– Jeg var mer eller mindre overlatt til meg selv

– Jeg var mer eller mindre overlatt til meg selv

Av Jørgen Svarstad

Publisert 21. januar 2021

Ingrid Lossius Falkum tenkte at perioden som postdoktor kom til å bli den lykkeligste tiden i hennes akademiske karriere.

Torsdag la forskningsinstituttet Nifu en rapport om postdoktorer i Norge. Formålet med en postdoktorstilling er som kjent å kvalifisere deg til å bli professor.

Men tallene viser at nesten halvparten av forsvinner ut av akademia etter å ha avlagt graden. Mange får også mangelfull oppfølging underveis.

Annonse

Under den digitale presentasjonen av rapporten, fortalte Ingrid Lossius Falkum om sine erfaringer som postdoktor ved Universitetet i Oslo (UiO). Falkum er leder for Akademiet for yngre forskere, og nå førsteamanuensis i filosofi ved UiO.

Var lykkelig over å få stipend

Hun fortalte at hun fikk et såkalt FRIPRO-stipend fra Forskningsrådet, og var lykkelig for det.

– I begynnelsen av ansettelsen som postdoktor tenkte jeg at dette kom til å bli den lykkeligste tiden i min akademiske karriere, sa hun.

Og fortsatte:

–  Men etter hvert som tiden gikk, så jeg at jeg ikke hadde mulighet til å skaffe meg noen undervisningserfaring, selv om jeg var ansatt i nærmere fire år. Jeg hadde ikke mulighet til å veilede noen studenter. Jeg hadde ikke tilbud om karrierveiledning eller oppfølging på noen måte. Jeg var mer eller mindre overlatt til meg selv, sa hun på webinaret.

Bruker som midlertidig arbeidskraft

Undersøkelsen fra Nifu viser at nesten halvparten av postdoktorene ikke får noen undervisningserfaring. Dette selv om de fleste institusjoner krever undervisningskompetanse for å gi fast jobb i vitenskapelig stilling.

Tre av ti fikk ingen veileder.

Og mange ledere i akademia ser først og fremst på postdoktorene som midlertidig arbeidskraft de kan bruke i forskningsprosjekter.

På webinaret sa Falkum at utfordringene med postdoktorstillinger er todelt. For det første at postdoktorer ikke får de erfaringene de trenger for å kvalifisere seg til en fast stilling. Og for det andre problemer knyttet til det å være midlertidig ansatt.

– Var et B-lag

–  Etter mange år som midlertidig ansatt ved min institusjon, fikk jeg etter hvert en strerk følelse av at vi som var midlertidig ansatte var et B-lag. Vi fikk ikke delta i undervisning og veiledning av studenter. Vi fikk heller ikke delta i strategiske prosesser ved institusjonen, sa hun.

Falkum fortalte for eksempel at de midlertidig ansatte ikke fikk delta når det ble gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse.

–  Jeg tror ikke den opplevelsen er unik. Jeg tror den reflekterer et kulturproblem som vi finner ved veldig mange norske institusjoner og som veldig mange postdoktorer opplever. At man har en forskjellsbehandling av faste og midlertidig ansatte, sa Falkum.

  • Les også: