DEBATT

Humaniorakrisens nekrolog

Av Av Terje Lohndal, NTNU og Knut Melvær, Universitetet i Bergen

Publisert 10. juni 2015

'Humaniorakrisen' har blitt et begrep, men er det riktig diagnose, spør Terje Lohndal og Knut Melvær.

humaniorakrisens-nekrolog


Terje Lohndal er professor i engelsk lingvistikk ved NTNU.

humaniorakrisens-nekrolog


Knut Melvær er doktorgradskandidat i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Humaniora: Rekrutteringen er sviktende. Forskningen får ikke den finansieringen den fortjener. Det blir færre faste stillinger. Studentene er late. Samfunnet skjønner ikke hvorfor det er viktig. Omdømmet er generelt ikke bra.

Dette er alle påstander som har blitt hevdet om humaniora i det offentlige ordskiftet. Svært ofte har symptomene blitt ledsaget av en kriseretorikk: «humaniorakrisen» har blitt et begrep. Er dette likevel riktig diagnose? Er det kanskje slik at flertallet av disse påstandene også gjelder andre fag enn de humanistiske? Om så er, hva er i så fall en riktig diagnose når det gjelder humaniora i Norge?

11. mai arrangerte Fakultetsmøtet for humanistiske fag en dagskonferanse i Tromsø der et «program for fornyelse» skulle presenteres. Krisebegrepet er befriende fraværende på programmet, med ett unntak: Plenarforedraget omtaler en «produktiv krise». Selv om humaniorakrisen ikke figurerer i programmet, er det likevel grunn til å se nærmere på de antatte symptomene bak denne krisen.

Vi vet ikke om noen forskere som mener at forskningen får den finansieringen den fortjener.

Noen av symptomene kan vi lett avskrive som spesifikke for humaniora. Vi vet ikke om noen forskere som mener at forskningen får den finansieringen den fortjener. De fleste føler nok også at det blir færre faste stillinger generelt på universitetet, og i den grad det ikke er faktisk tilfelle, kan det skyldes at vi utdanner rekordmange doktorgradskandidater.

Det er nok andre fag som samfunnet heller ikke umiddelbart ser viktigheten av, for eksempel hvorfor det er viktig å forske på områder innenfor teoretisk algebra eller teoretisk fysikk, som ikke fører til konkrete anvendbare resultater.

I den grad studentene er late (noe vi betviler), er nok det i så fall et inntrykk som faglærere utenfor humaniora også måtte ha. Det er ikke noe empirisk belegg for å hevde at studenter på humanistiske fag er latere enn andre studenter, selv om noen undersøkelser viser at studenter innenfor humaniora bruker færre timer på universitetet. Gitt at mesteparten av humanistisk forskning ikke krever et laboratorium, er dette kanskje ikke så rart.

Hva, om noe, er spesifikt for humanioras utfordringer? Sviktende rekruttering er det eneste som står igjen blant de innledende punktene. Dette er vi tvilende til, selv om det finnes lite norsk statistikk på området som strekker seg over lang tid. Men i USA er det dokumentert at antallet uteksaminerte humaniorastudenter er omtrent på samme nivå i dag som før boomen i 1970-årene.

De nye profesjonsutdanningene (les: lektorutdanningene) har også gjort mange humanistiske fag svært attraktive blant studenter. Det som derfor trolig har endret seg noe, er at dagens studenter er mer bevisste på hva de skal bruke utdanningen sin til. De studerer ikke bare for å tilegne seg kunnskap, men for å bli noe. Og der føler nok noen humanistiske fag at de kanskje sliter litt i motbakke, delvis fordi de ikke greier å synliggjøre tydelig nok hva man kan bli om man studerer de fagene.

Humaniorakrisen er et dekkord for utfordringer som ikke er egenartet for humaniora.

Vår hypotese er at humaniorakrisen er et dekkord for utfordringer som ikke er egenartet for humaniora. Dermed blir selve krisebegrepet en måte å legge ansvaret på andre enn oss selv på. Dette ser vi også i den medisinen som har blitt foreskrevet i en rekke debattinnlegg de siste 30 årene: beredskapsfag, støttefag, bevisstgjøring, samfunnsrelevans, generasjonsskifte, begreps- og diskursendring, fusjon for økt robusthet. Det er åpenbart at denne medisinen ikke er unik for humaniora, tvert imot handler medisinen i like stor grad om grunnleggende spørsmål knyttet til universitetenes rolle i dagens samfunn.

Kanskje er et sentralt problem for humaniora at samfunnet ikke helt vet hva humaniora er for noe, men antar at det er noe for seg selv. Studentene snakker ikke om at de studerer naturvitenskap eller humanvitenskap, de snakker om at de studerer fysikk, petroleumsteknologi, musikk, eller historie. Ansatte på universitetet blir i foredrag og kronikker sjelden presentert som «førsteamanuensis i naturvitenskap» eller «professor i humaniora». Selv nye begreper som «digitalt humaniora» gir lite mening utenfor konteksten av et konkret fag. Det er disiplinfaget som er referansepunktet, både internt og eksternt. Vi tror det er lite som skiller naturvitere og språkforskere når det kommer til motivasjon og driv etter å finne ny kunnskap.

Potensialet i humaniorabegrepet er at det kan utrykke hva noen fagdisipliner har til felles: studiet av menneskets åndsliv. Men dette bygger på en forståelse av mennesket som er utdatert (paradoksalt nok, også takket være humanistisk forskning). Natur og kultur henger sammen – fra menneskets påvirkning av klima til hvordan biologiske prosesser setter rammer for vår evne til å kommunisere. Det er kanskje på tide å gravlegge ideen om humaniora, og snakke om hvordan disiplinfagene kan møtes i de rare bygningene som av de fleste gjenkjennes som «universitetet».

Humaniorakrisen er død. Leve universitetet!