Av Aasne Jordheim
Publisert 18. desember 2023 kl. 16:15
Vi blir presentert for 33 mer eller mindre kjente strateger fra norsk kristenliv i en ny bok redigert av professor i idé- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal. Dermed har vi fått et godt sammenligningsgrunnlag, ikke minst fordi det også er mange forfattere med her, 23 i antallet, inkludert redaktøren (som har skrevet sju portretter). Nå skal jeg ikke lage en rangering av disse tekstene, men noen av dem er definitivt mer interessante enn andre. Har det med den enkelte strateg å gjøre, at noen av dem er spenstigere og med en mer besnærende personlighet enn andre, og at de kanskje også har satt seg friskere og mer krevende mål? Eller skyldes det skrivemåten, at det er noen fortellergrep som mer effektivt enn andre drar leseren inn i stoffet? Selvsagt er svaret begge deler, som vi skal se, men aller helst det siste.
Cappelen Damm Akademisk, 2023
462 sider
Veil. pris: kr 499
Kristenlivet i Norge er stort og mangfoldig. Temaene kan være forkynning, avholdsbevegelse, fornying av salmediktning, misjonsarbeid, frikirkebevegelse og statskirkeordning. I denne boka begynner vi i 1771, det året Hans Nielsen Hauge ble født. Hauge var ifølge Sødal og medforfatter Knut Dørum Norges første moderne strateg og – mer spesifikt – både vekkelsesstrateg og mediestrateg. I introduksjonskapittelet får vi en liste over ulike strategtyper, og denne listen er med på å presisere hva kristen strategi egentlig er. «Det finnes ingen allment akseptert definisjon på strategi», skriver Sødal, men her har de valgt å forstå det som «arbeid med planer, valg og beslutninger for å oppnå overordnede, ekstraordinære og langsiktige kristne mål».
De forskjellige forfatterne har fått i oppgave å «undersøke hvordan individuell strategi kan springe ut fra tro, idealer og moral», og boka kan dermed bidra til å utdype forståelsen av hvem og hva en strateg er. Den kan også være med på å tilføre kunnskap til norsk historie, siden kristendommen i mange sammenhenger har vært sentral for samfunnsutviklingen – og særlig fordi et viktig utvalgskriterium i denne boka har vært å skrive om dem som i størst grad har satt spor etter seg, der sporene ennå er synlige. Cathinka Guldberg kan være et eksempel. Hun grunnla diakonisseutdanningen i Norge og ble slik også en grunnlegger av sykepleien. Eller Asbjørn Kloster, «far» til avholdsbevegelsen.
Hans Nielsen Hauge levde i en brytningstid, forteller Sødal. Hun er i sine portretter opptatt av å vektlegge konteksten for den engasjerte strategen. Vi trenger jo å vite hva det er som står på spill. Men vi trenger også å vite på hvilken måte konteksten har beveget sinnet hos den enkelte strateg, eller hvordan den skapte viktige erfaringer. Hvis ikke kan det lett bli tørt og oppramsende. De beste tekstene her trekker leseren inn i en problematikk eller spenning med en gang, som de så gjennom drøftelser og analyse klarer å holde oss fast i. For eksempel får vi i de første linjene i presentasjonen av Annie Skau Berntsen, skrevet av Ingunn Folkestad Breistein, et interessevekkende sitat: «Jeg blir, og er forberedt på alt.» Berntsen skrev dette fra misjonsstasjonen i Kina i 1949 etter kommunismens overtak.
De personlige egenskapene er vesentlige for en strateg, skriver Per Anders Aas i sin tekst om forfatteren og forkynneren Ronald Fangen. Men for oss som leser, er det viktig at vi skjønner på hvilken måte de er det. Vi trenger å få et bilde av den personligheten som avgjør spørsmålet om hvordan noen er en strateg. Teksten om Fangen er i så måte forbilledlig. Aas er ute etter å forstå mannen og hva det er som driver ham. Han stiller retoriske spørsmål og bringer aktivt andre forfattere inn i drøftelsen, og på den måten klarer han å få leseren til å følge utviklingen av det strategiske hos Fangen. Det betyr at han også drøfter begrepet «strateg».
De mindre vellykkede tekstene går ut fra strategbegrepet mer som en oppgave å besvare. De har allerede kjennskap til en gitt person, og nå skal de bruke begrepet på vedkommende, nesten som ved å krysse av på en liste. Jo, her har vi intern strategi, her har vi frikirkestrategi. Nå er det likevel ikke alt det strategiske arbeidet som er like interessant for en utenforstående, kanskje er det heller ikke alt stoffet det er like lett å lage en interessant fortelling ut av. Klart det er viktig hvordan kirken til slutt ble skilt fra staten, men diskusjonene omkring kirkelig demokrati, styrt av strategen biskop Andreas Aarflot (den eneste gjenlevende her), er litt tørr lesning.
Hver presentasjon er på ti sider, og i tillegg er det et fyldig noteapparat bakerst. Der det ikke er flyt i fortellingen, er det likevel et solid forskningsarbeid som ligger til grunn. Dette er en bok som nok vil være interessant for alle som er opptatt av kristendomshistorien.
