Publisert 23. januar 2024 kl. 14:44
Intervjuet ble først publisert i Forskerforum nr. 10/21 da Hoel var fersk statssekretær i Kunnskapsdepartementet.
– Nå har du vært statssekretær i noen uker. Hvordan har livet endret seg?
– Hverdagen har blitt relativt forskjellig: Jeg skulle egentlig brukt den onsdagen, dagen etter at jeg fikk telefonen, til å sitte på statsarkivet i Trondheim, uten telefon og e-post, og kose meg med en sak fra 1820-åra som jeg graver i. Og så har jeg blitt en pendler. Jeg har fått et mer omflakkende liv.
– Var det Borten Moe som ringte deg?
– Ja. Da hadde jeg aldri truffet han, eller pratet med han. Jeg kjente han ikke. Jeg hadde ingen mistanke om at mitt navn ble vurdert. Så jeg ble noe overrasket!
– Hva tenkte du?
– Først lurte jeg på om noen tullet med meg. Så tenkte jeg at dette har jeg veldig lyst til. Det gikk ganske raskt å bestemme seg: fem–seks timer. Men det var mest for å få avklaringer på hjemmebane.
– Hvordan har de første ukene vært?
– Jeg må si at det har vært både uhyre interessant og morsomt, men også en svært bratt læringskurve. Det er det artig å oppleve igjen. Det var ingen myk startperiode. Vi var dypt inne i budsjettsamtalene en halvtime etter at jeg ble utnevnt.
– Hvordan er det sammenlignet med professorjobben?
– Mange lurer på om det er en stressende jobb, men det er mye mer stressende å ferdigstille en artikkel og ha tre forelesninger på samme tid. Da sitter du helt alene. Du kan ha all verden av tid, men får knapt med tid allikevel. I departementet er det en helt annen type stress. Her er det et maskineri rundt deg som tilrettelegger og rydder opp.
– Hvilke saker vil du sørge for å sette på agendaen?
– Vi vil satse på høyere utdanning og forskning over hele landet, tyngre enn det som har vært situasjonen før. Vi skal også ta et krafttak for å hindre mer domenetap til engelsk, først og fremst i utdanningen. I universitets- og høyskoleloven står det klart og tydelig at man er forpliktet til å ivareta norsk språk i høyere utdanning og forskning, og vi har
forventninger om at universiteter og høyskoler følger dette. Vi vil stille krav blant annet gjennom tildelingsbrev.
– Vi har også noen faste spørsmål. Hva karakteriserer kontoret ditt?
– Det bærer preg av at jeg kun har vært her i tre uker: stilreine møbler, et par fine kunstverk på veggene og et greit lite møtebord, og en lenestol i hjørnet som jeg fortsatt ikke har sittet i. Ellers er det høyst minimalistisk: Det er verken stiftemaskin eller binders. Den eneste boka jeg ser, er statsbudsjettet.
– Når tenker du best?
– I den grad jeg noen ganger tenker godt, så tror jeg det er mer tilfeldig. Det kan være når som helst, og ingen bestemt situasjon eller tid på døgnet. Men jeg tenker ofte best når jeg prater med folk, og dårlig når jeg sitter alene.
– Favorittroman?
– For å ta noe som passer: Jeg er svak for Bondestudenter av Arne Garborg. Den handler om brytningen mellom det urbane, akademiske elitelivet og bondekulturen, og det kulturmøtet det innebærer. Ellers Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Begge to viser kulturelle spenninger i møte med høyere utdanning, men også hvor viktig utdanning er.
– Ja, er det et tema du kjenner deg igjen i?
– Nei, det kan jeg ikke si. Jeg kommer fra et møblert hjem i Trondheim, med bokhylle og to akademikerforeldre. Men faglig så har jeg vært interessert i sentrum-periferi-dimensjonen.
Les også:
