Praktverk om en stor konge
LUKK
Annonse
Annonse

Jørn Øyrehagen Sundes «Kongen, lova og landet»:

Praktverk om en stor konge

Av Aasne Jordheim

Publisert 18. desember 2023 kl. 20:00

Fabelaktig formidling om Magnus Lagabøter sett med nye øyne.

I år er det 750 år siden Landsloven av 1274 trådte i kraft. Den gjorde Norge til et annet land, skriver professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde i sin nye bok – ved at den representerte et skritt bort fra vikingtiden og inn i et statssamfunn. Boka handler om Magnus Lagabøter, kongen bakom denne loven, en lov som faktisk varte i hele 400 år. Magnus Lagabøter var en konge som slett ikke skulle bli konge, og som klarte noe kun tre andre europeiske monarker hadde klart, nemlig å lage en riksdekkende landslov. Hvordan fikk han med seg alle på det? Og hvorfor mottok han i 1279 en særskilt gunst fra paven som viste at han tilhørte det politiske toppsjiktet i Europa? Hva var det som var så spesielt med kong Magnus?

Det er faktisk ikke skrevet så mye om denne kongen. Kildene er få; kong Magnus er «kanskje den mellomalderkongen vi veit minst om», skriver Sunde, og der det er skrevet noe, er det gjerne negativt. Historikere før Sunde har sett på kong Magnus som veik, altfor ettergivende og en viktig årsak til et senere nasjonalt forfall, mens Sunde på sin side skriver at «alt tyder på at kong Magnus var ein ekstraordinær person som fortener ei bok». Den boka han så kommer med, en virkelig praktutgave av en bok, avslutter han med å holde frem kong Magnus som «kongen over alle norske kongar». Hvordan går det an å se ting så forskjellig? Hva er det Sunde har funnet ut?

Jørn Øyrehagen Sunde

Kongen, lova og landet

Kagge, 2023

283 sider

Veil. pris: kr 449

Sunde er en skikkelig detektiv. Han arbeider seg frem gjennom indisier og ved å lete seg frem til kongens personlighet. Istedenfor en veik mann ser han en mild og from konge. Han ser også alvor, veltalenhet og kløkt, og tenker at det må ha vært en jernvilje til stede. Det skulle kraft og intens arbeidsinnsats til for å få til et så helhetlig lovverk som det denne loven visstnok er. Kong Magnus ble ikke oppdratt som konge, og kanskje fikk han sin utdannelse fra fransiskanerne og møtte gjennom det ikke en straffende, men en mild Gud. Akkurat dette er et viktig spor, både med hensyn til kong Magnus’ sterke vilje og bakgrunnen for utformingen av loven, at den skulle speile Guds rike. Her ser Sunde noe nytt. Han kommer med eksempler på innholdet i loven, og særlig trekker han frem synet på fattigdom og tyveri. Tyveriregelen er «så annleis og radikal at han må forklarast», skriver Sunde. Den forholder seg ikke lenger bare til handlingen, men ser også på den handlende bak, og da med omsorg.

Jeg må innrømme at jeg tidligere ikke har vært spesielt opptatt av verken norsk middelalder, konger eller rettshistorie. Men det var før jeg leste denne boka. Nå synes jeg alt dette er både viktig og interessant, og hadde jeg kunnet, hadde jeg gitt boka en pris – slik andre har gitt Sunde priser før. Han har nemlig flere ganger vunnet undervisnings- og formidlingspriser, og det forundrer meg ikke. Sunde klarer å gjøre alt så levende, og uten at du egentlig skjønner det, har han fått lurt på plass mye kunnskap. Det er en form for indirekte metode han bruker, der han anvender litterære virkemidler.

«Vi må sjå føre oss», skriver han for eksempel. Han skaper scener, og korter slik ned avstanden i tid. Han bygger opp spenning: «i utgangspunktet skulle ein ikkje forventa dette». Leseren inviteres inn i spørsmålene han stiller, som hvorfor Magnus ble konge. Og så dramatiseres de faktorene som spiller inn: at folk dør unge, at det er kamp om makten, også mellom kirken og kongen, at det gjelder å handle strategisk. Forfatteren legger frem problemene og saksforholdene for oss, og mens han nøster dem opp, dannes det bilder i leserens hode, og det gjør at også vi eier dette stoffet. Vi kan se med forfatteren, tolke sammen med ham, og jeg må si at dette er en veldig god pedagogisk metode. Han på en måte gjør historie i denne boka.

Det er det motsatte av å bli belært. Vi tror på en måte at vi har skjønt alt selv når forfatteren endelig legger frem sin påstand, men det er bare fordi han har tatt oss med på en spennende omvei. Jeg har lyst til å kalle det for empatisk formidling. Da blafrer man ikke med kunnskapen sin og tenker ikke om sin leser at hun sikkert er veldig kritisk, men gjør isteden leseren til en medspiller og stoler på henne.

Og hva er det vi skjønner? Jo, at kløkt i kombinasjon med fromhet også er ting å la seg overbevise av og som det bor kraft i. Under kong Magnus var Norge ikke i krig. Kongen ga fra seg Hebridene og Isle of Man for å slutte fred med Skottland. «Stordom er ikkje å finna i krig og konfrontasjon, men i lov og fred», oppsummerer Sunde. Han inviterer til en annen måte å se på. Kong Magnus var en Guds ombudsmann, forklarer Sunde, en som er blitt tilkjent en makt, og som så med tillit delegerer makt videre. Ombudsmannstanken er nøkkelen til å forstå. Den ligner litt på måten Sunde skriver på.

  • Les også: