Av Aasne Jordheim
Publisert 3. november 2023 kl. 10:31
Innenfor religionsvitenskapen skiller man mellom et innenfra- og et utenfraperspektiv. Det vil si mellom det opplevde og «det historiske og ideologiske bakteppet til begreper og kategorier som benyttes i studiet av religion». Dette skriver professor ved Universitetet i Stavanger, Marianne Hafnor Bøe, og førsteamanuensis ved Høgskolen på Vestlandet, Mona Helen Farstad, i sin nye bok om islam. Boka er ment å være både en lærebok for religionsstudenter og en innføring for alle som ønsker å forstå mer. Jeg har lenge ønsket å forstå mer om islam, og gikk derfor forventningsfull i gang med å lese.
Cappelen Damm Akademisk, 2023
250 sider
Veil. pris: kr 369
I islam går man ut fra en tanke om at mennesket er svakt og derfor behøver Guds veiledning. I drøftelsene av hva dette betyr, gjenkjenner jeg mange av problematikkene fra kristendom og vestlig filosofi. På samme måte som kristendommen har også islam måttet håndtere utfordringer fra en fremvoksende vitenskap og modernitet. Hva er de beste kildene for rettledning? Og hvem har autoritet til å definere hva troen handler om? Her får vi høre om alle de forskjellige retningene innenfor islam og at opprinnelsen til dem er spørsmålet om hvem som egentlig var Muhammads rette etterfølger.
Hele tiden inkluderer forfatterne norske forhold i sin redegjørelse, og det er fint. Jeg liker også at det er et kapittel om islamsk kunst, det bringer en annen innfallsvinkel til islamsk praksis. Selvsagt er også diskusjoner omkring ytringsfrihet og blasfemi med. Ja, alt som leder til store følelser, harde kamper og kompliserte konflikter, er med, alt det buldrende og brusende.
Dette siste holder man seg selvsagt på trygg avstand fra. Islam er en monoteistisk religion som understreker Guds allmakt, men hva en slik allmakt innebærer for den enkelte, er det vanskelig å si noe om uten at det blir forkynnende. Gjennom illustrasjoner og bokser med eksempler fra islams innhold og praksis, får vi likevel et innblikk i troens innhold, men det blir for lite av dette for mitt vedkommende.
Det er utenfraperspektivet som dominerer, og det kan være interessant nok, for så kan man lære mer om religionsfaget og for eksempel hvordan man arbeider med kildene. Men heller ikke her slippes vi ut i noe som virkelig engasjerer. Forskjeller som påpekes, får ikke alltid nok innhold, og innimellom tenker jeg at jeg blir invitert inn til pugg istedenfor å bli ordentlig kjent med religionen. Det fremstår som en leksikonaktig formidling (men jeg savner ordliste bak), og gjør at det blir kjedelig til tider. Litt av det har med tonen å gjøre. Den er behagelig og dempet, men glir over i å bli tam når alt holdes i tømme av analytiske redskaper. Alt blir oversiktlig, og mesteparten i boka går opp.
I den første delen brytes flyten opp. Man blir hele tiden gjort oppmerksom på at man som leser er gjenstand for formidling, at stoffet er presentert og derfor allerede forstått og formulert – i motsetning til å bli gitt et stoff å kunne bryne seg på erkjennelsesmessig. Det har særlig å gjøre med alle de utallige tekstlige kommentarene, som «som nevnt» og «som vi skal se», men også at alt blir ufarlig. Er det et poeng for en lærebok? Skal det egentlig ikke gripe? I så fall er dette en eksemplarisk lærebok – som nok ikke er like god for andre formål.
