finansiering gir kortsiktige prosjekter. Det er også krevende å leve med for de det gjelder. Og som i andre kreative yrker, strekker forskere seg langt for ideene og tåler ganske mye underveis.
Sist jeg navet etter oppsigelse fra NTNU ble jeg invitert som foredragsholder på en konferanse i transplantasjonsmedisin på Harvard Medical School. Det er ikke så rart som det kan høres, det er mye overlapp i forskning på medisinske disipliner. Det som var rart var at da invitasjonen kom, måtte jeg be NAV om tillatelse til å reise utenlands.
NTNU, du har et problem. Du må slutte å late som det ikke finnes. Problemet med midlertidighet i akademia kommer ikke til å løse seg selv gjennom rapporter fra innleide konsulenter, så lenge du fortsetter å skyve ansvaret ned til den enkelte ansatte.
Innlegget ble først publisert i Adresseavisen.
